Bernt Olufsen (til venstre) skriver om Trond Giske.
Bernt Olufsen (til venstre) skriver om Trond Giske. (Foto: Erik Waatland/Rune Stoltz Bertinussen (NTB))

DEBATT

Har vi hørt Trond Giskes siste ord?

«Den presseetiske vurderingen av siste episode i Giske-dekningen, sesong 2, gjenstår», skriver Bernt Olufsen.

Vi har sett og hørt Trond Giske trekke seg fra nestledervervet i Ap og fra kampen om fylkesledervervet i Trøndelag Ap. Vi har registrert at han sier fra seg gjenvalg til Stortinget. Vi har hørt ham beklage oppførsel som er karakterisert som sex-trakassering. Men har vi hørt hans siste ord i varsler-saken?

Det er ikke sikkert. Den presseetiske vurderingen av siste episode i Giske-dekningen, sesong 2, gjenstår. Trond Giske vurderer kanskje om han skal klage noen av de publiserte sakene inn for Pressens Faglige Utvalg (PFU).

Den siste episoden i Giske-serien ble innledet med at to AUF-jenter beskrev en ukultur i Trøndelag Arbeiderparti, der eldre menn forsøkte seg på unge kvinner i festlig lag. Beskrivelsene inspirerte en 24 år gammel kvinne til å levere et konkret varsel om sex- trakassering fra Trond Giske. Varselet omhandler hendelser på et godt besøkt hotellrom-nachspiel i 2014.

Varselet ble levert inn til partiadministrasjonen sentralt, og den kontroversielle nyheten om forholdet ble publisert av Adresseavisen to kvelder før fylkespartiet skulle velge ny leder. En enstemmig valgkomite hadde innstilt Trond Giske til vervet. Nyhetsmeldingen inneholdt ingen imøtegåelse eller kommentar fra Trond Giske. Han hadde foreløpig ikke besvart avisens henvendelse. Kort tid etter publiseringen kom det avvisende tilsvaret som vanlig på Facebook.

 

Fikk han rimelig tid?

Å publisere denne nyheten uten samtidig imøtegåelse var en svært vanskelig og krevende avgjørelse. Var innholdet i varselet sjekket godt nok ut? Hadde Trond Giske fått rimelig tid til å svare på avisens henvendelse?

Det er vanskelig å ta stilling til dette, uten å ha informasjon fra innsiden av redaksjonens vegger. Det er likevel slik at en nyhet som dette vil ha offentlig interesse midt i en dramatisk kamp om et mektig tillitsverv.

Vær Varsom-plakatens punkt 4.14 gir den som utsettes for alvorlige anklager rett til samtidig imøtegåelse. Det er likevel ikke slik at man kan unngå publisering ved å unnlate å besvare spørsmål. Svært mange maktpersoner som møter mediedrevet velger en slik strategi. Forskere mener det kan skyldes en følelse av avmakt eller mangel på kontroll. Svaret blir derfor ofte taushet eller Facebook.

I en slik situasjon blir det svært krevende for redaksjonen å tilfredsstille kravene til en balansert nyhetsdekning.

 

Redaktører i tospann

Mange trodde kanskje at siste episode i Giske-dramaet var over med hans avskjedstale til fylkespartiets årsmøte og behandlingen av det siste varselet i partiapparatet. Men nei, flere dager senere åpnet Adresseavisen og Aftenposten spaltene for varslerens detaljerte versjon av hva hun var blitt utsatt for under nachspielet på hotell-suiten i Trondheim for seks år siden. Publiseringen var resultatet av krevende presseetiske overveielser og felles forståelse mellom sjefredaktørene Kirsti Husby og Trine Eilertsen. De publiserte samtidig sine begrunnelser for at varslerens detaljerte historie hadde berettiget offentlig interesse:

  • Trond Giske er fortsatt en av Trøndelags fremste folkevalgte til Stortinget.
  • Trond Giske hadde selv i sitt Facebook-innlegg beskrevet varselet som en påstand om at han hadde strøket 24-åringen på låret, i et forsøk på bagatellisering av varselets alvorlige innhold.

Det er høyst uvanlig i norsk presse at denne type detaljerte anklager fremsettes i spaltene, og på et tidlig tidspunkt i saksbehandlingen hvor det står påstand mot påstand. Trond Giske avviste anklagen som usann og han avsluttet sitt svar med følgende utsagn:

«Hverken jeg eller min familie kan stå i en situasjon hvor grunnleggende presseetiske prinsipper settes til side».

Uttalelsen må oppfattes som et varsel om at han kan tenke seg å få saken prøvd i PFU.

 

Balanse og kildebredde

Hva er de presseetiske reglene som gjelder for en sak som denne?

Man skal ikke gå lenger enn til andre punkt i Vær Varsom-plakaten for å finne følgende formulering: «Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk». Det er altså et krav til balanse i nyhetsdekningen. Et krav som vanskeliggjøres ved at en part velger å unndra seg oppmerksomhet. Det er en viktig del av pressens samfunnsrolle å bidra til avdekking av kritikkverdige forhold i samfunnet.

Det mest sentrale punkt i vurderingen er likevel VVP 3.2: «Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gjengis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i kilder.»

