- TRYGVE AAS OLSEN, mediekritiker
Når Medier24, der jeg skriver, får annonseinntekter fra Google, så mener jeg at Resett, der Lurås er redaktør, også bør få det. Så lenge han følger Googles regler, noe han ikke har gjort.
Når jeg får stå på scenen i Grieghallen under Nordiske Mediedager – jeg har gjort det et par ganger – så mener jeg at Bannon også bør få gjøre det. Det er et enkelt prinsipp, lett å følge.
Trygve Aas Olsen
Trygve Aas Olsen er fagmedarbeider ved Institutt for journalistikk, tidligere redaksjonssjef for Etterbørs i Dagens Næringslivs, redaktør for Journalisten og kulturjournalist i Dagbladet.
Han bidrar til Medier24 sin spalte «Mediekritikk», som er støttet av Fritt Ord.
Og viktig, for det beskytter min ytringsfrihet også: Hvis Lurås eller Bannon en dag kommer i posisjon til å nekte meg en talerstol, så kan de ikke bruke mine argumenter mot meg.
Hvis jeg derimot ikke følger prinsippet, men mener det er greit å boikotte Lurås og Bannon fordi jeg er uenig med dem – ja, da må jeg selv akseptere å bli boikottet for mine meninger.
Tenk om Helge Lurås blir kulturminister for Frp, og vil fjerne pressestøtten til medier han misliker. Det er i så fall i strid med dagens objektive kriterier for tildeling av denne støtten.
Men hvordan kan jeg argumentere mot dette – prinsipielt, om objektive kriterier – hvis jeg selv, fordi jeg mislikte Resett, deltok i aksjonen for å fjerne annonseinntektene til nettstedet?
Han blir aldri statsråd, sier du? Vel, Steve Bannon var redaktør for Resetts forbilde Breitbart News, og ble valgkampleder og senere sjefstrateg for president Trump i Det Hvite Hus.
Når Lurås oppfordrer til boikott av anerkjente medier, og Bannon kaller dem for the opposition party – og behandler dem deretter – bør vi altså ikke svare på samme måte.
For da senker vi oss ned på deres nivå. Vi bør heller følge Michelle Obamas oppfordring: When they go low, we go high. Når de angriper vår ytringsfrihet, skal vi forsvare deres.
Den samme tankegangen lå bak Jens Stoltenbergs oppfordring etter terroren 22. juni 2011. Han ba oss svare med det vi trodde på: Mer demokrati, mer åpenhet og mer humanitet.
At Breivik fikk ytre sine forskrudde meninger i åpen rett, og at han senere vant en sak mot staten om sine soningsforhold, viser at vi lot rettsstatens prinsipper gjelde for ham også.
Slik må vi også la ytringsfriheten gjelde for alle. Det var det Voltaire mente (han sa det aldri) med: Jeg deler ikke dine meninger, men jeg er beredt til å dø for din rett til å hevde dem.
Denne retten til å hevde sine meninger, er mer enn teori. Vi må passe på at den oppfylles i praksis. Men når vi fratar noen talerstolene deres, begrenser vi deres frihet til å ytre seg.
Så sier noen at ytringsfriheten ikke innebærer et krav på å få ytre seg på enhver talerstol. Det er selvsagt riktig. Redaktøren i Medier24 avgjør om dere får lese det jeg skriver.
Men den avgjørelsen skal han ta etter å ha vurdert om teksten min er et godt journalistisk produkt. Han skal ikke refusere artikkelen fordi han misliker meg, eller meningene mine.
Så lenge jeg ikke ærekrenker noen, eller på annet vis bryter loven, må han følge Vær Varsom-plakaten, som sier: «Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk».
Boikott av meninger er altså ikke det samme som at vi alle kan få et og annet leserinnlegg refusert av en redaktør. Nei, det er som om redaktøren sier: Du vil aldri bli publisert hos oss!
Det er – i sin ytterste konsekvens – som i Ungarn, Tyrkia og Russland, der myndighetene legger ned kritiske medier, avsetter uavhengige redaktører og innsetter sine egne marionetter.
Ytringsfrihet? Nei, kan Orbán, Erdogan og Putin si, dette handler ikke om ytringsfrihet. De avsatte redaktørene har fortsatt ytringsfrihet, de må bare finne et annet sted å ytre seg.
Det samme sier kritikerne av Nordiske Mediedager. Ytringsfrihet? Nei, dette handler ikke om ytringsfrihet. For Steve Bannon kan fortsatt si det han ønsker å si. Bare ikke i Bergen.
Bannon er for øvrig ikke invitert for «å si det han ønsker å si» helt uforstyrret, men for å svare på spørsmål i et intervju med Aftenpostens USA-korrespondent Christina Pletten.
Boikotten rammer imidlertid en debatt med Anine Kierulf og Anki Gerhardsen, dagen etter. Tre inviterte takket nei til å delta, i protest mot Bannon. Debatten handler om ytringsfrihet.
Annonseboikotten av Resett, da? Nei, den handler ikke om ytringsfrihet, sier de som støtter den. Men den vil altså gjøre det vanskeligere for Lurås og medarbeiderne hans å ytre seg.
Jeg tror Lurås elsker det, selv om han sier noe annet: Boikotten beviser, i hans øyne, at venstresida vil undertrykke meninger den ikke liker – ja, den beviser at Resett trengs.
Slike boikotter fører dermed til en ytterligere polarisering av den politiske debatten. Er det noe Lurås, Bannon og andre høyrepopulister ønsker seg, så er det nettopp det.
Det er denne polariseringen som har gjort at de har kommet dit de er. Og vi trenger ikke vente til Lurås blir statsråd, for hans meninger er allerede representert i regjeringen.
Frp har hatt én justisminister som brente Tønsbergs Blad, en annen som boikottet Nordlys og en tredje som brukte enhver anledning – i sin korte karriere – til å rakke ned på mediene.
Frp-ere ville også fjerne den offentlige støtten til Black Box etter at teatret satte opp Ways of seeing. En økonomisk krigserklæring mot frie ytringer fra teaterscenen.
Jeg gjetter på at de som gikk til økonomisk krig, og ville fjerne annonseinntektene til Resett, her sto på teatrets side. Jeg gjetter også at de skjønner hvor jeg vil nå, men jeg må likevel spørre:
Skjønner dere ikke at det er prinsippet, om å gå til boikott av og økonomisk krig mot frie ytringer som er feil? Ser dere ikke at dere legitimerer en kampform som favoriserer de mektigste?
For det de med økonomisk makt som vinner en økonomisk krig. Resett står ikke svakt, med sin milliardærstøtte. De som rammes av Resetts påståtte rasisme, derimot, de står svakt.
Deres beste, for ikke å si eneste våpen, er ytringsfriheten. De kan overvinne Lurås og Bannon med gode argumenter. De som vil kjempe mot rasisme, må derfor kjempe for ytringsfrihet.
Disse resonnementene trodde jeg lå i ryggmargen til alle pressefolk. Og jeg ser med glede at mange medier har uttrykt dem på lederplass.
Men blant dem som støtter boikott av Nordiske Mediedager og Resett, er det også journalister. Jeg nevner ingen navn. De som ønsker det, kan besvare disse spørsmålene:
- Hva ville du svart hvis du fikk tilbud om å intervjue Steve Bannon?
- Hvordan ville du reagert på en annonseboikott mot din redaksjon?
- Hva mener du om justisministre som boikotter og brenner aviser?
