Oslo kommune kjøpte klimaskryt fra en rekke influensere, blant dem Herman Dahl (17). Det mener Andreas Ryen Eidem flere medier kan lære noe av.
Oslo kommune kjøpte klimaskryt fra en rekke influensere, blant dem Herman Dahl (17). Det mener Andreas Ryen Eidem flere medier kan lære noe av. (Foto: Skjermdump fra Herman Dahl sin YouTube-kanal. )

DEBATT

Kan en influenser vinne SKUP-prisen? 

«Ja, hvis han eller hun blir journalist som jobber etter pressens normer og standarder. Det hadde vært spennende om et tradisjonelt mediehus – og gjerne en lokalavis, turte å ansette en ung influenser til å følge nyhetsbildet», skriver Andreas Ryen Eidem.

  • Endret
  • ANDREAS RYEN EIDEM, tekstforfatter og tidligere journalist

 

Andreas Ryen Eidem. Foto: Privat

I juni skrev Nettavisen at Oslo kommune betaler youtuber Herman Dahl (17) og tre andre influensere, påvirkere på norsk, til sammen 1 million kroner for å fortelle de unge at Oslo er Europas miljøhovedstad i 2019. 

«Unge er en viktig målgruppe å nå frem til, og siden denne gruppa ikke så lett nås gjennom tradisjonelle medier eller Facebook, har Miljøhovedstadsåret inngått en avtale med Youtuberen Herman Dahl», forteller kommunikasjonsrådgiver Kristin Stormo i Oslo kommune til Nettavisen.

Jeg skulle likt å se videoen «Norske redaktører reagerer på YouTube-videoene Herman Dahl har laget på oppdrag for Oslo kommune». Med sine 120.000 abonnenter har han en kanal inn til de unge som de fleste tradisjonelle medier ikke har – og han formidler på en måte som treffer i dag. 

Tradisjonelle medier er på ballen når de driver kritisk journalistikk om bruk av offentlige midler – Nettavisens sak var sikkert også en klikkvinner. Men få mediehus er på banen når det gjelder å bruke kanaler hvor norsk ungdom faktisk er. 

Tallene som viser ungdommens bruk av tradisjonelle medier, er dystre. Ifølge Norsk Mediebarometer 2018 leser bare 14 prosent av 9–12 åringene nettavis daglig. Andelen er litt høyere for 13–15 åringene – 38 prosent. Morgenbladets intervju med Herman Dahl i papiravisa 5. juli var det enda færre unge som fikk med seg – kun 8 prosent i alderen 9–15 år leser papiravis daglig. Lineær-tv-seeing er også kraftig på vei ned blant barn og unge. Kun 40 prosent i alderen 16-24 år ser daglig på tradisjonell tv – mot 74 prosent i 1991.

Men de unge kan nås i andre kanaler. Kantar Media kunne i juni fortelle at 99 prosent av barn og ungdom i Norge bruker strømmetjenester i løpet av en uke. YouTube er den store vinneren. Ifølge Norsk Mediebarometer ser 4 av 5 i alderen 9–15 år daglig videoinnhold på nett.

Digitale Pluss-abonnement ser ut til å være middelet de fleste mediehusene setter sin lit til for å ta journalistikken inn i framtida. Og lojale, betalende abonnenter er mediene avhengig av. Glemt er derimot den viktigste målgruppen – de som skal bli betalende abonnenter i framtida. Ungdom flest er ikke til stede på plattformene til tradisjonelle medier. For de unge er det som om journalistikken til de etablerte mediene ikke finnes. 

Mediene må derfor gjøre seg synlige i kanaler der ungdommer er – utenfor sine egne.

Hvorfor driver ikke flere mediehus innovasjon mot unge?

NRK er ikke redd for å prøve. Newton lager videoer for Snapchat-tv, og Supernytt lager nyheter for barn. Supernytt har cirka 11 000 abonnenter på YouTube, og her skulle en tro at potensialet er langt større. VG har satset stort på Snapchat, og Aftenposten Junior er «Norges eneste avis for barn».

De store mediehusene har tid og ressurser, men det finnes støtteordninger mindre norske medier kan søke om for å utforske og innovere. Hvorfor prøver ikke flere å finne nye måter å nå de unge med journalistikk?

Kan en influenser vinne Skup-prisen? Ja, hvis han eller hun blir journalist som jobber etter pressens normer og standarder. Det hadde vært spennende om et tradisjonelt mediehus – og gjerne en lokalavis, turte å ansette en ung influenser til å følge nyhetsbildet. Som ga hun eller han utfordringen med å gå på kjedelige kommunale møter og lage journalistikk som fenger – i kanaler hvor ungdom er. Det ville vært Pluss for kidsa, det.

Til toppen