Grotten i Chiang Rai er blitt en gullgruve for mediene. Men er det viktig journalistikk? Nei, det er underholdning

• DAG A. EKEBERG, redaktør i Thailands Tidende.

Grotten i Chiang Rai er blitt en gruve – en gullgruve. Over tusen mediefolk har akkreditert seg hittil. Stadig flere kommer til. Tusen til og man er på nivå med VM i fotball.

For noen dager siden sa guvernøren i Chiang Rai på en pressekonferanse at både leger og politi har klaget på at pressefolk står i veien for dem når de skal gjøre jobben sin.

Det ligger ikke i thaienes natur å klage, så den meldingen satt langt inne, og kom nok på bakgrunn av reelle problemer.

I dag har to medier (ikke norske) fått kjeft av juntaen. En av dem fløy en drone som kunne kollidert med et helikopter. Et annet medium kom seg inn på en militær radiofrekvens og rapporterte derfra.

Jeg er ikke i Chiang Rai for tiden – selv om det ville vært enklere for meg enn for andre  utenlandske reportere.

Jeg har tross alt bodd i Thailand noen år, trives utmerket i jungel med høy luftfuktighet og, ikke minst, snakker og leser språket her.

Men jeg er opptatt med noe viktigere, jeg forsøker å finne ut hvorfor NAV ikke vil motta leveattester elektronisk, og ikke svarer når folk klager på at de forsvinner i posten. Folk har blitt sittende uten pensjon i månedsvis.

Det er viktig.

Mediebransjen lurer seg selv når tilstedeværelsen i Mae Sai rettferdiggjøres med at dette er en viktig sak – slik nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken uttalte i går til Medier24:

«Saken er viktig fordi den handler om faktiske mennesker som er satt i en umenneskelig situasjon der utfallet er uvisst.»

Saken er interessant, pirrende, engasjerende... Men viktig? For nordmenn? Er man blitt så opptatt av å jakte på klikk at man har glemt forskjellen på viktig journalistikk og underholdning?

Det er for så vidt gledelig at norske medier har råd til å sende folk helt til Chiang Rai, i hvert fall når eierne heter Schibsted eller Den norske stat. At VG og Aftenposten er tilstede er en forretningsmessig avgjørelse, og det er ikke så lett å argumentere med, men stiller ikke NRK i en egen kategori?

De lever jo ikke av klikk og står fritt til å gjøre sine egne etiske vurderinger.

Thaiene opptrer en smule uvanlig i denne saken – muligens fordi landet for tiden er styrt av generaler. De holder journalister på lang avstand og overholder etter det jeg kan se munnkurven gitt av myndighetene – litt av en jobb for et av verdens mest snakkesalige folk.

Journalister blir derfor stående langt unna der ting skjer, i øsende regn eller stekende sol, og stirre på en grønn presenning i det fjerne. Man får ta av seg hatten for dem, dette er altså ingen kritikk av de involverte reportere, så det er sagt.

Men nå står kampen om å få intervjue de (forhåpentligvis) 13 fotballspillerne for døren. Myndighetene har dem under isolasjon av medisinske og andre årsaker, og identiteten til guttene er holdt tett til brystet.

Det er gode grunner for det, men i et fritt samfunn blir det selvsagt pressens oppgave å finne nettopp disse identitetene og få intervjuet guttene.

Det er en kjent kamp, og ligger i medias natur, men jeg personlig vil ikke stå først i køen for å intervjue noen av disse.

Thaier er alltid høflige og svarer på spørsmål, men man vet ikke hva slags fysiske og psykiske problemer fotballguttene har. Det kan være greit å tenke litt på det også, midt oppi sirkuset.

Som vanlig når det skjer noe i Thailand så tar norske journalister kontakt med meg. Det er ikke så rart. Thailand er eneste landet man kan bli sendt til hvor det faktisk finnes en norsk avis!

To av de fire redaksjonene som nå er i Mae Sai har spurt meg litt om råd og hjelp.

Jeg hjelper selvsagt mine kolleger så godt jeg kan – samtidig som jeg er takknemlig for at jeg slipper å gå rundt i søla i Mae Sai, men isteden kan jobbe med noe viktig i dag...