I mars presenterte NRK, VG og Dagbladet det historiske samarbeidet ‹Faktisk». Siden har TV 2 også blitt med på eiersiden. Fra venstre: Kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen, VG-sjef Gard Steiro og Dagbladets sjefredaktør John Arne Markussen. (Bilde: Torstein Bøe / NTB scanpix)

Kommentar:

Først forlot mediene resten av landet. Så kom de tilbake for å «faktasjekke optimismen». Oslo, you have a problem!

Distriktsopprør? Journalistikk? Milliarder av kroner og nye flybaser? Beklager, vi er opptatt med å finne statistikkslurv i siste utspill fra Senterpartiet.

- Dette er sånn som osloavisene ville skrevet det!

Det var ikke noe kompliment. Verken til osloavisene eller til meg.

Ordene kom fra redaktør Willy Vestå i Bladet Vesterålen. Det er snart 14 år siden og var min første faste jobb.

Blant mine journalistiske forbilder var disse osloavisenes lørdagsmagasiner. Jeg hadde vært i et fiskevær med blandet stemning, og så for meget fargerikt språk med dramatiske ordspill.

Jeg bommet. Manus kom i retur.

Ikke med rødpenn, men klar beskjed om reset. Presseveteran Trond K. Johansen hjalp meg å gjøre eventyret om til journalistikk.

Ikke servilt eller blåøyd, men på lag med både sannheten og lokalbefolkningen. På lag med dem vi var til for.

Eller «klassisk rapportering nedenfra og opp», som politisk redaktør Skjalg Fjellheim i Nordlys skrev i en kommentar om Faktisk.no i sommer.

Mer om den litt senere.

 

I GAMLE DAGER sa munnhellet at bare du meldte deg inn i Arbeiderpartiet og bodde i Nordland eller Finnmark, da var du nærmest sikret stortingsplass.

Slik er det ikke lenger. Den politiske vekkelsen som hjemsøker vårt land er ikke revolusjonær, men konservativ og ganske følelsesladd.

Riktig nok har Senterpartiet falt litt på nasjonale målinger, men uansett snakker vi trolig nær en dobling fra 2013.

Og her kommer vi til å se større skiller enn vanlig mellom by og land.

Kanskje særlig i Nord-Norge - hvor forsvar, fisk og fylkeskommunen er viktig:

  • I Nordland kan Sp tredoble seg, fra 6,9 til opp mot 20 prosent. Senterpartiet kan ta to mandater. Ap kan gå fra fire til to. Her vokser også både Rødt og SV, viser pollofpolls.no.
  • Også i Troms kan Sandra Borch komme på tinget og partiet mer enn doble oppslutningen: Fra 6,4 i 2013 til opp mot 15 prosent i år, viser lokale målinger.
  • Aller mest ekstremt er det kanskje i Finnmark, hvor Senterpartiet fikk 3,7 prosent i 2013. Nå gir lokale målinger dem rundt 15 prosent.

Et annet godt eksempel på opprøret ser vi i Oppland. Så sent som 2009 hadde Ap 45,8 prosent her. 2013 endte på 41,0. Årets valg kan sende dem langt ned på 30-tallet, ifølge lokale målinger.

Mens Senterpartiet ser ut til å gå fra 12,3 for fire år siden til langt oppå 20-tallet i år.

 

HVA ER DET folk protesterer mot?

Et fellestrekk er sinne mot beslutninger som tas i «Oslo». Om for eksempel kommunestruktur, nærpoliti, sykehus, statlige arbeidsplasser og ulv.

Eller Forsvaret. Det kanskje sterkeste eksempelet på det ser vi i Andøy - min egen hjemkommune. Regjeringen vil flytte Orion-flyene, legge ned flystasjonen og dermed flere hundre arbeidsplasser.

Og denne saken er et godt eksempel på opprøret: 

I Andøy antyder lokale målinger at vi kan se et valgresultat for Senterpartiet på opp mot 40-50 prosent.

Saken engasjerer langt utover kommunegrensene, med nær 30.000 medlemmer i en Facebook-gruppe som kjemper for å bevare flystasjonen. Der er temperaturen  høy og ikke alltid like saklig.

Men en tur innom den gruppa forteller ganske mye om frustrasjonen mange deler av landet nå føler mot «sentralmakta».

