Andreas Ryen Eidem (til venstre) skriver om hvordan mediene har dekket koronapandemien. Her er en NRK-journalist avbildet under et intervju med statsminister Erna Solberg.
Andreas Ryen Eidem (til venstre) skriver om hvordan mediene har dekket koronapandemien. Her er en NRK-journalist avbildet under et intervju med statsminister Erna Solberg. (Foto: Privat/Ørn E. Borgen/NTB)

KOMMENTAR

Har mediene hatt mulighet til å dekke enkelt­menneskers skjebner godt nok under pandemien?

«Selvsagt går noe tapt i journalistikken når journalister ikke omgås kilder og omgivelser», skriver Andreas Ryen Eidem.

Den løpende dekningen av pandemien står til laud, men har mediene hatt mulighet til å dekke enkeltmenneskers skjebner godt nok? 

En ny Kantar-analyse viser at de tradisjonelle mediene har høy tillit i befolkningen for dekningen av koronapandemien. Etter åtte måneder med koronavirus øverst på agendaen kan nyhetsmediene slå seg på brystet for dekningen av pressekonferanser, konsekvenser av smitteverntiltak og nedstenging.

Det har ikke vært plankekjøring frem til publisering. Da Norge stengte ned første gang for åtte måneder siden, gikk det ikke lang tid før mediene meldte til sine organer om mangel på åpenhet, informasjon og innsyn. Nettopp dette har Norsk Presseforbund meddelt Koronakommisjonen, som skal kartlegge alle relevante sider av håndteringen av Covid 19-pandemien. Et av punktene til kommisjonen er å vurdere hvordan sentrale samfunnsfunksjoner klarte å opprettholde sin funksjon, deriblant pressen.

I tillegg til å streve med systemer som ikke har fungert optimalt i en krisetid, har naturligvis også mediene og deres ansatte måttet forholde seg til smittevernregler i møte med kilder og samfunnet for øvrig.

Nå er mange journalister igjen tilbake på hjemmekontor hvor digitale redaksjonsmøter, telefon- og e-postintervjuer ofte blir et nødvendig onde. Selvsagt går noe tapt i journalistikken når journalister ikke omgås kilder og omgivelser slik de pleier.

VGs sak om Getty Images-fotografen John Moore som tar bilder av amerikanere som blir kastet ut av hjemmene sine under koronapandemien, fikk meg til å tenke: Hvilke historier om enkeltmenneskers skjebner har norske medier fortalt etter at koronaviruset kom til Norge i vinter? Og hvilke blir, av ulike årsaker, ikke fortalt?

Som Norsk Presseforbund skriver til koronakommisjonen, mangler det viktig fotodokumentasjon av den største krisen som har rammet Norge i fredstid: Pressen fikk ikke adgang til å dokumentere fra sykehus og intensivavdelinger i den første fasen av pandemien. 

I dag snakker stadig flere om pandemiens påvirkning på folks psykiske helse. Mental Helse opplever stor økning i antall henvendelser i år. Nedstengninger, permitteringer, oppsigelser og konkurser tar på. Og for de som jobber dag og natt med smittesporing, behandling av syke eller tilrettelegging av undervisning, for å nevne noe, er dagene slitsomme og utmattende. 

Verdensdagen for psykisk helse tidligere i høst hadde temaet «Spør mer». For pressens del har man ikke alltid fått sjansen til å komme inn og spørre engang. For vi vet at det sitter mennesker isolert på sykehjem. Studenter sitter alene i karantene på hybelen i byer langt fra hjemstedet. Permitterte sliter med depresjon etter måneder borte fra jobb. Mange skoleelever må holde seg hjemme fra skolen på grunn av smitteutbrudd. Single har blitt oppfordret til å ha kun 2–3 nærkontakter.

Vi har ikke hatt noe skred av mennesker som har blitt kastet ut av boligene sine her til lands. Velferdsordningen hindrer folk i å havne på bar bakke. Men det finnes historier om enkeltmenneskers skjebner som ikke er blitt dokumentert eller fortalt – ennå. 

Det tok tid før regjeringen definerte mediene som en viktig samfunnsfunksjon. Mediene har vist seg den tilliten verdig. Det må Koronakommisjonen anerkjenne. Men også pressen selv må finne lærdom i det å måtte utføre sitt samfunnsoppdraget i en krisetid som en pandemi er.

Til toppen