Hvor ble det av den kritiske journalistikken i vår tids dekning av høyre­populismen?

• SOFIA RANA, samfunnsdebattant og Rødt-politiker

Den 1. juni kunne vi lese en nyhetssak på NRK nyheter om en antatt høyreekstrem som ble utsatt for vold, der gjerningsmannen risikerer ti års fengsel.

Det er flere feil ved NRK sin dekning av denne saken. Jeg oppfatter NRK sin tekst for å være partisk, de snakker om «venstreekstremisme» og «oppfatningen av høyreekstremisme».

Ordbruken i seg selv gir en slags oppfatning om at den ene parten er mer passiv enn den andre.

I den opprinnelige artikkelen, før oppdatering, ble vesentlig informasjon utelatt. Man kan bare spekulere i hvorfor en gruppe nynazister går forbi Blitz-huset på slutten av en kveld med bar-besøk, som om de ikke skulle være vel opplyste om hvem som holder til der.

Tidligere erfaringer tilsier at en gruppe nynazister ikke dukker opp på et slikt arrangement for å gjøre annet enn å bråke, men den egentlige grunnen vet de best selv.

Antifascistisk Aksjon blir altså omtalt som «venstreekstreme», men en voldsdømt mangeårig nynazist blir omtalt som en person «oppfattet som høyreekstrem». Nordmannen er ikke en «oppfattet høyreekstrem», mannen er så høyreekstrem som man kan bli og er skyldig i uprovosert rasistisk vold så sent som i 2015.

Et annet eksempel på uansvarligheten norske medier viser kan illustreres med Nettavisen sitt intervju med partileder for det nyfascistiske Alliansen. Det problematiske ved dette intervjuet var da Nettavisen sin journalist ukritisk aksepterte at lederen av Alliansen fornekter Holocaust, og i tillegg prøvde å få historiker Terje Emberland ved HL-senteret til å kommentere disse ville uttalelsene. Emberland skrev om denne henvendelsen på sin Facebook side den 28. mai:

«(…) En journalist fra Nettavisen ba meg kommentere Lysglimts utsagn om at «fortellingen» om Holocaust blir brukt for å promovere masseinnvandring til Europa, altså en versjon av Holocaustbenektelse som bruker en relativiseringsstrategi og knytter Holocaust til en jødisk konspirasjon. Journalisten ville ha «en meningsutveksling» om dette. Jeg prøvde rolig å forklare ham at jeg ikke «går i dialog» med Lysglimt og hans antisemittisme, fordi det vil løfte fram og dermed legitimere hans synspunkter som «interessante» innspill i debatten om Holocaust. Jeg tilbød meg å «analysere» utsagnet. Det ville han ikke. Han mente at det jeg gjorde med min reaksjon var å «kvele debatten». «JA», svarte jeg, «akkurat denne 'debatten' kveler jeg», og la på.».

NRK og Nettavisen er ikke alene om manglende strategier for sin dekning av høyreekstremismen i vår samtid.

VG hadde et lengre intervju med lederen av partiet Stram Kurs, Rasmus Paludan. Paludan blir betegnet som en «kontroversiell høyrenasjonalist», når han er en høyreekstremist som ønsker å gå inn for en politikk som i praksis betyr etnisk rensing.

Kommentarfeltet under artikkelen viser også hvordan VG sin vinkling i intervjuet gjør at man sitter igjen med en oppfatning om at Paludan bare er en hvilken som helst moderat høyrepolitiker. Lesere i kommentarfeltet tar til orde for at man trenger en «slik politiker i Norge også» og at Paludan er bare en mann som har skjønt problemet med innvandring.

Så vil noen si at det er ikke er VGs anliggende at kommentarfeltet oppfatter en høyreekstremist slik, men det kommentarfeltets oppfatninger avslører viser oss hvordan de strategiene norske medier har når de skal dekke høyreekstremister uansett om det er «våre lokale høyreekstremister», som eksemplene fra NRK eller Nettavisen, men også utenlandske høyreekstremister som Paludan er i grunn veldig mangelfulle.

Man må da spørre om norske medier ikke har skjønt sin egen samtid? Når de ikke forstår disse aktørene og politiske personlighetene og det som driver dem.

Jeg vil oppfordre redaktører og journalister i større norske medier å ta litt inspirasjon fra The Guardians teknologiredaktør Paul Lewis, om å ikke la seg manipulere av høyreekstreme aktører.

Man må være mye mer oppmerksomme på hva som faktisk er verdt å skrive om sammenlignet med hva som gir mest klikk i sosiale medier.

Er man villige til å i det minste reflektere over at man fungerer som et mikrofonstativ for folk med holdninger som vi trodde hørte til på historiens skraphaug?

Hvor ble det av den kritiske journalistikken i vår tids dekning av høyrepopulismen?