Svein Gunnar Jørstad, 66 år. Fortsatt aktiv som journalist, her på hjemmekontoret i kjelleren.
Svein Gunnar Jørstad, 66 år. Fortsatt aktiv som journalist, her på hjemmekontoret i kjelleren. (Foto: Gard L. Michalsen)

PORTRETT:

I 1969 begynte Svein Jørstad å jobbe i Finnmark Dagblad. Det gjør han fortsatt

Et levende finnmarksleksikon og en evigvarende pressemaskin. Men neste år skal Svein G. Jørstad (66) gi seg. Sier han.

- Han sa til meg: Du må ikke slutte helt!

I fjor var Svein Jørstad på besøk i Alta hos en tidligere kollega, eller gammel kollega, som vi sier i Nord-Norge. 

Det var da han bestemte seg for at han likevel ikke skulle gi seg som 65-åring.

Men fortsette litt, en liten stund til. 

- Han hadde selv gått av for en stund siden, og fortalte meg hvordan det var å gå ut av døra siste gang. Da lovte han å aldri sette sine bein på kontoret igjen, for å ikke bli en sjuende far i huset. 

- Og det holdt han, men det hadde jo blitt et lite helvete for ham. Det ble helt stille! Hva skulle han foreta seg?

Den følelsen av stillhet ville ikke Svein ha riktig ennå. Hans tidligere kollega møtte stillheten med å ta oppdrag for næringslivet og andre. 

Jørstad valgte å løse det med å fortsette i jobben. 

 

Bilde: Gard L. Michalsen

 

Så når vi besøker 66-åringen på kjellerkontoret hjemme i Kvalsund, noen mil fra Hammerfest, har han full kontakt med Saxo og resten av Finnmark Dagblad. 

66-åringen lager saker, titler og ferdige sider på mal som om han aldri har gjort annet.Tar gjerne vann over hodet, lyder tittelen over 10 spalter.

Det handler om et dykkerfirma som nå er blitt kvalifisert til å levere for oljeselskapene. 

Kanskje ikke så overraskende at det er en sånn sak, for dem som kjenner Jørstads engasjement og kjennskap til nettopp oljeeventyret i nord. 

 

SELV VAR HAN egentlig ikke kvalifisert, mener Svein.

Den gang han i 1969 fikk jobb første gang i FD.

19 år gammel søkte han på en stilling i avisa og fikk den. Først i Hammerfest, og senere ved lokalkontoret i Lakselv.

 

Bilde: Gard L. Michalsen

 

 Svein er fra Berlevåg, noen lange steinkast lenger øst langs Finnmarkskysten. Men nå hadde han vært et år i Sunnmøre Arbeideravis som fotoassistent. Og ville hjem igjen. 

- Jeg hadde fått nok av sunnmøringer, sier Svein muntert. 

- Og egentlig var jeg vel ikke kvalifisert. Men det var ikke så mange søkere, så jeg fikk den. 

Slik begynte en lang karriere i pressa. Han ble i Lakselv til 1975, og i mellomtida rakk han å stifte familie. Det bar tilbake til Hammerfest og jobb som redaksjonssekretær, den gang en viktig stilling, i dag en tittel som knapt fins. 

Jørstad har siden bekledd de fleste poster:

Han har vært på desk, jobbet som nyhetsleder, hatt redaktøransvaret to ganger og de seneste åra hatt forskjellige redaktørtitler. 

Hva var det egentlig med journalistikken? Hvorfor ble han fanget, og ble værende?

- Jeg var samfunnsengasjert. For meg begynte det med det. Også i politikken. Den gang var det jo til og med mulig å kombinere.

For her snakker vi om en tid dagens journalister knapt husker; den gang jobb i A-pressen gjerne var forbundet med medlemskap i Arbeiderpartiet. Jørstad understreker imidlertid at han ikke alltid skrev det partiet mente eller ville.

Også det å snakke med folk, være ute blant mennesker, fortelle viktige nyheter om det som skjer i samfunnet, fenget Jørstad med journalistyrket.

Olje, fisk og næringsliv, politikk og Finnmark. Det har vært de viktige stolpene i hans journalistiske karriére. 

   

DET ER 47 ÅR SIDEN Svein begynte i Finnmark Dagblad første gang. Når historien skal skrives så må vi ta med at han ikke har vært alle disse årene i avisa:

Fra midt på 80-tallet hadde han en tiårsperiode i andre jobber. Blant annet som oljekonsulent i Sparebank1 Nord-Norge. Jørstad hadde også styreverv i det fylkeseide kollektivtransportselskapet. Og noen år som selvstendig næringsdrivende, båtmegler med mer. 

Dette mellomspillet med pause fra journalistikken, hadde imidlertid også et mellomspill tilbake i lokalavisa:

I 1989 hadde han en liten gjesteopptreden i FD som ansvarlig redaktør i et knapt år. 

Fem år senere var han så tilbake igjen for fullt og for godt. Da som journalist. 

