Gunhild Stordalen
Gunhild Stordalen (Terje Pedersen / NTB)

DEBATT

Hva skal Gunhild Stordalen med PR-byrå når hun har NRK?

«Gunhild Stordalen ble i natt tildelt en «prestisjetung pris», ifølge NRK. Vi har ikke tiltro til at denne opplysningen kommer til å bli sjekket av Faktisk.no. Så la oss se litt nærmere på saken», skriver Kjetil Rolness.

«Global Leadership Awards» høres fint ut. Det er derfor så mange seriøse og useriøse organisasjoner deler ut priser med dette navnet. I dette tilfelle dreier det seg om United Nations Foundation, en privat stiftelse. Som driver med veldedighet. Og ble opprettet av en styrtrik amerikansk mediemogul.

Gunhild Stordalen i intervju med Anders Magnus.
Gunhild Stordalen i intervju med Anders Magnus. Foto: Skjermdump fra NRK

Man skulle i utgangspunktet tro at den prestisjegivende kraften til en slik institusjon var av begrenset omfang. I alle fall er mediedekningen begrenset. 

Prisutdelingen er ikke omtalt av noen internasjonale medier, bortsett fra et business-nettsted, basert på en pressemelding fra et selskap som leverer datamaskinassistert juridisk utredning samt forretningsundersøkelser og risikostyringstjenester. Administrerende direktør i firmaet mottok nemlig samme pris som Stordalen.

Prisutdelingen framstår så langt som en helnorsk verdensnyhet, skapt og formidlet av Norsk Rikskringkasting. Og det er statskanalen som helt på egen hånd vurderer prisen til å være prestisjefull. Noe som i seg selv gir prestisje. Omtalen bekrefter selv i sin konsekvens. I kraft av sin nøytralitet og autoritet tildeler NRK Gunhild Stordalen prestisje. 

Og dermed omtales prisen også som «prestisjefull» av Dagbladet i sin sitatsak, mens VG nøyer seg med å kalle den en «internasjonal pris» og Stavanger Aftenblad en «lederpris».

Men hva er egentlig prestisje? Det er anseelse, status, innflytelse. Noe annet enn rene penger. Men folk med mye penger kan konvertere økonomisk kapital til kulturell og moralsk kapital. Det var det Ted Turner da han i 1998 donerte én milliard dollar til FN.

Det kan ha vært gjort i edel hensikt, for en god sak, med gunstige effekter. Men det er ikke poenget her. Poenget er at Turner med denne oppsiktsvekkende gaven ikke lenger var bare forretningsmann, milliardær, grunnlegger av CNN, og ektemannen til Jane Fonda. Fra dette tidspunkt kunne han lese i leksikon at han var en filantrop. En menneskevenn. En som «handler til beste for andre, uten å tenke på økonomisk vinning». 

Og en slik sjenerøsitet og uegennyttighet gir selvsagt prestisje. Særlig når man knytter seg tett til en stor internasjonal organisasjon som FN. Og hva skjer når man gir priser til Barack Obama, Bill, Clinton, Kofi Annan, Desmond Tutu og Angelina Jolie? Disse personen får ikke høyere status av å bli hedret av en institusjon med lavere status enn dem selv. I stedet er institusjonen selv som får prestisje som vertskap for toppolitikerne og verdenskjendiser.

De som trenger prisprestisjen, er de som i utgangspunktet ikke er så kjente. Eller som er kjente for noe annet og mindre høyverdig. For eksempel rockebandet Linkin Park, som mottok samme pris som Gunhild Stordalen i 2011. De fikk da styrket sin profil som et band som ikke bare selger plater, men også tar moralsk ansvar. Bono-effekten. 

Og Petter Stordalen er norsk næringslivs Bono. Han donerte millioner til kona, som ikke ville ha «diamanter og skit», men heller «redde verden». Opprettelsen av EAT Foundation gjorde det lettere for Stordølene å pleie et internasjonalt elitenettverk. I 2012 var paret på tur til Antarktis sammen med Al Gore, Richard Branson (Virgin-grunnleggeren) og nettopp – Ted Turner. CO₂-regnskapet for turen var neppe pent, men målet var ifølge Gunhild å fremme et «klimavennlig samfunn». 

Og den personlige stemningen virker god. På bilder kan man se FN-velgjører Turner smile og legge hånden på skulderen til Gunhild. Det hjelper også at EAT har fått tidligere KrF-politiker Olav Kjørven som «Chief Strategy Officer», Han kommer rett fra flere toppjobber i FN-systemet, og har møtt Turner flere ganger.

Sånn er det: Man snakker og jobber sammen. Man støtter hverandre kunnskapsmessig, ideologisk og økonomisk. Man gir hverandre priser. Man kan si mye om det Terje Tvedt har kalt det «humanitær-politisk kompleks» Men det mangler ikke på samrøre i systemet.

Dette systemet er ikke gjenstand noen kritisk journalistikk. Og når NRKs USA korrespondent Anders Magnus intervjuer Gunhild Stordalen i New York, skjer det foran en vegg med reklame for veldedighetsstiftelsen. Riktignok stilte han et ganske artig spørsmål til den nyskilte kvinnen:

– Tror du det blir enklere for deg å leve i samsvar med dine egne prinsipper om bærekraftighet nå som du ikke lenger er sammen med Petter Stordalen, og slipper å kjøre rundt i hans dyre biler og privatfly?

Og Gunhild svarte:

– Uten Petter Stordalen hadde aldri EAT eller å få matsystemet på FNs agenda vært mulig. Og det er fantastisk at han fortsatt vil være med og bidra, men jeg tror absolutt at det kommer til å være lettere for min egen troverdighet i forhold til saken vi jobber med.

Så fra nå av blir det trolig slutt på turer i dyre fossilbiler og klimafiendtlige fly for Gunhild. Mediene vil slutte å operere som EAT og Stordalens reklamebyrå. Alle vil få det lettere med sin egen troverdighet.

Og vi kommer til å innse at ordet prestisje stammer fra latin og opprinnelig betød «bedrag» eller «blendverk».

Til toppen