Eva Stenbro er journalist og konserntillitsvalgt - og forteller om et taktskifte for journalistikken i Amedia. Her i hilsen med konsernsjef Are Stokstad under innflytting i konsernets nye lokaler høsten 2015.
Eva Stenbro er journalist og konserntillitsvalgt - og forteller om et taktskifte for journalistikken i Amedia. Her i hilsen med konsernsjef Are Stokstad under innflytting i konsernets nye lokaler høsten 2015. (Foto: Gard L. Michalsen)

Hei, jeg heter Eva og er journalist i en lokalavis. Og nå vil jeg fortelle deg hvorfor jobben min er viktig

KOMMENTAR: - Den gode, gamle kritiske journalistikken er ikke død. Den er fremtiden, skriver konserntillitsvalgt og journalist Eva Stenbro.

Eva Stenbro, journalist og konserntillitsvalgt.
Eva Stenbro, journalist og konserntillitsvalgt.
  • EVA STENBRO, journalist og konserntillitsvalgt i Amedia

 

Jeg har en kompis som kjenner meg veldig godt. Han liker meg og respekterer meg, men han hater yrket mitt.

- Dere journalister skriver bare historier som er basert på sanne hendelser, men fordi dere skal ha flest mulig lesere og klikk så må dere alltid vri på historien, og til slutt er den ikke lenger sann, sier han.

- Jeg jobber ikke på den måten, sier jeg.

- Det er mulig, men mange gjør det, svarer han.

Og han har et poeng.

For noen år siden ble han selv utsatt for et mediedrev hvor han ble beskyldt for juks. Media skrev side opp og side ned om saken, men etter hvert viste det seg at han var en uskyldig part og saken døde ut. Problemet er bare det, at disse sakene fortsatt ligger ute på nettet. Googler du navnet hans i dag, kan du fort få inntrykk av at han har drevet med snusk og fanteri.

Det er ikke greit. Og han er ikke den eneste.

 

Jeg har jaktet saker selv som har vist seg å være betydelig mindre enn først antatt. Noen saker utvikler seg og blir store, mens andre krymper inn. Man vet ikke alltid hvordan en sak vil ende når man starter å nøste i den, men èn ting har jeg lært: Det vi skriver kan få store konsekvenser for de menneskene vi skriver om. Derfor er det så viktig at det vi skriver hele tiden er riktig. Og skulle vi trå feil så bør vi raskere kunne si unnskyld. For det har aldri vært viktigere at vi er ryddige og etterrettelige.

Da jeg var 13 år gammel, bestemte jeg meg for å bli journalist.

Ikke fordi lønna var bra eller på grunn av statusen som yrket ga, men fordi jeg liker å finne ut hvordan ting henger sammen. Mine foreldre oppmuntret meg til å være kritisk og stille spørsmål når jeg lurte på noe, og yrket passet meg derfor som hånd i hanske.

 

Som de fleste andre journalister gikk jeg gradene: Først som freelancer og deretter som vikar og så landet jeg endelig min første jobb. Gjett om jeg var stolt!

Jeg var stolt i mange år, faktisk. Jeg elsket å jobbe, grave i postlister og intervjue folk. Jeg sto ikke opp om morgenen, jeg hoppet ut av sengen og gledet meg til hver arbeidsdag.

Men på ett eller annet tidspunkt snudde det. Jeg kan ikke tidfeste akkurat når det skjedde, men det kan ha vært på den tiden hvor borgerjournalistikken kom.

Det vil si, den kom aldri fordi hele konseptet var dødfødt, men bare det at noen i pressen lekte med tanken om at hver mann i gata kan produsere journalistiske saker som folk er villige til å betale for, sier noe om hvordan enkelte hadde begynt å se på journalistikken. Det skulle være lettvint. Det skulle ikke koste noe.

 

Så kom bloggerne, og det viste seg dessverre at mote og kakebaking var mer interessant enn skolegrenser og sykkelveier. Eller, det virket i alle fall slik en stund. Lokalavisene mistet mange lesere da bloggene kom, og annonsekronene fulgte etter.

Etter hvert ble bloggerne mer profesjonelle. De fikk en agenda. De begynte å påvirke prosesser i samfunnet, de begynte å selge varer og tjenester. Plutselig ble det vanskelig å skille mellom blogger som mente noe, og blogger som skulle selge noe.

