Fra å være en samlende kraft som forsto Norge, har VG endt opp med å bli en avis som splitter og forenkler

• SKJALG FJELLHEIM, politisk redaktør i Nordlys. Innlegget ble først publisert hos Nordnorsk debatt og gjengitt med tillatelse

Som meningsbærer har VG gått i ring. Fra den spede starten som nummer to-avis i Oslo, til å bli hele landets foretrukne avis, til igjen å ende opp der det hele startet, som provinsorgan for Oslo og omegn.

Et talende eksempel er Astrid Melands kommentar med den susende tittelen «Milliarder til Nord-Norge, null effekt.»

12 milliarder i året til Nord-Norge er under åtte promille av statsbudsjettet, og forsvinnende lite sammenliknet med det staten bruker på infrastruktur i Oslo. Tre eller fire stortingsgarasjer, for eksempel. 

På bakgrunn av en eneste kilde, som hun refererer til uten kildens egne nyanser, tegner Meland et ensporet og bunnfalskt bilde av en hel landsdel. Statlige virkemidler i nord, fremstilles som å kaste smør inn i en varm ovn. Det som skaper lys i husan, er ifølge Meland almisser fra velferdsstaten.

Dette er sterk kost. Det er mytedannelser som dominerte i norsk offentlighet 50 år tilbake i tid, men nå dukker det gamle spøkelset opp i VGs kommentaravdeling.

Det finnes mange innfallsvinkler for å punktere Melands stereotypier. Et alternativ kan være Sparebanken Nord-Norges årlige konjunkturbarometer. Fra 2010 til 2018 økte den nordnorske andelen av BNP, og privat sektor i nord vokste langt raskere enn i sør. I samme periode har for øvrig offentlig sektor i sør, vokst langt mer enn offentlig sektor i nord.

Det finnes også dagsaktuelle saker. Det er det ekstremt lønnsomme næringslivet som gjør at oppdretterne på kysten i nord, som nå taper milliarder på en naturkatastrofe, ikke roper på staten. Slik bøndene rundt Oslo gjorde da tørken satte inn i fjor.

Å konsentrere seg utelukkende om bosetting for å måle effekten av statlig involvering i nord, er ganske uinformert. Det handler om mye mer, som sikkerhetspolitikk, næringspolitikk, produksjon av kunnskap. Altså strategiske nasjonale interesser.

Og hvem i all verden kan i fullt alvor mene at en aktiv regionalpolitikk ikke har bidratt til å utvikle sterke sentre i Nord-Norge? Sist jeg var i Bodø, var det mer bygging der enn i Oslo.

Det finnes flere studier av ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift som tilsier at den sannsynligvis har vært viktig for å stimulere næringsliv. En konstruktiv samtale om virkemidlenes effekt er selvfølgelig bra, men å avskrive dem som bortkastet er i beste fall banalt.

Norsk distriktspolitikk har vært særdeles vellykket, i den forstand at den har forhindret folk fra å flytte til Oslo. Distriktspolitikken har dypest sett handlet om å gi unge muligheter til å bo nær hjemmet. Derfor er det blant annet langt flere nordmenn i Alta, Bodø og Tromsø nå enn det var i 1970.

Det er ganske enkelt ingenting i Melands kommentar som rettferdiggjør konklusjonene hennes. For å sammenlikne med Nord-Sverige, må vi vite noe om flere indikatorer enn bare folketall. Som samfunn ble Norge også senere modernisert enn Sverige. Og svenskene nord i Sverige var jo stort sett ferdig flyttet da den norske distriktspolitikken satte inn for fullt.

Vi må i tillegg vite noe om inntektsnivå og intern flytting i Nord-Norge for å trekke bastante konklusjoner. Meland kunne for eksempel sammenliknet bostadsprisene i Alta med prisene i Nord-Sverige. Altaværingene har forresten blitt imperialister og har de siste årene kjøpt opp boliger i Nord-Sverige i stor stil. Det er ikke akkurat en indikasjon på en mislykket norsk distriktspolitikk.

Hvorfor har avisen gjort det til en oppgave å tråkke på menneskene i en landsdel som nesten utgjør halve Norge? Har VG begynt å forakte sitt eget land?

Over tid har jeg observert at VG har gått fra å være en samlende kraft som fortalte et helhetlig og respektfullt bilde om Norge, til å virke splittende, ikke minst i forståelsen av sentrum-periferi.

Men som vi alle vet: VG kunne ikke importert så mye som en PC til sine Oslo-kommentatorer uten de mange som bor og virker langs kysten.