Har norsk presse gått for langt i presset mot varslerne i Giske-saken? Her fra pressekonferansen på Stortinget 22. desember i fjor.
Har norsk presse gått for langt i presset mot varslerne i Giske-saken? Her fra pressekonferansen på Stortinget 22. desember i fjor. (Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix)

KRONIKK

Giske-varslernes historier vitner om journalister som har misforstått sin oppgave. Og som ikke tok hensyn til sårbare personer

- Vi hadde ikke hatt en Tysfjord-sak i dag, om jeg hadde tilnærmet meg de overgrepsutsatte kvinnene på samme måte, skriver frilansjournalist og høgskolelektor Harald Amdal.

 

 

Tre kvinner som varslet om Trond Giske (Ap) skriver i en kronikk i Aftenposten at de ikke var forberedt på medietrykket som fulgte da journalistene fikk nyss i hvem som hadde varslet. Kvinnene viser til konkrete eksempler på hvordan ulike journalister henvendte seg til dem.

Eksemplene er trist lesning. Og vitner etter mitt syn om journalister som har misforstått sin oppgave.

Det er tilnærmingen jeg reagerer på. Eksemplenes fellesnevner er at journalistene trengte informasjon, og de etterlot et inntrykk av at mottageren hadde med å svare på meldingen eller ringe tilbake. Og det fort.

 

Tar ikke hensyn til varslerne

At personene som journalistene forsøkte å nå kunne ha opplevd seksuell trakassering eller seksuelle tilnærminger fra en tillitsperson de stolte på – og at det å varsle sannsynligvis er en tilleggsbelastning – virket det ikke som om journalistene var klar over eller tok høyde for.

Jeg mistenker at journalistene ikke har forsøkt å sette seg inn i varslernes vanskelige situasjon, og hvordan slike henvendelser kan være en ytterligere belastning.

For å avdekke kritikkverdige forhold er pågåenhet i mange tilfeller nødvendig for en journalist. Men alt til sin tid. Pressens oppgave er også å beskytte enkeltmennesker mot overgrep eller forsømmelser. I dette ligger også en ivaretagelse, mener jeg.

Så hvorfor gjør journalistene som de gjør? Jeg tror at de her tenker mer på å få gode saker og konkurransen med andre medier enn å ta hensyn til sårbare varslere.

 

Ingen press i Tysfjord

Om jeg hadde tilnærmet meg de overgrepsutsatte kvinnene i Tysfjord på samme måte som journalister tydeligvis har gjort med Giske-varslerne, hadde ikke kollega Kenneth Hætta og jeg avdekket omfanget av seksuelle overgrep mot barn på stedet. Etter at den saken sto på trykk i VG, satte politiet i gang etterforskning. Antall saker er nå 151.

Vi måtte skape tillit slik at kilder ville velge å fortelle om kanskje det verste mennesker kan oppleve. Å være et medmenneske, å bry seg, var noe av det viktigste. Noen valgte etter hvert å fortelle.

Premisset var at ingen av de flere titall som vi kjente til, skulle oppleve noe press. De kunne fortelle om de ønsket. At de opplevde at vi ville dem vel var avgjørende for at vi kunne fortelle til VG at syv personer sa ja til at intervjuene kunne publiseres i avisen.

 

Savner selvkritikk hos redaktørene

Alvorlighetsgraden i Giske-saken og Tysfjord-saken er vidt forskjellig. Journalistene har likevel å gjøre med sårbare personer i vanskelige situasjoner.

Det er ikke stor grad av selvkritikk å spore i redaktørenes svar til Aftenposten.

Det lover ikke godt for fremtiden. Presseetikken gjelder ikke bare når publisering skal vurderes.

Kanskje bidrar journalistenes tilnærming til å heve terskelen for å varsle.

Til toppen