Helge Lurås oppfordret til boikott av medier i fjor. Men når Resett selv «saboteres» er det plutselig problematisk

• ERIK IVERSEN, jurist og politiker (V)

Det startet som en greie på det sosiale mediet Twitter. Så spredde seg nyheten om at selskap etter selskap har valgt å svarteliste nettstedet Resett, slik at selskapenes annonser ikke lenger vises der. Listen over selskaper det gjelder vokser.

Til NTB forklarer redaktør Helge Lurås at det dreier seg om "annonsesabotasje".

"Vi ser det som en sabotasje mot oss og mediemangfoldet i Norge," sa han til NRK.

Det er et paradoks. Det er bare få dager siden Reportere uten grenser offentliggjorde sin pressefrihetsindeks for 2019, en indeks som toppes av Norge. Nettopp ytringsfrihet og mediemangfold er faktorer som organisasjonen vekter inn, og som altså gjør Norge til det beste landet i verden på pressefrihet.

Resett er bare ett av flere såkalte "alternative medier" som har etablert seg de siste årene. Mediemangfold og ytringsfrihet har vært kjerneord for dem helt siden starten.

"Vi mener at det er tjenlig for den norske samfunnsdebatten at det kommer et alternativ som både kan bidra på skrift, lyd og bilde, for å øke mangfoldet og være et supplement til de etablerte aktørene," fortalte samme Lurås til Medier24 for snart to år siden, da nettstedet var nytt.

Men Resetts fortelling om Norge står i grell kontrast til det som Reportere uten grenser finner.

Den følger et ganske velkjent mønster: De etablerte mediene er med vilje tause om enkelte typer saker, eller enkelte perspektiver i samfunnsdebatten, og nettsteder som Resett er de eneste som tør å ta i dem. At det bare er dem som forteller sannheten om verden i dag.

Og når det kommer kritikk, blir den avfeid som at det egentlig dreier seg om at de tradisjonelle mediene ser alternative medier som en slags trussel mot deres hegemoni, stemmer som må trues til taushet. 

Da Filter Nyheter nylig stilte spørsmål til Resetts aksjonærer om hvordan de stilte seg til kritiske kommentarer om presseetikk og nettstedets profil, svarte Helge Lurås med å anklage nettavisens redaktør Harald Klungtveit for "å ødelegge ytringsfrihet og meningsmangfold i Norge".

Det er harde ord. Men selv om det måtte oppildne de trofaste leserne til å donere penger, er fortellingen fremdeles ikke sann.

"Vi må bekjempe dem. Det er ikke et valg, vi må. De er destruktive, ufordragelige, det er folk vi ikke ønsker å bli eksponert for. Men dermed må vi velge dem bort. Det de frykter mest, er å bli ignorert. Så hvordan går vi frem?"

Nei, det er ikke ordene til en Resett-kritiker. Det er Helge Lurås selv, da han i oktober i fjor oppfordret sine lesere til å boikotte tradisjonelle medier. Den umiddelbare anledningen var at Sylvi Listhaug var gjest i NRKs Dagsnytt Atten, og fikk kritiske spørsmål fra Sigrid Sollund. Det ble for mye for redaktøren.

Da var det ikke så viktig med mediemangfold lenger.

At annonsører trekker annonsene sine fra Resett er ikke en trussel mot ytringsfriheten. For ingen har tatt til orde for å forby Resett å bruke sitt nettsted, eller straffe dem for at de i det hele tatt eksisterer.

En redaktør som plutselig får oppsigelse på oppsigelse av annonseavtaler ville gått i seg selv og spurt hva det var som kunne føre til en slik reaksjon. I Resetts fortelling om Norge er det ingen selvransakelse å spore. Annonsører som vurderer at Resett er ikke et riktig og egnet medium for dem, blir i stedet fremstilt som enten offer for, eller en del av en kampanje for å undertrykke det frie ordet.

Men ingen nettsteder kan kreve at det private næringslivet sponser dem. Si det til de etablerte mediene, som i mange år har slitt med nedgang i annonseinntekter og en stor økonomisk omstilling for å få utgifter til å passe inntekter. De får ingenting gratis. Det kan heller ikke Resett forvente.

Gjennom Internett har mennesker fått kanaler og plattformer der de kan si sin mening, i kort eller lang form, i bilder, video eller tekst, og nå mulige lesere av alle slag.

Det er den teknologien som har sørget for at Resett har en plattform å publisere sine tekster, kommentarer og NTB-notiser på. Det sikrer at Lurås sammen med sine redaksjonsmedlemmer kan bruke ytringsfriheten sin.

Og det gjør de. Friskt. Uten å forholde seg til presseetiske normer og regler, som det etablerte medier må.

Da Frank Andreassen skrev en kommentar på Resetts kommentarfelt om at han var en av de som kontaktet annonsører, avstedkom det en hel kommentar fra Helge Lurås der han synes personen "fortjener litt oppmerksomhet". Og i kommentarfeltet, som bare viser kommentarer godkjent av redaksjonen, kom anklager om psykiatriske diagnoser, og hans navn, adresse og telefonnummer ble spredt. 

Andre har fått lignende artikler. I løpet av det siste døgnet har statssekretær Sveinung Rotevatn tema for hele fire artikler hos Resett, etter at han skrev én Twitter-melding nettopp som følge av Resett-kommentaren om Andreassen. 

Og så sent som i dag blir Linn Stalsberg, som er kommentator i Klassekampen, avspist som "forvirret kvinne" av Resetts "gjestejournalist". Med, ja, du kan gjette det, et nytt åpent kommentarfelt der følelsene går høye. Sumaya Jirde Ali, Eivind Trædal, listen over objekter kan gjøres lengre og lengre.

Det er dette som er livsløgnen til nettsteder som Resett: Mediemangfold og ytringsfrihet er viktig, men bare så lenge det er dem selv det er snakk om.

Så fort det er andre som bruker sin ytringsfrihet, iler nettstedet til med både kritikk og slengbemerkninger. Da er de plutselig blitt "meningstyranner" som "saboterer" det frie ordet. Da er ikke deres ytringer like mye verdt lenger.

"Vi har ingen ambisjoner i seg selv om å tilfredstille noen ytterliggående fløyer. Resett skal ikke være et uromoment for å skape masse støy og bråk, vi skal gjøre en god jobb og levere kvalitet".

Dette var Helge Lurås’ egne ord da han skulle lansere Resett i 2017. Kanskje hadde annonsørene hatt en annen oppfatning av Resett hvis Lurås hadde fulgt sin egen linje? 

• For ordens skyld: Skribenten er tillitsvalgt i Venstre og partifelle med statssekretær Sveinung Rotevatn.