Haukeland legger lokk på viktig informasjon

• STURLA DYREGROV, programleder i TV 2 Nyhetene. Innlegget ble redigert og først publisert i Bergens Tidende og gjengitt med tillatelse

Koronakrisen har gjort viktigheten av informasjon synligere for mange. Hurtig og god kommunikasjon fra norske helsemyndigheter har medvirket til at Norge slipper billig unna i forhold til mange andre land.

Folkehelseinstituttet (FHI) har skjønt verdien av å samarbeide med mediene og har gjort en fremragende jobb ved å stille opp sent og tidlig.

Viktigheten av informasjon fra helsemyndighetene gjelder også i andre sammenhenger. Årsaken er enkel: Når man blir gjort oppmerksom på en fare eller en situasjon, kan man forholde seg til den. Akkurat som da vi meldte at veldig mange brakte med seg koronasmitte fra Alpene.

Jeg er bekymret for at kommunikasjonsavdelingen ved Haukeland universitetssjukehus ikke forstår viktigheten av å samarbeide med oss i mediene, for å bidra til å informere offentligheten.

Helse Vest og Haukeland universitetssjukehus la for en tid siden om kommunikasjonsstrategien sin, og har nå valgt en linje som innebærer at det beste er å ikke si noe som helst, dersom det er pasienter involvert – og det er det jo som regel på et sykehus.

De referer til taushetsplikten og personvernet. Dette skal de selvsagt ikke bryte – men er det ikke nettopp derfor de har en kommunikasjonsavdeling? For å kunne sile og behandle informasjon, og formidle den ut på en profesjonell måte, uten å bryte regler eller utsette noen for ekstra belastning? Slik at vi kan formidle vesentlig informasjon når det skjer ulykker, branner eller pandemier for den saks skyld.

Jeg trodde nesten ikke mine egne øyne da jeg leste hva kommunikasjonsdirektør Erik Vigander uttalte til media da Haukeland fikk den første koronainnleggelsen på lang tid nå i sommer. Han ville ikke si om pasienten var hjemmehørende i Vestland fylke, og selvsagt ikke alder, kjønn eller pasientens tilstand.

Han ville ikke engang si om pasienten hadde vært i utlandet. Alt på grunn av taushetsplikten.

Her tar du feil, Erik Vigander. Du bryter ikke personvernet hvis du for eksempel opplyser at en koronasmittet person er hjemmehørende i Førde. Da kan folk i Førde være på vakt. Du bryter ikke taushetsplikten hvis du sier at en koronasyk kom med fly fra Spania dagen før – da kan andre som var på nettopp det flyet, ta sine forholdsregler.

Dersom FHI hadde lagt seg på en slik lukket kommunikasjonsstrategi ved pandemiens start, hadde vi neppe fått vite at det kom mengder av smitte fra Alpene. Og hadde den informasjonen blitt holdt tilbake av helsemyndighetene, hadde vi garantert fått en mye verre situasjon i Norge.

Heldigvis tenker mange helt motsatt av Vigander. FHI har vært fantastiske å samarbeide med under denne krisen. Og i tilfellet jeg refererte til med sykehusinnleggelsen, kom pasienten fra Sjøforsvaret, som også har en helt annen åpenhet enn Haukeland.

De ga oss hurtig og korrekt informasjon, uten å bryte noen regler – dermed kunne folk som hadde vært på Haakonsvern, passe på.

Manglende informasjon kan også føre til ryktespredning, spekulasjoner og feilinformasjon. Det er det motsatte av hva folk har behov for etter dramatiske situasjoner. For ikke lenge siden meldte hele Presse-Norge at en person var død etter en tragisk trafikkulykke i Bergen, uten at det medførte riktighet.

Politiet tok på seg skylden for misforståelsen, men jeg synes ikke det er rettferdig at Helse Bergen konsekvent skyver politiet foran seg som budbringer om status i slike saker – når det tross alt er de selv som sitter tettest på slik informasjon.

Jeg tror ikke misforståelsen ville skjedd, dersom samarbeidet med mediene hadde vært bedre.

Etter den tragiske brannen på Sandsli i januar, opplyste brannvesenet umiddelbart til mediene at de hadde hentet ut fire livløse personer fra brannen tidlig om morgenen. Men da vi skulle omtale brannen om kvelden, ante vi ikke om familien hadde klart seg – eller om det dreide seg om den verste brannen i Norge på over ti år.

Ryktene florerte, men vi måtte bare si at vi ikke visste utfallet av brannen. En kommunikasjonsavdeling med evne og vilje til å kommunisere riktig, hadde etter min mening klart å formidle at dette dessverre handlet om en forferdelig hendelse, uten å bryte personvernet.

Vi ber ikke om detaljopplysninger eller navn, men om generell informasjon som kan opplyse befolkningen. Vi har et selvstendig redaktøransvar og holder ofte tilbake sensitiv informasjon, selv om vi får tilgang til den.

Til sykehuset vil jeg si: Kanskje blir det noe mer arbeid for dere å gjøre fortløpende vurderinger, enn å lene seg på et prinsipp om at ingenting skal kommuniseres. Men jeg tror samfunnet får mye igjen for åpenheten – særlig i situasjoner som den vi er oppe i nå.

Vi håper dere kan se verdien av å samarbeide med oss, i stedet for å betrakte oss som noe dere må beskytte dere og pasientene mot.

La meg understreke at jeg har utrolig respekt for alle som jobber i hvite frakker i det som kanskje er verdens beste helsevesen. De gangene jeg har vært i kontakt med dem – enten som pasient, pårørende eller som journalist i TV 2, har jeg alltid latt meg imponere over profesjonaliteten deres.

Selv kan jeg lite om legevitenskap. Jeg kan langt mer om kommunikasjon etter snart 30 år som journalist, og en av de viktigste lærdommene er at mest mulig åpenhet alltid er noe å strebe etter.

• Les kommentaren hos Bergens Tidende