Gunnar (60) går kraftig ned i lønn og gjør nok et comeback: Møt mannen som skal erobre Vestlandet for Klassekampen
(Bilde: Erik Waatland)

Gunnar (60) går kraftig ned i lønn og gjør nok et comeback: Møt mannen som skal erobre Vestlandet for Klassekampen

FREDAGSPRATEN: I dag jobber Gunnar Wiederstrøm for å gjøre de rikeste enda rikere. Nå bytter han eiendomsbaroner med arbeidsfolk.

(BERGEN): I april ble det klart at avisveteran Gunnar Wiederstrøm (60) gjør comeback i journalistikken.  

Fra 1. oktober skal han, sammen med Anne Kari Hinna (33), bygge opp det nye avdelingskontoret til Klassekampen i Bergen.

– Det er tøft gjort av Klassekampen å satse på en fyr så godt opp i årene som meg, ler han.

Medier24 møter 60-åringen hos i selskapet OPUS sine lokaler i Bergen sentrum.

Der jobber Wiederstrøm som spesialrådgiver med arealplanlegging for de største utbyggerne i Norge - blant annet Bjørn Rune Gjelstens Profier, rederfamilier og andre søkkrike folk.

Kundene er altså storkapitalen.

– De og. Jeg pleier å fleipe til kundene mine ved å si at jeg gjør rike folk rikere. Når de spør hvorfor jeg slutter nå, så spøker jeg med at nå er tiden inne for å tjene folket, smiler han og presiserer at kontakten med selskapene skjer gjennom ansatte og ikke eierne.

 

Gunnar Wiederstrøm (60) begynner som journalist i Klassekampen.
Gunnar Wiederstrøm (60) begynner som journalist i Klassekampen. Foto: Erik Waatland

 

Sluttet i BT fordi han var sur

Gunnar Wiederstrøm er et velkjent navn i regionen etter å ha vært journalist i Bergens Tidende, politisk redaktør i BA og journalist i NRK og Gula Tidend.

Og det var egentlig ingen grunn til at han skulle forlate journalistikken for noen år siden, men:

– Jeg var sur fordi det var en stilling jeg mente jeg var blitt lovet og som jeg ikke fikk. Jeg tenkte jeg ikke ville ende opp som nok et bittert «geni» i korridorene i BT, så jeg ringte firmaet jeg jobber i nå og spurte pent om jeg kunne få jobb og det fikk jeg.

Wiederstrøm er utdannet sosionom og har blant annet arbeidsbakgrunn fra en psykiatrisk institusjon på 80-tallet i Høyanger. Det var hans psykologkone som drev han til Sogn og Fjordane, men det var en korist som fikk han til å bli - i alle fall noen år.

– Jeg sang i kor med en vaktsjef i NRK som spurte om jeg ikke ville prøve meg. Han visste jeg hadde erfaring fra nærradio og det ville jeg jo. De hadde behov for folk med studioerfaring og som kunne radio. 

Wiederstrøm husker fremdeles følelsen av å gi fra seg oppsigelsen den gang for snart 40 år siden.

– Jeg tenkte «jeg skal aldri jobbe som sosialarbeider igjen». Jeg var så lykkelig, minnes han.

 

– Guds gave til journalistikken

Den unge urbanisten av en bergenser lærte seg landbrukspolitikk for å skille seg ut i bunken av folk og det tok ikke lang tid før han fikk fast jobb. Som igjen førte han til redaktørjobben i Gula Tidend, som enkelt forklart var vestlandets Nationen.

– Det var en bratt læringskurve. Jeg hadde tross alt ikke peiling på avis, men et par veldig dyktige kolleger reddet meg, og her vil jeg trekke fram Bjørn Sæbø, som nå er redaktør i Rogalands Avis. Selv om han er yngre enn meg, var han egentlig min mentor.

 

Valgkamp, 2001: Gunnar Wiederstrøm holder orden på Jan Petersen og Jens Stoltenberg.
Valgkamp, 2001: Gunnar Wiederstrøm holder orden på Jan Petersen og Jens Stoltenberg. Bilde: Foto: Marit Hommedal / Scanpix

Og veien var kort fra landbruksnisjen til Bergensavisen, der han var journalist og politisk redaktør i seks år før han havnet i storebror BT i til sammen åtte år. 

Som nevnt sluttet han i protest for flere år siden, men da Wiederstrøm var 55 år ville han tilbake.

Da ringte han daværende nyhetsredaktør Gard Steiro og spurte pent om det var en ledig jobb - og det var det, men han måtte pent finne seg i å søke.

–  Jeg fikk jobben, men avisen var året etter gjennom en omfattende nedbemanning. Jeg husker spesielt et personalmøte der de som var et par år eldre enn meg nærmest fikk marsjordre fra sjefredaktøren. Jeg tenkte at om to år kunne det fort være meg det gjaldt, selv om jeg i mine mest selvgode stunder så på meg selv som Guds gave til journalistikken.