Og dette er noe av det Svein Jørstad husker best fra karrieren: 

Bilde: Gard L. Michalsen

- Den perioden er på mange måter kanskje den fineste. Da var jeg skrivende journalist. Jobbet mye med næringsliv og fisk. Litt om olje og gass, selv om rikspressen avlyste oljen i Barentshavet flere ganger i måneden. 

Finnmark Dagblad fikk i denne perioden, og har fortsatt, en solid posisjon i nyhetsdekningen av olje- og gass i nord. Også sørpå blir avisa godt lest av dem som følger utviklingen i Barentshavet. 

En annen sak finnmarkingen nevner, er da Nestlé i 1999 solgte Findus sine anlegg og båter i Hammerfest.

Via et svensk eierselskap havnet rettighetene hos Røkke, og ble starten på et eventyr som på 15 år raderte bort store deler av den landbaserte fiskerinæringa i Finnmark - mens trålerrederne satt igjen med svært lønnsomme kvoter.

Svein har fortsatt med å skrive om «sine» hjertesaker, selv om steg i gradene igjen.

- At jeg begynte å klatre igjen var ikke min feil. Ikke var det mitt ønske heller. Jeg hadde lyst til å skrive. Men du vet hvordan det er i disse avisene...

- Andre ting du husker godt fra alle disse årene?

- Å, det er så mange ting. Du spør nå vanskelig!

- Det artigste?

- Julebordene, he, he, sier Svein muntert. 

- Men det er klart: Høytiden til avisene, da Finnmark Dagblad hadde et opplag på 12-13.000, var selvsagt gøy. Derfra gikk det meste nedover. 

 

NÅR VI SNAKKER med en som har vært 47 år i arbeidslivet og de fleste av dem i pressen, er det jo ikke mulig å la være å mimre litt. 66-åring kan også bli litt nostalgisk, uten at han er motstander av framtiden. 

Det var tross alt ganske mye tyngre i gamle dager. Vi snakker om skrivemaskin, fremkalling av film på mørkerom, og så sende bilder og tekster med bussen. Hvis det var tid til det. 

- Andre ganger hastet det mer, da ringte vi inn sakene på telefon. Mens noen skrev ned manuset i andre enden, minnes Svein. 

Som mange andre startet han journalistkarrieren med å jobbe mye og kjøre enda mer bil. Den unge journalistspiren fikk ansvaret ikke bare for Lakselv og Porsanger, men også Gamvik, Lebesby, Karasjok, og dekningen av fylkeskommunen. 

Den gang var Finnmark Dagblad en stor arbeidsplass. 

I Hammerfest fylte avisa et eget bygg med trykkeri, stor redaksjon, administrasjon, redaksjon, salg og grafisk avdeling. Det var flere ganger så mange ansatte enn i dag, på den nevnte høytiden med 12.000 i opplag og solide annonseinntekter på papir, før internett eksisterte. 

Derfra gikk det i mange år bare en vei. 

Og opplaget ble på 20 år mer enn halvert. 

Bilde: Gard L. Michalsen

Men som omtalt det siste året, har det snudd igjen. Også Svein Jørstad er optimist, på lokalavisenes og den digitale tidsalderens vegne: 

- Jeg tror jo ikke nyhetsformidling går av moten. Jeg er ikke veldig pessimist på vegne av avisene som sådan. Det er mange ting som har vært dømt nedenom og hjem. Kinoen skulle det bli slutt med, den lever i beste velgående. Radioen skulle definitivt dø.

- Og avisene kommer nok også til å leve, om enn ikke helt i dagens form. De raske nyhetene er jo på nettet. Men også der er det jo et helt annet konkurransebilde, både om oppmerksomhet og annonsekroner. 

- Likevel ser du positivt på framtida - du blir optimist av utviklingen det siste året?

- Ja, det er helt klart. Det er gledelig at opplaget vokser. Samtidig er det ikke nok alene til å løse den økonomiske utfordringen. Annonsene er fortsatt viktig, og vi klarer ikke å finansiere en god nyhetsdekning uten at annonsørene er med oss på nett. Men flere lesere er selvsagt et viktig utgangspunkt for det også. 

 

DET ER FORTSATT en anelse dagslys utenfor vinduet i Kvalsund. Svein Jørstad ser lyset for journalistikken. Men det er også mørke skyer:

Akkurat denne dagen for en drøy måned siden er det dagen derpå det amerikanske presidentvalget. Donald Trump er valgt til USAs neste president. 

Falske nyheter har fått mye av skylda, det postfaktuelle samfunnet har overtatt, sies det. Og tradisjonelle medier klarer ikke lenger å ta temperaturen på hva folk mener. Den nøkterne finnmarkingen sier det slik: 

- Vi må passe oss for at vi ikke mister folket. 

- Mediesirkuset skjønte ikke hva som skjedde i USA. Folket var en helt annen plass. Den alt for kjappe journalistikken, som har vært typisk for nett og til en viss grad også for lokalavisene - det jaget etter klikk - det møter nok et metningspunkt, mener Svein. 

- Kanskje en dag vil folk igjen ha noe med litt mer substans. Og kanskje er det der papiravisa fortsatt kan bety noe. Vi ser det på publikasjoner som Morgenbladet og Klassekampen

66-åringen har også et annet horn i siden til dagens pressestand: 

Vi sitter for mye på kontoret. Journalistene er for lite ute og snakker med folk. 