1. Kildekritikk: Det er en svakhet i slike saker, at det stilles få kritiske spørsmål til varslere og deres motiver. Premisset er alltid at varselet skal tas på alvor og at man skal tro på varsleren.

2. Kontroll av opplysninger: Adresseavisen oppgir å ha snakket med sju personer som var tilstede. Ingen av dem har sett noe/husker lite. I fremstillingen tas det ikke tilstrekkelig forbehold om at den er korrekt.

3. Kildebredde: Varslerens historie verifiseres ved en betroelse til en venninne. En annen deltager på samme nachspiel har også delt en ubehagelig historie. Utover dette er det få forsøk på å få saken belyst i Giske-perspektiv.

 

«Så langt det lar seg gjøre»

Sjefredaktørene skriver at Adresseavisen har ettergått varslets innhold «så langt det lar seg gjøre», men det ser ut til at hovedbegrunnelsen for å publisere er at det er rimelig at offentligheten får kunnskap om varslerens versjon. I en sak med så alvorlige anklager er dette neppe en tilstrekkelig begrunnelse. Det er heller ikke åpenbart at Giskes Facebook- beskrivelse er et forsøk på å bagatellisere varselets innhold.

For øvrig er det en interessant saksopplysning i Adressa-redaktørens presseetiske varedeklarasjon: Det står at Giske har hatt intervjuet med varsleren til gjennomsyn siden fredag – altså samme dag som han kastet kortene og frasa seg alle videre politiske verv. Situasjonen kan minne om en annen historisk begivenhet i Arbeiderpartiet, nemlig da partitopper troppet opp på hotellrommet til Reiulf Steen under partilandsmøtet på Hamar i 1981 med et intervju gitt av landsfaderen Einar Gerhardsen: Trekk deg fra gjenvalg, eller se dette på trykk i morgendagens utgave av Arbeiderbladet!

Vær Varsom-plakaten inneholder ellers et viktig punkt om å unngå forhåndsdømming. Trond Giske har pekt på det problematiske i at han i denne saken nærmest blir pålagt å bevise at noe ikke har skjedd. Altså omvendt bevisbyrde. I et rettssikkerhetsperspektiv kan dette være dypt problematisk når prosedyren foregår i det offentlige rom. Om parti-apparatet senere skulle velge å legge varslerens historie til grunn, er det som følge av en lukket prosess hvor begge parter har fått legge fram sitt syn. Til sjuende og sist handler denne saken om partenes troverdighet.

 

En stor belastning

Vær Varsom-plakaten maner dessuten til varsomhet ved omtale av klanderverdige forhold på et tidlig tidspunkt. Dette gjelder spesielt gjerningsbeskrivelser, og i slike saker er mediene tradisjonelt tilbakeholdne med å publisere handlinger i detalj.

Redaktørkollegiene i Adresseavisen og Aftenposten har sikkert også vurdert belastningen ved publiseringen, ikke bare for Trond Giske selv, men også for hans aller nærmeste, spesielt barna. Dette vet jeg av erfaring kan være et sentralt presseetisk poeng. Jeg er selv felt av PFU for ikke på ha tatt tilstrekkelig hensyn til skolebarn ved publiseringen av foresattes navn i en straffesak.

Så er det kravet til samtidig imøtegåelse. Dette kravet kan være svært vanskelig å innfri i en nyhetsdekning som er i fortløpende utvikling, og hvor nyheter publiseres fra minutt til minutt. Kravet ble utformet i en tid preget av publisering en gang i døgnet, ikke med en kontinuerlig nyhetsstrøm hvor saker siteres, deles og spres med viral hastighet. I en presseetisk vurdering er det nødvendig å se hen til dette kravet i lys av hvordan kravene til kildebredde og balansering ellers er ivaretatt.

Det er verdt å merke seg at Adresseavisens story ble plukket opp av mange andre medier, men behandlingen av detaljene i varselet var høyst ulik. Mens NTB avsto fra å referere innholdet i varselet, ble Adresseavisens artikkel publisert ukritisk av Stavanger Aftenblad, Fædrelandsvennen og Bergens Tidende. Nettavisen slettet senere en NTB-versjon av nyheten om varsleren som stod fram, og som var blitt gjenstand for automatisert publisering.

Vær Varsom-plakatens krav om rett til samtidig imøtegåelse gjelder også ved sitat av andre mediers publisering. Dette er bl.a. slått fast av PFU i tre saker fra 2019 som gjaldt #metoo- påstander om en FrP-politiker i Nord-Norge.

Det store spørsmålet er om publiseringen av varslerens detaljerte fremstilling var nødvendig, fem døgn etter at Trond Giske hadde tatt avskjed med sine politiske verv. Selv om de redaksjonelle overveielsene sikkert var omfattende, så tillater jeg meg å tvile på det. Summa summarum kan det se ut som om Trond Giske har en interessant sak for Pressens Faglige Utvalg.

Men hvis jeg skal nedverdige meg til rollen som medierådgiver (hvilket jeg altså ikke er), kan det være at han er aller best tjent med å sitte stille i båten – i landligge og i påvente av bedre vær.

Til toppen