• ODD KALSNES, eiendomsmegler
Kommentaren er tidligere publisert på Nettavisens gjesteblogg.
I tre uker har jeg hatt redaktør Gunnar Stavrum og journalist Kjetil Mæland etter meg.
Deres opphisselse over det som er falske tips fra min tidligere samboer, har gjort dem blinde for presse-etikkens krav til kildekritikk og uavhengighet.
Under tittelen ”Megleren som gikk for langt” har Gunnar Stavrum i sin blogg konkludert med følgende:
Eiendomsmegler Odd Kalsnes unnlot i nær to år å gjøre Nav oppmerksom på at støtten på 150.000 ble gitt på feil grunnlag.
Hans kommentar bygger på artikler skrevet av hans journalist Kjetil Mæland.
LES OGSÅ:
Den Store Journalistprisen?
I utgangspunktet høres dette ut som en avsløring som sikkert i Nettavisens verden fortjener både en SKUP-pris og Den Store Journalistprisen, men dessverre er det et stykke sørgelig journalistisk arbeid fra Kjetil Mælands side som ligger bak denne påstanden.
NAV har to ganger bekreftet at den støtte jeg har fått er helt legitim, og NAV har skriftlig overfor meg og Nettavisen bekreftet at jeg ikke har fått støtte på feil grunnlag.
Så hvorfor skriver da Nettavisen dette? Hva er motivet for å sette en større artikkel på trykk som ikke har rot i virkelighet eller fakta?
Det er i alle fall tre åpenbare grunner som enhver vanlig avisleser lett kan se.
1) Blodtåke
Hvis du noen gang har vært på jakt og kjent på det enorme adrenalinrushet som oppstår når rådyret deiser i bakken skjønner du hva jeg mener. I slike sekunder er det få som tenker de klare og beherskede tanker, det er jegerens makt over byttet som ligger og blør som gjelder. Om dyret er grovt skadeskutt betyr ingenting, akkurat da.
Blant pressefolk er blodtåke dessverre et kjent fenomen og inntreffer når en redaksjon mister forstand og dømmekraft. Som oftest starter det med et upresist tips som journalisten i sin jaktlyst velger å tro på.
Han har lenge higet etter berømmelse og de store overskrifter og når han endelig får øye på sitt bytte går han inn i en slags transe som gjør han blind for de fakta som dreper hans journalistiske problemstilling.
Blinde høner
I min sak som handler om en helt legitim støtte fra NAV har Nettavisens redaktør og journalist rotet seg helt bort i den total vrangforestilling. Blodtåka har fått de til å genuint tro på at en skrivefeil i NAVs eget vedtak skal ha som konsekvens at jeg har fått støtte på feil grunnlag. Journalist Kjetil Mæland har ikke maktet å se det enkle poeng at verken en skrivefeil fra NAV eller hvilke hjelpemidler jeg som funksjonshemmede bruker betyr noe for min bevegelseshemning.
Selv om Nettavisen vet at jeg på sekstitallet ble overkjørt av en lastebil med evige ryggsmerter som resultat, så tror de at krykker er løsningen i min sterkt nedsatte evne til å gå på grunn av ryggsmerter.
Flere ganger opplyste jeg Nettavisen om at det er ikke hjelpemiddelet vi funksjonshemmede bruker som er avgjørende for bilstøtte, men å trenge inn i redaksjones blodtåke med bekreftelser fra NAV og legeerklæringer har selvfølgelig vært umulig. Konsekvensen av dette er en journalistikk som handler om mobbing og trakassering, og høyst trolig et brudd på presse-etikkens krav om å ikke tråkke på et menneskers egenart. (funksjonshemmede).
2) Kildekritikk
Det er vel kjent for norske avislesere at jeg i lang tid har befunnet meg i en svært opprivende skilsmisse-konflikt.
Det tilhører privatlivets fred. Når da min motpart aktivt bruker pressen for å sverte meg, stiller det svært strenge kildekritiske krav til den journalist som velger å lytte til min ex-samboer.
Nettavisen har kildekritisk sviktet, og har i blodtåka stilt seg til disposisjon for å være hennes nyttige idiot.
Jeg vet at også andre medier har mottatt det samme tipset om at jeg skal ha bløffet NAV ved å gi oppriktige opplysninger, men disse redaksjonene har kastet hennes tips i søplebøtten, fordi de har klart å utøve den nødvendige kildekritikk og faktasjekk.
Fordi, dette er ikke sant og det finnes ikke fnugg av bevis for at jeg har villedet NAV på noe område i min søknad. Redaksjoner uten blodtåke evner lett å se dette. Nettavisens feilkoblinger kan derfor være et brudd på presse-etikkens plakat som sier: Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte.
3) Uavhengighet
For flere uker siden så jeg meg nødt til å klage journalist Kjetil Mæland inn til Pressens Faglige Utvalg, fordi ha skrev en artikkel som var sterkt belastende for meg.
Han påstod for egen regning at jeg er en løftebryter, og Gunnar Stavrum publiserte artikkelen uten at jeg ante at den kom. Hadde Mæland fulgt presse-etikken hadde han ringt meg før publisering, og jeg kunne da forklart han og dokumentert for han at jeg ikke bryter løfter.
Dette opplevde jeg så krenkende at jeg helt legitimt ba Pressens Faglige Utvalg å vurdere Mælands presse-etiske kvalitet.
Intervju på dødsleie
I klageprosessen kom det tydelig frem at Mæland også tidligere har begått grove brudd på det folk flest oppfatter som normal anstendighet.
I 2014 ble jeg kontaktet av Mæland der han ba om et intervju med meg, noe jeg ikke kunne imøtekomme, fordi pappa lå for døden. Det var en begrunnelse for blodtåke-Mæland som ikke var god nok, fordi han forlangte da å komme til sykehuset for å intervjue meg der. Dagen etter døde pappa.
At redaktør Gunnar Stavrum tillater at hans innklagende journalist Mæland fortsatt får forfølge meg er neppe innenfor etikkens krav om uavhengighet. Mæland fremstår mer som en hevner, enn en upartisk pressemann.
I presse-etikken heter det også at Mæland skal opptre hensynsfullt som journalist. Dette var det stikk motsatte.
Nettavisen er heldigvis til vanlig en god avis. Den leverer saker som setter dagsorden og den verner om demokratiet.
Men når blodtåka senker seg burde de skamme seg hele gjengen.
