I dagene etter mitt Ukeslutt, fikk jeg flere tilbakemeldinger fra lesere som var enige med meg og som syntes det var bra at Fremover stilte disse spørsmålene.
Men samtidig fikk jeg selv spørsmålet: «Hvilket ansvar hadde Fremover i denne saken? Det er i ettertid lett å peke på hva alle andre burde ha gjort, men hva med dere selv? Hvorfor var det ikke Fremover som avslørte overgrepene som hadde pågått over så mange år?»
Jeg har vært i Fremover i ett år, og kjenner selvsagt ikke detaljene i det vi over år har rapportert fra Tysfjord om overgrepene som skjedde her. Men jeg er blitt fortalt hvordan vi har skrevet om anmeldelser og dommer, og skrevet om overgrep i «en Ofoten-kommune».
Men slapp vi disse sakene for lett? Burde vi har gjort mer for å sette alle dommene i system og på den måten avdekke at det foregikk overgrep i det samiske miljøet i Tysfjord, som det også hadde versert rykter om i flere år? Svaret er nok ja, sett i ettertid, men det er likevel ikke så enkelt.
Jeg forsøker på ingen måte å fraskrive oss vårt ansvar som lokalavis i denne saken, men det er flere grunner til at det ble som det ble.
Det første er nettopp det jeg er inne på: Hvordan kunne Fremover unngå å se at overgrepene skjedde i et så stort omfang som vi i dag vet at det gjorde? Det handler om hva man faktisk kan dokumentere og bevise.
Tysfjord-saken ble til fordi de to studentene Kenneth Hætta og Harald Amdal – begge erfarne journalister – bestemte seg for å skrive sin masteroppgave i undersøkende journalistikk om Tysfjord. I tre år jobbet de intenst med å avdekke omfanget av de seksuelle overgrepene de hadde hørt at skulle pågå her.
Til tross for at Fremover omtalte mange av dommene som omhandlet disse overgrepssakene, var det altså ifølge studentene ikke mulig ut fra dette å dokumentere at Tysfjord hadde problemer med omfattende overgrep.
Likevel verserte ryktet om at omfanget var større enn dokumentene kunne bevise, og som lokalavis har vi definitivt et ansvar for å grave videre og finne andre kilder enn det som står skrevet i anmeldelser og dommer. Det betyr å snakke med berørte, men i dag vet vi at vi som lokalavis ikke kunne ha klart å nå fram til kildene på samme måte som VG – gjennom de to studentene – klarte. Ett moment er at vi som lokalavis for Tysfjord kanskje kan bli litt for nær, og det kan gå begge veier. Vi som journalister kan kanskje leve for tett på lokalsamfunnene i enkelte saker, og ikke se helheten i sakene vi dekker.
En annen side av akkurat dette problemet, er at lokalavisen også blir for nær for de vi omtaler – eller burde ha omtalt. På journalistkonferansen Svarte Natta fortalte Marion Anne Knutsen om hvordan hun etter hvert bestemte seg for å stå fram med sin historie. Med fullt navn og bilde.
Hvorfor det ble VG, hadde to årsaker: For det første handlet det om at når hun først skulle fortelle sin historie, ville hun være sikker på at den ble hørt. VG var den eneste avisen som hadde den nødvendige sprengkraften. F
or det andre: Knutsen fortalte at hun bestemte seg for å snakke med de to journalistene fra VG fordi de var fra et lokalkontor. «Jeg hadde aldri fortalt min historie hvis det var noen fra Oslo som ringte», fortalte hun. Samtidig sa hun at hun heller aldri ville fortalt sin historie til en lokalavis. «Det blir for nært».
Så har man også det poenget at VG lyktes å pleie kontakt med de 11 kildene som sto fram fordi den ene av studentene selv var samisk. I sin kronikk i Aftenposten skriver Hætta og Amdal at deres flerkulturelle bakgrunn var en fordel. Det gjorde at de fikk «lov» til å kontakte en større norsk avis.
Og de to studentene gikk til nettopp VG av flere grunner enn at kildene ikke ville åpne seg overfor en lokalavis. I Aftenposten skriver de: «Minoritetsjournalistikk må komme til uttrykk også i de flatene som har størst distribusjonskraft blant majoriteten». Altså måtte det etter deres mening en riksavis til hvis dette skulle komme fram.
Til slutt: Har vi vært gode til å følge opp Tysfjord i det halvannet året som er gått siden VG-avsløringen?
Nei, ikke med våre egne journalister. Og samtidig: ja. I samarbeid med Avisa Nordland, som har gjort en glimrende jobb, og gjennom stoff vi kjøper fra NTB, har vi dekket Tysfjord-etterdønningene også i Fremover. Tiden da hver avis sendte én eller flere journalister for å skrive de samme sakene, er forbi. Vi må bruke ressursene våre smartere. Da er samarbeid gull verdt.
Alt dette fritar ikke Fremover for ansvar, og saken har gjort oss som lokalavis mer bevisst på at vi må sette av tid til å grave og undersøke.
Gravejournalistikk har vært viktig for oss, og det er noe vi har prioritert å bruke tid på. Vi har også vunnet såkalte SKUP-priser for vår gravejournalistikk. SKUP står for «Stiftelsen for en kritisk og undersøkende presse» og prisen henger høyt. Min vilje til å prioritere at journalistene i redaksjonen jobber med gravesaker har aldri vært liten, men den er definitivt stor nå. Vårt løfte er at vi skal strekke oss lengre med å undersøke, sette i sammenheng og gjennom vår journalistikk beskytte enkeltmennesker mot overgrep. Det er vår oppgave, vårt ansvar.
Det handler om at journalistikken til et norsk mediehus satte i gang tidenes politietterforskning, som avdekket i alt 151 overgrep. Det handler om en presse som beskyttet enkeltmennesker og grupper mot overgrep og forsømmelser. Akkurat som pressen skal.
Tysfjord-saken viser at det er avgjørende viktig at vi har det mediemangfoldet vi har i Norge. Med riksdekkende aviser som VG, og lokale aviser som oss.
