Sosiolog og samfunnsdebattant Kjetil Rolness til venstre og sjefredaktør Gard Steiro i VG til høyre.
Sosiolog og samfunnsdebattant Kjetil Rolness til venstre og sjefredaktør Gard Steiro i VG til høyre. (Foto: Privat / M24)

DEBATT

Hvorfor slipper VGs Gard Steiro unna?

«Hvorfor skal vi ha tillit til en sjefredaktør som begår det største tillitsbruddet i nyere pressehistorie», spør Kjetil Rolness.

«Denne presseskandalen må få konsekvenser», skrev jeg i M24 i mars i år, i den første av to kommentarer om dansevideosaken.

Nå har Pressens Faglige Utvalg enstemmig felt en knusende dom over avisens journalistikk. VG har brutt god presseskikk på hele fem punkter. I tillegg er minsanten også VGs evalueringsrapport, om egne feil, felt på to punkter. Dette den mest omfattende fellelsen noensinne i PFU, og ett av utvalgsmedlemmene kalte avisens arbeidsmetoder for "en skamplett på norsk pressehistorie".

Men saken får ingen konsekvenser de ansvarlige. Bare for de tre journalistene som hadde byline på saken. Sjefredaktør Gard Steiro har full tillit til nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken, og styret har full tillit til Steiro. Akkurat som sist, etter egenraporten.

Dette selv om Steiro:

  • Var sterkt delaktig i publiseringen av en artikkel der kilden ble grovt misbrukt, et sitat ble fabrikkert, og sannheten ble fullstendig snudd på hodet - med direkte og alvorlige konsekvenser for en toppolitiker.
  • Feilaktig hevdet - til NRK - at VG gav en presis analyse av hva videoen viser, og at kvinnen var blitt riktig sitert, selv om han ikke hadde snakket med kvinnen.
  • Unnlot å ta affære selv etter å ha snakket lenge med kvinnen på telefon.
  • Feilinformerte sin politiske redaktør før en TV-debatt, slik at hun feilinformerte det norske folk.
  • Trenerte saken i ukevis med å delvise innrømmelser og beklagelser, uten å kunne gi en eneste grunn til at feilene ble begått.
  • Ikke trakk saken før han var blitt drevet fra skanse til skanse, sist med TV2 intervju med Sofie.
  • Godkjente og skrøt av en selvgranskningsrapport som ikke imponerte noen, og som nå selv er blitt felt i PFU.
  • Kastet sin reporter foran bussen straks etter, ved å erklære hans versjon av siteringen og kildebehandlingen (som sto i strid med deler av rapporten) var «uholdbar».

Men VG-redaktørens håndtering av saken er åpenbart holdbar. I all fall holdbar nok til at han bør bli sittende. Kan noen forklare hvorfor? Ser man nærmere på VGs evaluering, og hva Sofie forteller til PFU, så finner man bare skjerpende omstendigheter:

Steiro var tett på arbeidet med saken i redaksjonen. Han sier selv i rapporten: «Det er ett ledd for lite mellom meg og den saken. Jeg engasjerer meg for mye, men føler jeg må steppe inn».

Steiro fikk vite av journalist Skarvøy at Sofie var «usikker» om lag en time før publiseringen. Her fra rapporten: «Da jeg tar beslutningen om å publisere, vet jeg at hun har vært motvillig til å stå fram og at hun trekker seg hele tiden på sitatene. Jeg vet at en har jobbet for å få henne til å si noe», sier Steiro. Hans inntrykk er at hun ikke ønsker å fronte saken.»

Steiro ringte opp Sofie etter at NRKs publiserte sin sak – som slo beina under hans egen – bare få timer etterpå. Slik opplevde Sofie det:

«Han er hissig i tonen (…) Han spør flere ganger om jeg oppfattet møte med Giske som ubehagelig, og jeg svarer gang på gang nei. Jeg opplever at Steiro ikke er så interessert i å høre hva jeg sier, og han avbryter flere ganger når jeg skal svare. Jeg sier til Steiro at det eneste jeg ‘cringa’ over var å bli tatt bilde av med blits. Selv er jeg ganske oppgitt og forteller om møtet mitt med Skarvøy og at jeg hadde prøvd å stoppe sitatet flere ganger. Steiro ber meg ikke snakke med andre medier om saken, og vi avtaler at han skal ringe meg formiddagen etter.»