Og hvordan man opplever at regjeringen nekter å diskutere sakens realiteter - eller svare på kritikk mot tall, beregninger og strategier.

Men det er ikke bare politikerne som får passet sitt påskrevet. Det er minst like mye pressen.

I denne konkrete saken har nok andværingene urealistiske forventninger til hvor mye oppmerksomhet saken skulle fått i riksmediene.

Men det er likevel paradoksalt at den først ble «oppdaget» i valgkampen - og da rikspressen bestemte seg for å sende featurejournalister på tur for å beskrive elendighetene.

Som for eksempel VG Helg meldte forrige lørdag, under overskriften «Øya gud glemte. Fanden forlot. Og Forsvaret overtok».

 

DEN SAKEN ble, i likhet med det meste annet fra Nord-Norge i denne valgkampen, laget av tilreisende journalister. Inn med fly, 24 timer på åstedet og så videre til neste forjettede landsby.

Med stor takhøyde for små og store faktafeil. Som at det er «10 mil fra Andenes til Evenes». Da skal man fly i ganske strak luftlinje. Langs veien er det 200 kilometer.

Dette er kanskje små detaljer, men summen av slike feil er et symptom på situasjonen.

Rikspressen har mer eller mindre forlatt landsdelen:

  • TV 2 har halvert antall ansatte på sine distriktskontorer, og har nå bare én reporter igjen i Tromsø. Han er knakende dyktig, men kan selvsagt ikke være overalt.
  • Aftenposten, som lenge var kjent for sin solide journalistikk fra nord, har kuttet stringerkontoret i Tromsø.
  • VG la i fjor ned sitt Tromsø-kontor, med to journalister og en fotograf.

Et avdelingskontor som var blant landets beste og viktigste.

Og som paradoksalt nok avsluttet med sitt kanskje viktigste oppdrag: Opprullingen av «Tysfjord-saken», om overgrep, ukultur og fortielse.

Hva da med NRK? Et mediehus med over 100 redaksjonelt ansatte i Nord-Norge - nær 200 om vi tar med NRK Sápmi - hvor alle har til felles at de nesten aldri kommer på lufta utenfor regionale flater. Med en vaktplan så rigid at det knapt fins tid til å bedrive journalistikk.

Som redaksjonssjef Adrian Dahl Johansen i NRK Nordland sa det under vårens SKUP-konferanse: De hadde ikke klart å rulle opp Tysfjord-saken.

Den var det jo bare VG som har ressurser til.

 

MEN VG HADDE ikke lenger ressurser til å drive et lokalkontor i Tromsø.

Tre fylker med nær en halv million innbyggere ble landsdelen redaktørene glemte, pressen forlot, og sinnet overtok.

Skjalg Fjellheim beskriver dette ganske godt i den nevnte kommentaren om Faktisk.no, om «et land som glir stadig mer fra hverandre, og der fraværet av perspektiver som kan korrigere hovedstadsmakten blir stadig mer problematisk».

Men hva har distriktsopprøret med for eksempel Faktisk å gjøre?

Det forteller noe om hva som med rette eller urette framstår som viktigst for norsk presse akkurat nå.

Selve prosjektet Faktisk.no har vist seg stadig mer interessant, etter noen snubletråder i starten. Dette handler ikke om noen slakt av selve konseptet faktasjekk. Det kan ha livets rett og forhåpentligvis spille en viktig rolle framover.

Poenget mitt i denne sammenheng er hvordan Faktisk-etableringen ser ut - i lys av andre prioriteringer. Som pressens kollektive flukt fra Nord-Norge: 

De skarve kronene det kostet å betjene en hel landsdel med noen journalistiske ressurser, fantes ikke i VG. Det var ikke mulig å beholde 2 av 360 årsverk nord for Sinsen.

Men da man skulle starte en faktasjekktjeneste for skravleklassen innenfor Ring 1, manglet det ikke på millionene.

Dette er ikke direkte sammenlignbart. Og det burde ikke vært noe enten eller.

Men norsk presse har selv valgt å gjøre det til et stort, uforståelig paradoks - når man har råd til det ene, og ikke det andre.

Et paradoks som på mange måter gled over i parodien, da Faktisk og NRK-programmet Detektor dro ut på tur for å faktasjekke hvorvidt «optimismen i distriktene har gått ned».

«Optimisme» er for det første en meningløs ting å kvantifisere. For det andre helt umulig å faktasjekke.

