Fra et tidligere møte i Pressens faglige utvalg.
Fra et tidligere møte i Pressens faglige utvalg. (Foto: Gard L. Michalsen)

INNSIKT: PFU-BLOGGEN

Hva er en «aktualitet»? Hvorfor ble Aftenposten felt to ganger? Og hvordan gir man god nok anledning til samtidig imøtegåelse?

Bruk fire minutter på presseetikk en mandag morgen, og du får svar på både disse tre og andre spørsmål etter forrige ukes møte i Pressens faglige utvalg.

  • Endret

 

I Vær Varsom-plakaten står det at nyheter og aktualiteter, og programmer rettet mot barn, ikke skal sponses.

Men hva er en aktualitet? Det ble diskutert i tirsdagens PFU-møte.

 

Nyhetsbegrepet er ganske selvforklarende, men aktualitetsbegrepet er noe mer uklart. Det ble tydelig i en klagesak mot nett-TV-serien «Stuck». En serie publisert av Aftenposten, men sponset, det vil si helt eller delvis betalt for, av Plan International Norge.  

Aftenposten hevdet serien var en dokusåpe, ikke en aktualitet, og at serien derfor kunne sponses. Utvalget mente imidlertid at dette var aktualitetsjournalistikk. 

Det ble vist til seriens fokus på aktuelle samfunnsproblemer i Latin-Amerika, der en negativ samfunnsutvikling ble tatt opp, blant annet når det gjelder kvinnesyn, machokultur, ekteskap med mindreårige m.m. Det ble også vist til at serien var publisert under Aftenpostens seksjon Verden 

Både Omkampen og Stuck ble felt i PFU forrige uke.

Aftenposten ble felt på punkt 2.8 i Vær Varsom-plakaten (VVP). 

 

Omtale av egne arrangement

Et mediehus må selvsagt kunne invitere til ulike arrangementer, selge ulike typer produkter og tilby tjenester – og også omtale disse. Det som er avgjørende presseetisk sett, er at man greier å opprettholde et klart skille mellom reklame og markedsaktiviteter på den ene siden, og det redaksjonelle på den andre. Publikum skal ikke begynne å tvile på hva som er hva. 

I en klagesak mot Aftenpostens dekning av et eget arrangement, den mye omtalte «Omkampen», fant utvalget det godtgjort at omtalen var journalistisk motivert. Verken omfanget, eller den begeistrede måten dette arrangementet ble omtalt på, ble slått ned på. 

Det utvalget reagerte på var kjøpsoppfordringer med prisinformasjon på redaksjonell plass. Kjøpsoppfordringer ble også publisert på Facebook, på samme konto som redaksjonelt innhold. 

På den måten fremstod det som om Aftenpostens redaksjon hadde en rolle i markedsføringen av eget arrangement.

Det avgjørende skillet mellom markedsaktiviteter og redaksjonelt arbeid ble dermed uklart jf. VVP 2.7. 

 

Retten til å forsvare seg 

Det er et velkjent prinsipp i presseetikken at mediene må anstrenge seg for å sikre den som blir angrepet en samtidig imøtegåelse. Ikke bare ut i fra hensynet til at den angrepne skal få forsvare seg (punkt 4.14), men også fordi opplysninger kan etterprøves ved fremleggelse ovenfor den angrepne (punkt 3.2). Jo mer alvorlig beskyldningene er, desto strengere krav stilles.  

Imidlertid er det ikke slik at den kritiserte kan unngå omtale av en sak ved å gjøre seg utilgjengelig. Mediene må gjøre jobben sin, også når redaksjonen ikke får den kritiserte i tale, men mediene må da ta hensyn til at denne «stemmen» uteblir, og eventuelt løse saken på en litt annen måte. 

 

En beskyldning i Bergensavisen (BA) om at det var solgt narkotika på do, utløste et utesteds imøtegåelsesrett. Utestedet hadde fått spørsmål om de ville svare på innholdet i en rapport, men det ble ikke tydelig nok klargjort for dem at det var den konkrete påstanden om salg av narkotika på do, som skulle publiseres. BA ble derfor felt for brudd på punkt 4.14. 

 

Nordlys skapte et inntrykk av at en lege hadde feilinformert politiet for å skjule egen feilbehandling. Et inntrykk som ble forsterket gjennom en feilaktig tittel.

Også her mente utvalget at avisen skulle anstrengt seg mer for å sikre den samtidige imøtegåelsesretten. 

Utvalget påpekte også at en slik kontakt med angrepet part, er viktig med tanke på kontroll av opplysninger. Avisen ble ellers felt på tittelbruken, punkt 4.4 i VVP. I tillegg ble et leserinnlegg og en leserkommentar felt. 

 

Romsdals Budstikke (RB) gikk fri fra 4.14-anklager. RB hadde forsøkt å få tak i klager uten å lykkes. I dette tilfellet mente likevel PFU at anstrengelsen var tilstrekkelig.

Det ble lagt vekt på historikken i dialogen mellom avisa og klager, samt at beskyldningene som fremkom i artikkelen, var i nedre sjikt av det som er sterke beskyldinger av faktisk art. 

 

Skilsmisser må kunne omtales

En kjent person fortalte i TV 2-programmet «God kveld, Norge» at han hadde bestemt seg for skilsmisse under innspillingen av programmet «Farmen». Klager, som var ekskona, hevdet det motsatte, og at det hadde skjedd før innspillingen. PFU understreket at skilsmisser ikke er et privat anliggende, og må kunne omtales. 

Utvalget minnet imidlertid om at det er god presseskikk å ta kontakt med den andre part for å kontrollere opplysninger, jf. VVP punkt 3.2. Utvalget mente likevel at TV 2 skulle gå fri. Det ble vist til omtalens subjektive karakter, og at reportasjen ellers ikke inneholdt anklager mot eller private detaljer om klager. 

 

Premisser og identifisering

En lastebilsjåfør hadde kjørt inn i en husvegg. Kort tid etter ble han intervjuet av lokalavisa som publiserte intervjuet med med navn og bilde. Klager mente premissene var uklare, og reagerte på identifiseringen. 

PFU mente det fremgikk av tilsvarsrunden at premissene var tilstrekkelig klargjorte. Utvalget forstod at sjåføren fant det ubehagelig å bli eksponert i en slik situasjon, men gitt at fakta ikke var bestridt, at han selv fikk anledning til å kommentere, og han i omtalen ikke ble beskyldt for straffbare forhold, så mente utvalget identifiseringen var akseptabel. 

 

Rettsreportasjen

En mann ble frifunnet for trusler i en straffesak. I forbindelse med omtalen av truslene, så publiserte Lindesnes Avis opplysninger om de forhold som hadde utløst truslene. Dette var forhold som involverte mindreårige, og var av sensitiv karakter.  

Utvalget mente avisen kunne vært mindre detaljert, med tanke på at omtalen gjaldt unge personer, men gitt anonymiseringsgraden, så mente utvalget likevel det var innenfor. 

 

Fremstilt som bedrager?

Vårt Land intervjuet en person som var forsker ved Strategisk institutt (SI). I en oppfølgende artikkel het det: «Hevder han er forsker ved en ikke-eksisterende institusjon». Klager mente avisen på denne måten fremstilte ham som en bedrager. 

Utvalget mente derimot at klager måtte akseptere at avisen satte et søkelys på hvorvidt SI fantes. Det avgjørende var at han fikk gode muligheter til å svare på kritikken, og utvalget merket seg også at han ikke avviste påstanden. 

 

Til toppen