Men annonsørene elsket dem, og pengene rant ut av avisene.

 

Et annet nakkeskudd var kommentarfeltene på nettet. Jeg skal ikke bruke lang tid på dem her, men jeg er usikker på om kommentarfeltene har tilført den offentlige debatten noe som helst.

Det ble riktignok bedre etter at kommentarfeltene ble redigerte, men skaden var allerede skjedd. Det var åpenbart for alle at den norske folkesjelen ikke var så raus og tolerant som vi hadde trodd.

Men èn ting skal vi ha:

Vi har tatt folks sexliv på alvor.

Hvis du har fulgt med i norsk presse de siste 15 årene og fortsatt ikke lært hvordan du skal tilfredsstille partneren din eller få orgasme, så lærer du det aldri!

 

Omtale av all verdens tulleforskning og kvasivitenskap har heller ikke hjulpet på pressens renommè, og det hele kulminerte på mange måter med vaksinedebatten. Vi ikke kan tufte fremtiden vår på tullesaker og tøysete fakta.

I mediekonsernet Amedia (hvor jeg jobber), gjennomførte vi undersøkelser blant leserne våre for halvannet år siden. Undersøkelsen viste at leserne våre vil ha den gode, gamle journalistikken tilbake.

De vil vite hva som skjer utenfor sin egen stuedør, og hvorfor.

Den dagen resultatet av undersøkelsen kom, var det som om vi kunne feire julaften og påskeaften samtidig. For det er jo dette vi kan. Det er dettesom er grunnen til at jeg og mine kolleger ble journalister i sin tid.

Vi ønsker å finne ut hvordan ting henger sammen. Hvilke agendaer som avgjør hvorfor saker ender som de gjør. Vi lever av å stille de viktige spørsmålene: Hvorfor er det slik? Eller, er nå dette så sikkert?

 

Denne uken la Mediemangfoldsutvalget frem sin innstilling. De ønsker å øke støtten til media, blant annet for å bekjempe falske nyheter. Falske nyheter og alternative fakta har blitt den største trusselen mot den offentlige debatten.

Hvis man skal tufte viktige valg på løgn og propaganda, så er vi på vei mot et samfunn som bare de mest kyniske og utspekulerte vil tjene på.

I løpet av de to siste årene har det skjedd et stort skifte i media. Det er kanskje ikke så lett å oppdage for folk utenfor bransjen, men for oss som har jobbet med dette i mange år så er endringen noe av det beste som har skjedd på mange år.

Den gode, gamle gravende, kritiske journalistikken er ikke død. Den er fremtiden. De nye opplagstallene viser at vi er på rett vei. Brorparten av lokalavisene i Amedia har opplagsfremgang. Leserne vil ha saker om det som skjer utenfor deres egen stuedør, for engasjementet for lokalmiljøet lever i beste velgående.


Jeg vet ikke om min gode venn noen gang får tilbake troen på journalistikken.

Jeg håper det, men jeg er ikke overbevist. Men jeg håper at han og alle dere andre som leser dette, har registrert at vi har vært gjennom et taktskifte.

Hvis den kritiske journalistikken forsvinner, er det ingen andre som står klar til å ta over. Det er ingen andre institusjoner som vi grave etter fakta og stille politikere og andre myndighetspersoner til veggs. Det er ingen andre som vil stille spørsmål ved bruken av offentlige midler og problematisere hva som skjer når bestemor og togtilbudet havner på anbud.

Og den erkjennelsen ser det ut til at både politikere og lesere har tatt inn over seg.

 

I en tid hvor den amerikanske presidenten har erklært media som folkefiende og hvor selv norske politikere har anklaget media for å ha en politisk agenda, har det aldri vært viktigere å ha en kritisk presse.

For tvil ikke et øyeblikk på at disse politikerne ikke har en agenda bak sine angrep på pressen, nemlig å styrke sin egen makt og innflytelse.

Skal vi skal klare å opprettholde et demokrati, så er vi avhengige av en bred og levende debatt. Men denne debatten må tuftes på fakta, og noen må stille de kritiske spørsmålene underveis.

Det er journalistene sin oppgave, og nettopp derfor er den jobben som den uavhengige og frie pressen gjør, så viktig.

Til toppen