Og for det tredje en problemstilling som ikke burde vært offer for denne teoretiseringen. Men et spørsmål journalister burde angrepet med helt vanlige journalistisk metode. Altså gå ut og snakke med folk.

 

DET FOLK FLEST etterlyser er nemlig ikke faktasjekk, men journalistikk.

Jeg tenkte på dette da debatten om Faktisk raste midt i agurktida. Jeg hadde sommerferie på Andøya og hørte ikke akkurat noe folkekrav om mer faktasjekk.

Det vil si: Andværingene skulle gjerne sett journalister som faktisk undersøkte grunnlaget for å legge ned flystasjonen, og ikke bare viderebrakte skriftlige svar fra forsvarsministeren.

Her har medier som Klassekampen og Aldrimer.no gjort en god jobb, men få av de store. Og det er synd, i en situasjon der lokalavisene har blitt kampanjeaviser. Da blir det lite journalistikk igjen om et viktig felt.

Det resten av landet etterlyser er heller ikke journalister som flyr inn for å snakke med to caser og så forlate. Eller være med på statsministerens kortesjer og selfies med Erna.

Men det landet trenger er journalister som kjenner de forskjellige landsdelene, folket, sjargongen og forstår problemstillingene man står i.

 

VG-SJEF Gard Steiro - selv bergenser og nordlending - mente i vår at avisa kunne løst Tysfjord-saken uten lokalkontor i Nord-Norge. Dette fordi tipset i sin tid kom inn via to studenter på Høgskolen i Volda.

Det er et poeng. Slike saker kommer aldri til overflaten uten gode tips.

Men slike tips blir aldri til en sak uten journalister som kan kommunisere med lokalbefolkningen over tid.

Og det hadde vært umulig fra Akersgata.

Denne saken er også bare et eksempel.

Men det er et godt eksempel på hvor viktige journalister er.

Som NTB og Avisa Nordland meldte 24. august:

Politiet regner med å avslutte etterforskningen av de mange overgrepssakene i Tysfjord i Nordland før jul. 90 saker er fortsatt under etterforskning. (...).

Politiet startet etterforskning av sedelighetssakene i Tysfjord i juni 2016 etter at elleve kvinner og menn fra Tysfjord sto fram med sine overgrepshistorier i VG. Størstedelen av de angivelige overgrepene har skjedd i kommunen.

 

HVOR STERKT opprøret i dette valget blir, vet vi om noen timer.

Senterpartiet blir mye sterkere. Frp taper nesten ikke - eller kanskje til og med vokser - etter fire år i regjering.

VGs tidligere sjefredaktør Bernt Olufsen var inne på noe av den samme materien, da han på sin blogg forrige uke etterlyste profesjonalitet i «den journalistiske tilnærmingen til Sylvi Listhaug som politisk fenomen». Han skriver:

- Jeg er redd svekkelsen av medienes nasjonale tilstedeværelse kan bidra til økt polarisering i samfunnet vårt. Polariseringen handler ikke bare om høyre kontra venstre. Også om by og land. Om folk flest og de som vet bedre.

For ja, de vet best i Akersgata. Som når VGs Frithjof Jacobsen etter eget utsagn blir «like ensporet forkvaklede som det mest flammende søringhatende innlegget på nordnorsk debatt dott no». 

Ja, landsdelsavisene er kanskje ensporet. Hvis det er ensporet å representere landsdelen og leserne sine.

Dette skal selvsagt verken VG, Aftenposten eller TV 2 få ansvaret for alene.

Men slik politiske valg gjøres hvert andre år, bør heller ikke redaksjonelle og strategiske beslutninger hogges i stein. Det er ingen skam å snu. 

Som TA-redaktør Ove Mellingen med rette hevdet overfor Medier24 forrige uke: Det er ingen som har klart å legge fram troverdige regnestykker for at lokalkontorer ikke lønner seg. 

Eller se til Klassekampen, som i denne sammenheng er et fyrtårn til etterfølgelse. Nå med flere lokalkontorer alene enn landets tre største aviser til sammen.

 

DENNE VALGKAMPEN kan gå inn i historien som distriktsopprøret pressen ikke forstod.

Kanskje det kan gjøre 2017 til året da pressen ombestemte seg. For å gjenopprette tilstedeværelsen i hele landet.

Det kan for eksempel begynne med VG. Og Tromsø.

Til toppen