Andreas C. Halse, samfunnsdebattant og daglig leder i Svenssonstiftelsen
Andreas C. Halse, samfunnsdebattant og daglig leder i Svenssonstiftelsen (Foto: Erik Waatland)

KRONIKK

Hvordan bli kvitt «lufting» og midlertidige ansettelser? Staten kan sette noen minstekrav for alle som skal få mediestøtte

-  Og kreve tilbake lisenspenger fra NRK, dersom de ikke klarer å leve opp til tilsvarende krav, mener Andreas C. Halse.

  • ANDREAS C. HALSE, samfunnsdebattant og daglig leder i Svenssonstiftelsen

 

Det er ikke akkurat i vinden å stille krav til norske medier. Tvert imot preges de politiske bekymringene av mediekrise, oppsigelser og abonnenter som sier opp eller dør.

Med krise følger stadige krav om nye politiske tiltak som skal dempe fallet for en hardt presset bransje. Mediemangfoldsutvalget, som overleverte sin rapport i fjor, var blant de som gikk svært langt i å anbefale stadig rausere offentlige støtteordninger. Blant de mer offensive tiltakene fremmet de for eksempel et forslag om å frita mediene for arbeidsgiveravgift.

 

For å gi en kontekst til dette kravet bør det nevnes at det offentlige allerede brukte over 1,2 milliarder kroner på direkte og indirekte (momsfritak) pressestøtte i 2015.

720 av millionene gikk rett til de 10 største avisene, der halvparten eies Schibsted-konsernet. Et konsern som for øvrig ikke akkurat mangler penger på bok. Med i dette bildet hører selvsagt den gigantiske rikskringkastingen som mottok over 5,5 milliarder kroner i lisensinntekter fra over 2 millioner innbyggere i 2016.

Personlig er jeg imidlertid ikke blant motstanderne av at det offentlige tar sin del av ansvaret for en mangfoldig presse som evner å gå makten etter i sømmene.

Størrelsen på de offentlige overføringene utgjør imidlertid en interessant motsats til de stadige diskusjonene om medienes storstilte bruk av midlertidig ansatte og tilkallingsvikarer.

I en masteroppgave fra 2014 påstår Beate Sletvold Øistad at midlertidighet er dobbelt så vanlig blant journalister som for gjennomsnittet i det norske arbeidslivet.

Hovedfunnet i den samme oppgaven er at «at NRK Nyheter ser ut til skifte ut midlertidige ansatte etter at de har gått i gjentatte vikariater i en viss periode, for å unngå at de får krav på fast ansettelse».

Fenomenet er ikke særegent for NRK, men har blitt såpass velkjent at det har fått et eget navn. Lufting kalles det når folk med midlertidige kontrakter må slutte i jobben for ikke å utløse rettigheter knyttet til faste ansettelser. En del kommer også tilbake i lignende stillingen når de har vært ute lenge nok til at arbeidsgivere skal slutte å bekymre seg for slikt.

 

Arbeidsmiljøloven har bred oppslutning på Stortinget og blant de innledende bestemmelsene om lovens formål finner vi blant annet at lovens skal «sikre trygge ansettelsesforhold og likebehandling i arbeidslivet».

At lovens formål stemmer dårlig overens med hverdagen til ansatte som venter med å ta opp huslån, utsetter flytteplanene med kjæresten og aldri tør å ha telefonen på lydløs er rimelig åpenbart. Det som derimot ikke er like åpenbart er at det offentlige skal fortsette å dele ut sine kroner til bedrifter helt uavhengig av hvordan de forholder seg til Stortingets uttalte ønske om trygge ansettelsesforhold.

Å sørge for trygge og stabile arbeidsforhold er dessuten en av de aller viktigste fordelingsmekanismene vi har i samfunnet.

Det er på ingen måte åpenbart at norske politikere bør være likegyldige til fordelingseffekten av subsidiene de gir til norske mediebedrifter.

 

Mitt forslag er derfor at norske politikere setter noen minstekrav til all fremtidig pressestøtte. Sett et tak for andelen midlertidig ansatte og tilkallingsvikarer man kan ha og hold tilbake eller avkort støtten til de som ikke fyller kravene.

Samtidig kan NRK avkreves å betale tilbake lisenspenger dersom de ikke klarer å leve opp til tilsvarende krav.

Det høres kanskje tungvint ut, men vil uansett være barnemat i forhold til dokumentasjonskravene andre selskaper som ønsker å inngå kontrakter med det offentlige er nødt til å forholde seg til.

Mange vil selvsagt innvende at det ikke er tid for å stille krav, at bedriftene ikke har råd til å ansette fast, at utsiktene er usikre, at midlertidig jobb er bedre enn ingen jobb, og så videre.

Dette er kjente innvendinger og er på ingen måte unikt for mediebransjen. Tvert imot er dette argumenter som absolutt alle bedrifter i privat sektor kan bruke til enhver tid.

 

Det er tid for å tenke nytt rundt hvordan vi kan få et ryddigere og tryggere arbeidsliv.

Det bør selvsagt også gjelde for ansatte i mediene.

Og hvem vet, kanskje får vi bedre journalistikk på kjøpet?

Til toppen