Trond Giske og Bernt Olufsen.
Trond Giske og Bernt Olufsen. (Foto: NTB Scanpix / Medier24 / montasje)

KOMMENTAR

Giske-saken et eksempel på presseetisk unntakstilstand

Det skriver Bernt Olufsen.

Arbeiderpartiet har aldri vært noen søndagsskole. Den siste ukas oppgjør om makt, tillit og #metoo i Trøndelag Ap er så kraftfull og dramatisk at det savner sitt sidestykke. For mediene har det vært en usedvanlig krevende situasjon å dekke. Giske-saken representerer på mange måter en slags presseetisk unntakstilstand.

Sunne presseetiske vurderinger handler normalt om å veie saksforhold som veier for publisering opp mot de forhold som taler mot publisering. Enten det gjelder

Bernt Olufsen (66)

Spaltisten Bernt Olufsen skriver om mediekritikk i Medier24.

Han har en lang pressebakgrunn og har bekledd en rekke jobber på toppnivå i mediene – alt fra å være sjefredaktør i VG til å ha bekledd rollen som styreleder i Polaris Media – i tillegg til en rekke internasjonale verv.

opplysninger eller identifisering av personer. Selvsagt med utgangspunkt i Vær Varsom-plakaten, men den er intet oppslagsverk for redaksjonelle beslutninger. 

Her befinner journalister og redaktører seg på slagmarken i åpent lende, midt mellom skyttergravene. På den ene side blir det umulig å unnlate og rapportere om hvilke våpen som tas i bruk og hvordan målet rammes. På den annen side må man ivareta rimelige hensyn til personvern.

I kampens hete blandes rettslige termer med presseetiske. Heldigvis er juss og etikk to helt forskjellige ting. Normalt er etikken strengere enn jussen når det gjelder hva som kan offentliggjøres i media. 

Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 og 4.14 er de to punktene som pressen oftest blir felt for å ha brutt i Pressens Faglige Utvalg (PFU). Det handler om kontroll av opplysninger og om å gi personer som utsettes for harde angrep rett til samtidig imøtegåelse. På sin Facebook-side skriver Trond Giske at mediene bryter begge disse bestemmelsene.

 

Som en anmeldelse?

Han sammenligner samtidig et varsel med en anmeldelse, og viser til at det er urettmessig å henge ut personer på grunnlag av en anmeldelse.  Rettspraksis viser imidlertid at det eksisterer unntak fra dette, bl.a. når noen anmeldes fra offentlig tilsyn eller myndighet.  Som f. eks. Forurensingstilsynet eller Skatteetaten. Men generelt eksisterer det ikke noe referatprivilegium for pressen ved omtalen av anmeldelser i motsetning til det som gjelder for siktelser. 

Men Giske-saken er altså ingen straffesak. Det er en tillitssak. Og spørsmålet er om valget av en person til en av samfunnets desiderte maktposisjoner kan sammenlignes med en anmeldelse av kritikkverdige forhold på vegne av fellesskapet.  Svaret på dette spørsmål kan ikke være annet enn at det er umulig å rapportere om maktkampen uten å fortelle om varselet. Det vet selvsagt også de som oppildner til et varsel.

 

Krav om å motbevise

Men er det dermed berettiget også å beskrive detaljer fra varselet? Nå begynner det å bli virkelig komplisert. Å utelate en slik beskrivelse kan skape grunnlag for ryktespredning. På den annen side er det svært vanskelig for den angrepne part å forsvare seg mot innholdet i et varsel om seksuell trakassering. Trond Giske opplever det som et krav om å motbevise påstander og beskyldninger.

Han er svært kritisk til spesielt Adresseavisens fremstilling av et nytt varsel til partikontoret. Nyheten om dette ble publisert 20:10 torsdag kveld, og inneholder følgende opplysning: «Adresseavisen har bedt Trond Giske om kommentar, men har ennå ikke fått svar torsdag kveld». Hva er rimelig svarfrist for imøtegåelse i en sak som utvikler seg fortløpende? Det er vanskelig å nedfelle en klar presseetisk bestemmelse for slikt.

Sjefredaktør Kirsti Husby avviser kritikken under henvisning til at avisen har gjort tilleggsundersøkelser omkring varselet, som berettiger publiseringen. Hvis dette er tilfelle bør man også kunne forvente at avisen redegjør nærmere for de forhold som styrker varselets troverdighet. 

Giske mener dessuten at mediene burde ha ventet med å publisere opplysningene i påvente av partiets saksbehandling. Å legge dette premisset til grunn midt i en valgprosess blir helt umulig.

 

Hvor ble det av nyansene?

Jeg tviler ikke på at Trond Giske er gitt utallige muligheter til å imøtegå påstandene fra varslere. Han har selv valgt å kommunisere via Facebook. Sannsynligvis har han opplevd medietrykket som så ensidig rettet mot han som person, at han ser det som formålsløst å besvare påstandene gjennom de to siste avsnittene i en nyhetsartikkel. 

Det er et godt spørsmål om media har evnet å se nyansene i #metoo-dekningen fra Arbeiderpartiet og se på det hele fra Trond Giskes perspektiv. Det kan også være grunnlag for å se på «samtidighets-kriteriet» med et mer moderne blikk. Uttrykket «samtidig imøtegåelse» later til å være fra en tid der nyheter ble publisert en gang i døgnet eller til faste tider. Nå dekkes utviklingen av saker fra sekund til sekund på nettet, og hvordan ivaretar man da dette kravet mest effektivt?

Trond Giskes fall fra kronprinstronen i Arbeiderpartiet er stygt på mer enn en måte. Presset han har kjent på de siste tre årene må ha vært en stor påkjenning både for ham selv og familien. Å tre tilbake fra parti og posisjonen som folkevalgt ble dermed en naturlig konsekvens.

Han var en svært dyktig politiker og nettverksbygger, men ble felt av sine egne svakere sider. Lørdag gikk han likevel ut av politikken med stil og et smil.

Og tilbake sitter en partiledelse helt uten røtter eller fotfeste i arbeiderbevegelsen.

Til toppen