– Jeg ringte Opus. Heldigvis ville de ha meg tilbake. Så jeg meldte meg for sluttpakke, fikk en fire måneders fallskjerm fordi jeg var over 55 år, og så var det tilbake i arealplanleggingen...

– Og nå gjør du comeback igjen?

– Jeg så ikke den komme. 60 år gammel tenker du ikke på en ny avisjobb, men så kom stillingen i Klassekampen rekende på en fjøl. Konen min mente at dette var den absolutt perfekte jobben for meg, så jeg søkte sammen med 60 andre og jeg var den aller eldste søkeren.

– Hvordan blir det?

– Det blir udiskutabelt positivt. Mange av de erfarne journalistene litt oppi årene er ikke like teknologisk kompetente som unge journalister. Men erfaringen er bred og lang, kontaktnettet velutviklet, og så lenge vi er produktive, effektive og leveringsdyktige, så kommer du deg også langt uten å være en racer på alt som handler om ny teknologi, sier han og fortsetter:

– En redaksjon som skal bygge opp et nytt kontor og ansette en på dette kontoret her uten noe særlig erfaring, nettverk eller kildetilgang... det ville være veldig dumt etter mitt syn. Jeg tenker at Klassekampen gjør et klokt valg, selvfølgelig. Noe annet ville vært dumt av meg å mene, smiler han.

 

Bilde: Erik Waatland

– Neppe hånd i hånd

– Er du produktiv?

– Den forestillingen om at du som 60-åring ikke er i stand til å levere like effektivt og like bra som en 20-25-åring er meningsløs. Undersøkelser av seniormedarbeidere viser at de ofte har mer overskudd og tid til å være opptatt av jobben sin enn sine yngre kolleger.

- Dessuten er sykefraværet lavt og arbeidsmoralen høy. Og det sier jeg uten å ville kritisere en eneste en av mine mange unge eks-kolleger.

– Hvordan blir det å jobbe i team sammen med en annen journalist?

– Jeg kjenner henne ikke, men leser det hun skrive og jeg ser at hun er en dyktig journalist. Et team? Vi skal dekke Hordaland, Sogn og Fjordane, Rogaland og nå hørte jeg gud hjelpe meg at vi skal opp på Mørekysten også – det blir mye reising og vi vil neppe reise hånd i hånd, men team blir det jo. Det gleder jeg meg til.

– Tar du egne bilder?

– Jaja, det må jeg jo. Jeg mener selv at jeg er rimelig habil, men jeg er ingen fotograf. Men jeg kan stille både skarpt og plassere motivene sånn noenlunde.

Wiederstrøm leser daglig Klassekampen, Bergens Tidende, Bergensavisen og ofte Dagens Næringsliv. Og noen ganger Aftenposten. Også følger han med på TV og radio.

60-åringen beskriver seg selv som en nyhetsjunkie.

– Hva synes du om kvaliteten på norsk presse?

– På sitt beste er den helt fantastisk og jeg synes jeg får bevis for det hver eneste dag. VG – og det sier jeg uavhengig av om Steiro er redaktør, er på sitt beste Norges beste avis. Når de legger bredsiden til og bestemmer seg for å ta en sak, er det ingen over eller ved siden. De er også veldig gode på hendelsesnyheter og kombinerer nett og papir på en god måte. I et hele tatt har muligheten for publisering på mange plattformer både løftet journalistikken og bedret leserkontakten.

– Og hvor går du på nettet om det er skjer en utenriksnyhet? I hvert fall ikke til BT, men heller VG. Og kanskje Aftenposten. Jeg opplever at VG på utenriks hendelsesnyheter kun finner sin like i NRK, og det til tross for at de flyter på sitt store korrespondentnett.

– Som leser, ser du ofte lettvint journalistikk?

– Jeg skal passe meg for å ha sterke meninger om det. Jeg vil heller si det slik at avisene bærer preg av at de har mindre å rutte med i dag enn de hadde i gullalderen på 80-90-tallet. Bredden er dårligere, og enkeltsaker bærer oftere preg av enkilde-journalistikk. Også vil jeg legge til at det var mye daukjøtt i avisenes velmaktsdager, i betydningen at man hadde veldig god tid. Og god tid skaper ikke nødvendigvis god journalistikk, ler han.

 

Ser saker fra andre perspektiv

60-åringen gleder seg til å bli journalist igjen etter noen år. Og han ser fram til å skrive om gründervirksomhet og næringsliv. Og litt politikk.

Han innrømmer at hodet har begynt å skru seg i journalistisk retning og det er noen ideer på blokka.

– Hvordan endte du egentlig opp med arealplanlegging?

– Jeg stiller gode spørsmål, er god til å sanke inn og presentere informasjon. Jeg er heller ikke redd for å uenig med folk. Man kommer langt med de egenskapene i nesten alle jobber, og de egenskapene er det mange journalister som har.

– Men hvordan fikk du egentlig kompetanse på arealplanlegging?

