Amund Trellevik løfter blikket, og ser «den norske andedammen» med et nytt perspektiv.
Amund Trellevik løfter blikket, og ser «den norske andedammen» med et nytt perspektiv. (Foto: GIJC/Jonas Karlsbakk)

DEBATT: Reisebrev fra GIJC:

Hvem fra Afghanistan ville trodd at den viktigste journalistiske oppgaven i Norge var å dekke kansellerte ferier?

«Borte bra, men hjemme verst. Det er først når du forlater andedammen du oppdager at det dør ender der ute», skriver Amund Trellevik.

  • Endret
  • AMUND TRELLEVIK, reporter i High North News

 

For noen år siden deltok jeg på en stor internasjonal journalistkonferanse på Lillehammer. Under festmiddagen på konferansens siste dag ble det gjort morsomme poeng av at norske mediehus satt og ventet på at et fjell skulle falle ned, mens resten av verden stod i brann.

Nå har Mannen falt, men heldigvis er det nok av problemer å ta tak i for norske mediehus.

Det kan nesten virke som om det ble satt krisestab i flere norske redaksjoner da et reiseselskap gikk konkurs forleden. Tårevåte reportasjer på alle flater kom som perler på en snor. Her var det både folk som verken kom seg ut (altså på ferie) og folk der ute som ikke visste om de kom seg hjem fra ferie. Usikkerheten var til å ta og føle på. Hvem skulle rydde opp? Måtte regjeringen på banen? Hvor langt skulle dette gå?

Heldigvis løste den norske ferie-katastrofen seg før 1.800 journalister fra hele verden landet i Hamburg tidligere denne uken. Noe annet ville jo vært, ja, en katastrofe. Den annenhvertårlige konferansen for undersøkende journalistikk, den såkalte Global Investigative Journalism Conference, samler mange personer som hver dag går til sitt arbeid vel vitende om at det er noen der ute som vil kverke deg.

Hvem av våre venner fra Afghanistan, Kamerun eller Venezuela ville trodd at den viktigste journalistiske oppgaven i Norge var å dekke kansellerte ferier?

 

Hvorfor ytringsfrihet?

Norge kommer høyt på mange av de indeksene som måler graden av åpenhet, transparens og demokrati. Ikke minst retten til å skrive hva man vil, uten å havne i trøbbel. Blant annet topper Norge verdens pressefrihetsindeks.     

Det finnes i prinsippet ingenting en norsk journalist ikke kan skrive om. Det er dette vi gjerne omtaler som ytringsfrihet. Det vil si: Retten til å skrive og publisere, uten å bli banket opp, truet, fengslet. Eller drept.

Hva brukes denne retten til? Denne enestående sjansen man har til å oppfylle samfunnsrollen som det så fint er nedfelt i den etiske rettesnoren for medier, Vær varsom-plakaten?

Det kan være så ymse.

– Alt fungerer i Norge. Det er et problem, sa mitt nye bekjentskap fra Bolivia under et lunsjmøte.

Vi hadde akkurat diskutert hvilke saker hans mediehus jobber med:

Narkotikasmugling. Bestillingsdrap. Hvitvasking. Smugling av truede dyrearter. Korrupsjon i regjeringen.

Han la nok merke til desperasjonen i blikket mitt, og kom meg i forkjøpet før jeg rakk å forklare norsk medievirkelighet.

– Det er fint å leve i Norge.

 

Ranket lavt – høy kvalitet

Verdens pressefrihetsindeks forteller mye om hvordan det er å jobbe som journalist i Norge. Men den forteller ingenting om nivået på den journalistikken som lages, verken i Norge eller i andre land.

Et land som Russland ligger plassert på 149. plass – mellom Venezuela og Bangladesh. Likevel stod russisk journalistikk for flere gode, og modige bidrag, til journalistprisen som denne helgen ble delt ut i Hamburg, utmerkelsen med det småpompøse navnet Global Shining Light Award. Russiske journalister har avslørt korrupsjon i den politiske eliten og mafiaens koblinger til politiet, i et land der angrep, trakassering og drap på journalister ikke blir etterforsket.

