Støttemarkering for "We can't breathe -rettferdighet for George Floyd".
Støttemarkering for "We can't breathe -rettferdighet for George Floyd". (Foto: Carina Johansen / NTB scanpix)

DEBATT

Hadde vi hatt flere fler­kulturelle journalister, ville ikke hverdags­rasisme vært «sjokkerende bra klikkagn»

«Jeg har selv jobbet som journalist. Det var ikke så lett å ta opp rasisme på redaksjonsmøter når resten av rommet var blendahvitt», skriver Camilla Ahamath.

  • Endret
  • CAMILLA AHAMATH, bystyrerepresentant i Bergen (SV) og tidligere journalist

 

Rasismedebatten går i sirkler. Vi minoriteter snakker om det hele tiden. Folk blir sjokkert, men glemmer raskt. Vi minoriteter snakker om det hele tiden, igjen. Folk blir sjokkert, fortvilet og lei seg. Glemmer likevel. Vi snakker om det igjen. Nytt sjokk, kanskje litt skyldfølelse og sinne. Det glemmes, igjen. Ny sirkel.

Camilla Ahamath, bystyrerepresentant for SV i Bergen og tidligere journalist.
Camilla Ahamath, bystyrerepresentant for SV i Bergen og tidligere journalist. Foto: Privat

Men jeg har et ørlite håp denne gang. Dette kan være et viktig skille i debatten. Men det er avgjørende at den hvite majoriteten tar det innover seg og husker. Først da har vi et bedre utgangspunkt neste gang. Det er først når vi anerkjenner at rasisme eksisterer, vi kan se nærmere på strukturer i samfunnet.

Og en liten ting. Det er egentlig ikke hverdagsrasisme vi vil snakke om, hele tiden. Men, det er veien vår inn i media til den offentlige debatten. Skjønner? Det er klikkbart og delbart. Ja, det media og folk vil ha. Så vi deler og byr på oss selv, selv om det er vondt og egentlig ikke noe vi vil tenke på eller snakke om.

Men, hadde f. eks mediebransjen hatt flere flerkulturelle journalister så hadde dette med hverdagsrasisme ikke blitt og vært så sjokkerende bra klikkagn. Da hadde mediehusene allerede hatt dette perspektivet. Da hadde det vært lettere å selge inn saker som: «Hvorfor er det flere minoritetsungdom som blir tatt for hasjbruk, selv om økningen av hasjbruk er jevn blant alle ungdommer i denne bydelen?» eller «Hvorfor er det umulig å få leie bolig som minoritet i denne bydelen?» eller «Hvorfor er kebabnorsk et tema i jobbintervju (ref. Geelmuyden Kiese)?» eller «Hvor mange flerkulturelle har endret navn?». Det perspektivet trenger vi i veldig mange yrker.

Hvor fett hadde det ikke vært å lese mer om slike overnevnte saker i media? Og samtidig hatt en offentlig debatt (både på Facebook og i mediehus) med kommentarer og utallige debattinnlegg?

Jeg har selv jobbet som journalist. Det var ikke så lett å ta opp rasisme på redaksjonsmøter når resten av rommet var blendahvitt. Det var spesielt to saker jeg «måtte» lage som fikk meg til å føle meg «ensom» på jobb. «Å problematisere matlaging til bursdagsfeiring med muslimske barnegjester» var ikke en sak jeg ville skrive (jeg var jo den vanskelige ungen selv). En annen sak var da jeg måtte dekke Eid og sa jeg ikke var kledd for den høytiden. Ingen i redaksjonen forstod hva jeg snakket om.

Nå håper jeg av hele mitt hjerte at vi sammen kan ta dette videre. I norsk og internasjonal sammenheng har vi nå et før og etter #metoo. La dette bli et før og etter #blacklivesmatter -demoen/opprøret/oppgjøret. 

Ps. Nå må vi komme i gang med forskning på feltet og bevilge midler til denne type forskning. På alle som har opplevd rasisme og på det mer strukturelle.

Da har vi noe håndfast å referere til og gå videre med.

Til toppen