– Haha, nei det må du ikke spørre om. Nei, hvordan jeg fikk kompetansen? Jeg begynte å jobbe med det, fikk raskt mye ansvar, hadde en grunnleggende interesse for byutvikling også har jeg mange kolleger som er dyktigere enn meg og som jeg har lært mye av.

 

– Hva er galt med det?

I dag jobber Wiederstrøm for noen av de aller største eiendomsutviklerne i Norge, som Profier og Linstow, for å nevne noen. Sistnevnte er eid av Bjørn Rune Gjelsten. Og selskapet har blant annet noen av de rikeste familiene i landet på kundelista - alt fra redere til oppdrettere.

Nå driver han med flere prosjekter, som blant annet innebærer utvikling av store næringsparker, ulike typer boligprosjekter, småbyutvikling og et større reiselivsprosjekt.

– Går vi 20 år tilbake i tid for mitt vedkommende og når jeg tenkte eiendom, så tenkte jeg spekulant. Men jo mer jeg har jobbet med dette feltet, jo mer har jeg blitt opptatt av hva de gjør. De bygger boliger til folk, kontorer til folk, butikker til folk og de bygger fabrikker til folk. Hva er galt med det?

 

Bilde: Erik Waatland

– Også tjener de noen milliarder på veien samtidig?

– Jeg er kritisk til fordeling av rikdom i Norge, men det at eiendom går med overskudd er ikke noe mer problematisk i et kapitalistisk samfunn enn at mediebedrifter gjør det. Du ser avkastningskravene som BT hadde, på et tidspunkt rundt 10 prosent, men avisen fikk aldri stempelet medie-spekulant. Tilsvarende avkastning innenfor eiendom oppfattes derimot nærmest som umoralsk.

– Hvordan blir det å skrive for norsk venstreside med den bakgrunnen der?

– Jeg befinner meg på venstresiden selv, men jeg forventer nå, som før, at Klassekampen er opptatt av gode nyheter. Og noen ganger er gode nyheter i Klassekampen dårlige nyheter for partiene på venstresiden og sånn må det være. Hvis ikke du som journalist kan ha den friheten, blir det dumt. En god avis tåler selvfølgelig at avisens kjernelesere innimellom blir provosert over en kritisk artikkel om et tema som de kanskje hadde tenkt at ikke Klassekampen burde skrevet om.

– Blir du en annerledes stemme i Klassekampen?

– Det vil jeg ikke ha noen mening om eller oppheve meg til, men jeg har sikkert en annerledes bakgrunn. Og den kan kanskje føre til at jeg blir litt annerledes som journalist, men jeg vil ikke peke meg ut som en annerledes stemme – det vil jeg overhodet ikke. Jeg kjenner ikke avisens journalister godt nok til å mene noe om det, men jeg blir nok preget av bakgrunnen min.

– Hvordan da?

– Jeg tror næringslivsbakgrunnen min gjør at jeg legger mer vekt på det å skape, sier han.

 

Går «betydelig ned» i lønn

Wiederstrøm lar seg engasjere av miljøspørsmål, noe han har gjort i flere tiår. Og som kanskje er litt spesielt nå som han - blandt annet - skal speile den viktigste næringen i regionen, nemlig oljeindustrien.

– Jeg er litt mer skeptisk til oljeindustrien. Jeg har fryktet overoppheting av kloden i 40 år siden jeg leste om det første gang på 70-tallet. Det kan være en utfordring som journalist på Vestlandet, som er så oljetung. Husk at når du reiser debatten om alternativene for en oljearbeider som sitter permittert, så sier du indirekte at du representerer fortiden.

– Hvordan vil du dekke næringslivet da?

– Næringsliv er mye det. Det kan være alt fra bonden i Gaular kommune til Trond Mohn som investerer milliarder i ulike næringsaktiviteter. Men jeg har tenkt at når Klassekampen skriver om næringsliv, bør man i alle fall ha med dem som jobber og at de ikke blir en kulisse eller et artig bilde. Caset må være mer enn pynt og et sitat. Caset må være saken. Også er temaer som arbeidslivskriminalitet og sosial dumping utrolig viktige.

Wiederstrøm er opptatt av arbeideren. For en arealplanlegger i Opus, en bedrift som går med millioner i overskudd hvert år, blir det også en annen økonomisk hverdag.

– Klassekampen har flat lønn. Hvor mye - eller lite - kommer du til å tjene nå?

– Jeg nøyer meg med å si at jeg går betydelig ned i lønn.

– Da bør du være idealist da?

– Tøv. Det har ingenting med idealisme å gjøre. Jeg skal få lov til å gjøre noe jeg synes er gøy. Jeg er i en livssituasjon hvor jeg har råd til det og jeg har ingen grunn til å klage på lønnen. Også er jeg utrolig stolt over at de ansatte meg som 60 år gammel.

– Jeg er ingen idealist. Jeg er en lønnsarbeider, avslutter Wiederstrøm.

Til toppen