Og der politiet planter narkotika på plagsomme journalister, som avslører at flere tidligere FSB-topper nå er i ferd med å overta den lukrative begravelsesbransjen i Moskva.

Blant bidragene som fikk de gjeveste prisene i de ulike kategoriene er fellesnevneren at de er utført av journalister som jobber under noen av verdens tøffeste forhold.

Sør-Sudan har klatret «hele» fem plasser opp til den 139. plass på pressefrihetsindeksen – blant annet fordi 2018 var det første året på fem år det ikke ble drept en journalist i landet. Gjennom prosjektet Profittørene har tre journalister fra Africa Uncensored avslørt hvordan eliten i landet har tjent seg søkkrike på å holde liv i borgerkrigen i landet. Pengene er investert i utlandet, mens egen befolkning tortureres og drepes. Arbeidet er ikke bare imponerende. Det er forbundet med umiddelbar fare for å bli drept.

Bidrag fra Filippinene (134), Peru (85) og Sør-Afrika (31) ble også premiert. Filippinenes president Rodrigo Duterte går sjelden av veien for å karakterisere journalister på de mest nedrige måter: Ytringsfrihet hjelper deg ikke dersom du har gjort noe galt, sa Duterte i 2016 – og viste til at ingen er hevet over en tenkt mulighet for å bli likvidert.

Det filippinske nettstedet Rappler har selv personlig blitt truet av presidenten – men leverer også journalistikk i verdensklasse når de dokumenterer hvordan dødsskvadroner jobber i landet.

 

Hva kan vi lære?

Bunnen er nådd, sa en engasjert indisk redaktør i et panel som handlet om autoritære regimers angrep på pressen.

«Mediene er startet å representere seg selv og bryr seg ikke om offentlighetens interesser. Kredibiliteten er på bunnivå, tilliten til mediene er på et bunnivå. Dette er en profesjon som har vært myteomspunnet og nedfelt i konstitusjonen til demokratiske land – nå sier folk til dere at de ikke tror på dere. Om vi ser på dette i retroperspektiv: Kredibiliteten vår, som var grunnen til at vi eksisterte, hvorfor forsvant den?».

Budskapet er at mediene må slutte å lure seg selv. Han drar et ordtak fra India:

– En lege på et sykehus utfører en operasjon på en pasient. Deretter går han ut til de pårørende og sier: Operasjonen gikk helt strålende. Pasienten døde.

Å delta på internasjonale gravekonferanser kan være et dypdykk i elendigheten der ute, fortalte en av de (overraskende få) norske deltakerne i Hamburg.

Journalister forteller her om hvordan man best går fram for å etterforske drap på sine kolleger – siden ingen andre bryr seg. Vi fikk innblikk i hvordan medier jobber inne i Jemen, i verdens verste humanitære katastrofe og krigssone per dags dato.

Seminaret «Investigating Mass Killings» forklarer seg selv. Men internasjonale gravekonferanser kan også være starten for mange på nye, gode journalistiske samarbeidsprosjekter. Med økonomisk støtte fra det norske utenriksdepartementet hentet Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse, Skup, 58 journalister «fra det globale sør» til årets konferanse. For noen av disse er deltakelse på en slik konferanse, og anerkjennelse for det arbeidet som man hver dag sliter med å få gjort, i seg selv en beskyttelse mot elendigheten der ute.

For oss andre, som teppebombes av realitystoff på norske nettavisen gjennom helga, kan kanskje slike treff være en vekker – og en inspirasjon inn i den norske virkeligheten.

 

Vi gjør oppmerksom på at Trellevik satt som styremedlem i Skup fra 2008 – 2011, og i dag er leder av valgkomiteen i samme stiftelse.

Til toppen