Generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening og seniorrådgiver Geir Ove Harnes i GK.
Generalsekretær Arne Jensen i Norsk Redaktørforening og seniorrådgiver Geir Ove Harnes i GK. (Foto: Erik Waatland / GK / montasje)

DEBATT

Geir Ove Harnes må være en forvirret PR-rådgiver

Hans innlegg gir begrepet «langskudd» en helt ny dimensjon, skriver Arne Jensen.

I et usedvanlig forvirret innlegg på Medier24 forsøker seniorrådgiver og partner i Geelmuyden Kise, Geir Ove Harnes å koble Hurtigrutens grunnlovsstridige instrukser i korona-saken, til VGs håndtering av Bar Vulkan saken for halvannet år siden.

Det gir begrepet «langskudd» en helt ny dimensjon.

Harnes treffer da heller ikke særlig godt. Han argumenterer mot ting jeg aldri har sagt, om temaer jeg ikke har berørt. Harnes synes å trekke det eldste og enkleste pr-rådgiverkortet, hentet fra grunnkurset, del 1: Flytt fokus, snakk om noe annet. Litt slapt kanskje, når du titulerer deg seniorrådgiver og er partner i et stort rådgivningsbyrå?

Utgangspunktet er en sak i Klassekampen, hvor avisen avdekket at ansatte i Hurtigruten hadde fått beskjed om alle henvendelser de fikk fra journalister skulle sendes videre til kommunikasjonsavdelingen.

I en epost fra Hurtigruten kommunikasjonsavdeling blir dette bekreftet. «Det er helt riktig at Hurtigruten, uavhengig av hva slags sak det er snakk om, ber alle ansatte som blir kontaktet av journalister om å henvise til Hurtigrutens kommunikasjonsavdeling»,  skriver selskapet pressevakt i en epost til Klassekampen.

Dette er det saken handler om, og som jeg ble bedt om å kommentere.

Jeg svarte da at Hurtigruten selvsagt står fritt til å bestemme hvem som skal uttale seg på vegne av selskapet, men at Hurtigruten ikke kan frata den enkelte ansatte deres grunnlovfestede rett til å uttale seg på vegne av seg selv, så lenge det skjer innenfor de rammer som den alminnelige, ulovfestede lojalitetsplikten trekker opp. Og de rammene er ganske vide.

For de som jobber litt med grunnloven, ytringsfrihet og arbeidsrett, er ikke dette spesielt vanskelig eller kontroversielt. Men for Harnes er det tilsynelatende det. «Dette handler om mye mer enn juss», skriver Harnes.

Nei, det gjør egentlig ikke det. Ikke det jeg har uttalt meg om. Men Harnes vil åpenbart at det skal handle om noen annet. «Det pressegeneralen avslører er pressens manglende forståelse for hvor kompleks en krise egentlig er og hvordan den må håndteres», skriver han videre.

Du verden.

Har jeg virkelig avslørt alt dette ved å påpeke at ansatte i Hurtigruten er omfattet av de samme menneskerettighetene som Harnes og jeg er?

Harnes fremmer deretter noen generelle beskyldninger om at pressen kun er ute etter konflikter og å bidra til kaos og drama. At han ikke tilkjenner journalister og redaktører et eneste anstendig yrkesetisk motiv får jeg bare ta til etterretning. Veldig interessant er det ikke.

Hans svært mangelfulle betraktninger om journalistisk metode og om norsk medieøkonomi er heller ikke verdt å bruke tid på. Så hevder han imidlertid  at (ja, det er et ordrett sitat, men Harnes har hoppet over et par ord) «pressen tror de eneste som har krav på informasjon». Tror vi det?

Jeg kjenner ingen journalister eller redaktører som tror dette. Og så, for å toppe det hele, ender han opp i Bar Vulkan-saken og en sak med beskyldninger fra noen kjendiser mot en VG-journalist, og avslutter med det retoriske spørsmålet: «Men det er kanskje dette Arne Jensen mener er den perfekte krisehåndtering»? Jøje meg. Hvor langt bort fra utgangspunktet skal vi?

For ordens skyld:

Jeg har ikke uttalt ett ord om «krisehåndtering», som sikkert er en krevende øvelse. Jeg har kun uttalt meg om ansattes ytringsfrihet. Hvorfor er det viktig? Jo, fordi stadig flere offentlige etater og private selskaper (det offentlige er ofte verst) vedtar informasjonsreglementer og kommunikasjonsstrategier som er grunnlovsstridige og som innskrenker ansattes ytringsfrihet utover det loven og menneskerettighetene gir rom for.

Svært ofte er de utarbeidet av informasjonskonsulenter og rådgivere, som Harnes. Dette er problematisk av minst tre grunner:

1. Det innskrenker norske arbeidstakeres grunnlovfestede rettigheter.

2. Det gir norske medier et dårligere kildegrunnlag for å dekke vanskelige saker.

3. Det gjør at allmenheten og samfunnet går glipp av viktig informasjon og viktige stemmer i saker av offentlig interesse.

Det er kanskje den største demokratiske utfordringen vi står overfor i Norge.

Til toppen