Det er ganske spesielt: Her har vi en ung, uerfaren kilde, som overhodet ikke ønsket å være kilde. Hun har stilt opp på det Skarvøy selv har kalt en off-record samtale. Hun blir presset til å bli kilde, presset til å bli sitert på noe hun ikke har sagt, presset til å bli offer i en metoo-sak fordi VG ville det sånn. Hun har forsøkt å korrigere saksframstillingen flere ganger, men har blitt overkjørt av journalisten.

Denne kvinnen ringer den mektige sjefredaktøren til, kort tid etter at saken er ute. Og han er hissig. Hissig fordi kvinnen har latt seg intervjue av et annet medium, som faktisk var villig til å lytte til hennes versjon. Og nå har han selv havnet trøbbel. Fordi VGs versjon av hendelsen på Vulkan overhodet ikke samsvarer med NRKs.

Allerede da burde Steiro ha trukket sitatet, noe han selv innrømmer i egenrapporten: «I retrospekt mener Steiro at VG, basert på hennes tilbakemelding, burde fjernet sitatet, selv om vi allerede da hadde lagt inn NRKs opplysning om at de mente det var feil. Vi burde ut fra det jeg da vet, slått alarm og beklaget saken allerede fredag».

Likevel gikk en måned før det skjedde. Og da som en direkte konsekvens av TV2- intervjuet, der Sofie sa Steiro midt i mot. Hadde ikke den unge kvinnen hatt guts til å stå fram, la seg intervju på TV og til å motsi Norges største mediehus, ville VG ha sluppet unna bare med noen få riper i lakken. Det var vel man satset på. Og man var villig til å ofte både henne og pressetikken i samme slengen.

Liv Ekeberg, PFU-medlem og journalist i Agderposten, sa det ganske tydelig under møtet om saken:

«Det er for meg helt ufattelig at det går an å behandle en kilde på den måten, og la disse sitatene bli stående og klebe ved henne i så lang tid, og jeg kan ikke se noen annen grunn til det enn at det sammenfalt med den dagen Trøndelag Arbeiderparti skulle behandle om Trond Giske skulle få et toppverv der. Dette er et skoleeksempel på kampanjejournalistikk, hvor avisen ikke bare har brukt en uerfaren kilde, men løpt andres ærend, og misbrukt henne, for en vinkling som hun gjentatt ganger, samme kveld som publiseringen, har sagt at hun ikke kjenner seg igjen i.»

Og Ekeberg fortsatte:

«Det kommer ikke tydelig nok fram i vår uttalelse den rollen sjefsredaktøren hadde (…) Han ble en deltaker, og ikke beholdt ikke den distansen han skulle ha, for å ta en avgjørelse som kunne gitt et annet utfall, og i hvert fall ville gjort at feilen ble rettet opp veldig mye raskere. Så selv om vi har lest rapporten og hatt mange tilsvarsrunder, så synes jeg fortsatt ikke jeg vet hvorfor det tok så lang tid.

[Dette er] et tillitsbrudd som rammer alle redaktører i Norge. Det er det veldig alvorlige i denne saken. Den ene er at saken ble rammende for Giske, og fikk konsekvenser i praktisk politikk og hvordan det politiske landskapet i Norge ser ut i dag. Men når det gjelder klagen fra kilden, så handler det om å ivareta det viktigste vi har: Tilliten. Kilder skal føle seg trygge på at de kan møte oss, og bli sitert på det de har ment. Og dersom de mener seg feilsitert, skal de bli hørt på det. Det har ikke skjedd her.»

VG ville ikke lytte til kilden verken før eller etter publisering. Og vi har ennå ikke fått noen forståelig eller troverdig forklaring på hvorfor det ikke skjedde. Derfor må vi spørre: Hvorfor skal vi ha tillit til en sjefredaktør som er villig til å begå grove presseetiske brudd for å kjøre «en god sak» og gi VG en aktiv, intervenerende rolle norsk politikk?

Som avisens klubbleder sa til Medier24 i går:

«Jeg synes fellelsen er svært alvorlig. Vi må merke oss at redaktørene nå blir felt i PFU på de samme punktene som journalisten ble i rapporten.»

Da blir spørsmålet:

Hvorfor skal dansevideoskandalen får konsekvenser for journalistene, men ikke for sjefredaktøren? Ville han under lignende omstendigheter blitt sittende som sjef for et annen bedrift, i en annen bransje? Etter å ha fått VG etter seg?

Til toppen