- Han hadde jo kanskje et poeng Kåre Valebrokk, selv om han kanskje ikke mente det bokstavelig: Journalister bør lukte øl før lunsj. Nyhetene ramler ikke ned på et tastatur.

 

SVEIN JØRSTAD ER AV den sorten en hver lokalavis gjerne vil ha: 

Et vandrende leksikon, som nåværende redaktør og daglig leder Arne Reginiussen omtalte ham som i fjor høst, da veteranen bestemte seg for å fortsette i en redusert stillingsprosent. 

Gjennom over 40 år har han lært opp en rekke journalister. Både Finnmark og Finnmark Dagblad har vært et viktig miljø for mange spirende pressefolk, både nordfra og sørfra, som har fått fast jobb, friskt vær og rask erfaring i det meste. 

- Hva er det viktigste du har lært alle disse?

Han tenker seg om, lengre enn normalt, og svarer: 

Bilde: Gard L. Michalsen

- Snakk med folk. Men lag din egen historie. Det er du som er journalisten. 

Han forteller om en av disse journalistene som har gått «i skole» hos ham. Ole Magnus Rapp, som siden ble Aftenpostens mann i nord, begynte i sin tid iFinnmark Dagblad. 

- Han var bare unggutten, men så stoff i alt. Før han kjørte bil, syklet han rundt i gatene, kunne stoppe et menneske i grøftekanten og få en god historie ut av det. Så hadde han lyst til å begynne skrive mer portretter, og jeg prøvde å gi han mine råd: 

- Snakk med vedkommende, notér det han eller hun sier - men portrettet er det du som journalist som skal tegne. Da må ha litt bakgrunn, ikke mye, og helst besøke personen i det rette miljøet. Sånn at du kan fortelle den riktige historien. 

- Å være journalist er ikke bare å fortelle det folk sier?

- Nei, det har man stenografer til. Eller mikrofonstativ! Du må stille spørsmålene, og skrive historien. Ellers er det kolportering, ikke journalistikk. 

- Og det er lett å grave seg ned i dokumenter og lange notater. Legg dem til sides og bestem deg for hva slags historie du skal skrive. Skriv overskrifta og ingressen, gå rett i strupen på vinklingen, så kommer resten etterhvert. Og du kan støtte deg på notatene når du trenger faktaopplysninger og sitater. 

 

PÅ DENNE MÅTEN har Svein Jørstad selv laget tusenvis av saker og sider i årenes løp. 

Slik han nå sitter hjemme i kjellerstua med Saxo på skjermen.

Den digitale utviklingen har heller ikke skremt ham, i en avis som tidlig fikk mange digitale abonnenter på pdf og eAvis.

Da nestoren egentlig skulle gi seg i fjor, var det etter at han hadde hatt et kort mellomspill som ansvarlig redaktør i Finnmark Dagblad og Finnmarken fra høsten 2014 til våren 2015. 

Til kollegenes og lesernes glede valgte han likevel å fortsatt i en 20 prosent stilling. En dag i uka prøver han å være innom kontoret i Hammerfest, resten av uka jobber han hjemmefra. 

Den som kan lese og regne skjønner at det fort blir noe mer enn 20 prosent. 

- Så blir det vel litt til ved siden av, erkjenner han. 

- Går det en dag uten at du jobber?

- Joda, det gjør det. Men så lenge man er i virksomhet og det er bilde av ansiktet mitt i avisa, så ringer jo folk. Og det er jo artig...

 

Svein med utsikten fra huset hjemme i Kvalsund.
Svein med utsikten fra huset hjemme i Kvalsund. Bilde: Gard L. Michalsen

 

DET ER BLITT TOMT i kaffekoppen. Kanna også. Det går noen noen kopper i løpet av en dag, erkjenner Svein. 

- Og dessverre noen sigaretter også. Så jeg lever den gamle journalistmyten: Kaffe og røyk. 

- Men heldigvis - jeg har aldri hatt mageproblemer, søvnvansker eller andre helseplager. Stort sett har jeg vært frisk, legger han kjapt til. 

Like fullt har han nå planer om å gi seg på ordentlig når han blir 67 neste høst. I hvert fall som ansatt Finnmark Dagblad. 

- Det blir nok slik. Men jeg har stående invitasjon til oljemessa 2018 i Stavanger! Så det er mulig jeg må jobbe litt det året også.

Han kommer heller ikke til å slutte å skrive. 

Kanskje dukker det opp et spennende bokprosjekt. Kan hende blir han litt aktiv i samfunn og politikk igjen.

Snart 30 år etter at partipressa opphørte, til slutt også i Finnmark. 

Alt dette får tiden vise. Men det som virker klart: 

Det er lenge til Svein Jørstads stemme og penn blir å stilne helt. 

 

 

(For ordens skyld: Gard L. Michalsen jobbet fra september 2013 til juli 2014 som redaktør i FDs søsteravis Finnmarken, en rolle Jørstad senere samme høst var konstituert i). 

 

Til toppen