KJETIL STORMARK, frilansjournalist og redaktør for nettstedene Hate Speech International og Aldrimer.no.
KJETIL STORMARK, frilansjournalist og redaktør for nettstedene Hate Speech International og Aldrimer.no. (Arkivfoto: Gard L. Michalsen)

«I denne kampanjen, som Furuly hevder er debatt, er respekt erstattet med avsky, og redelighet med bakvaskelse»

KOMMENTAR: - Ord er mektige våpen. Misbruk dem ikke, skriver Kjetil Stormark i et svar til Jan Gunnar Furuly.

  • KJETIL STORMARK, frilansjournalist, forfatter, tidligere SKUP-leder og redaktør for aldrimer.no

SKUP-leder Jan Gunnar Furuly skriver at han ikke skjønner hva han er bedt om å beklage. Da gjør han seg dummere enn det jeg vet han er.

Furuly vet meget vel at han tråkket over en grense på SKUP-konferansen da han beskyldte ikke bare meg men nesten 30 kolleger for å arbeide på en uetisk måte.

Men har han klaget oss inn for Pressens faglige utvalg? Nei. Har han greidd å dokumentere sine påstander? Nei. I stedet går Furuly til motangrep og bruker en mistenkeliggjøringens teknikk, som han behersker til fulle. I denne kampanjen, som Furuly hevder er debatt, er respekt erstattet med avsky og redelighet erstattet med bakvaskelse og mistenkeliggjøring. Da kan det være grunn til å minne om følgende velkjente formulering: Ord (...) er mektige våpen. Misbruk dem ikke.

JAN GUNNAR FURULY, styreleder for SKUP-stiftelsen. (Arkivfoto: Gard L. Michalsen)
JAN GUNNAR FURULY, styreleder for SKUP-stiftelsen. (Arkivfoto: Gard L. Michalsen) Arkivfoto: Gard L. Michalsen

LES OGSÅ tidligere saker og kommentarer i denne debatten: 

Ja, jeg forteller gjerne hva både Hate Speech International og Prosjektet Norges forsvarsevne har brukt alle millionene til.

Om dilemmaene og avveininger knyttet til å samarbeide med journalister i områder kontrollert av Islamsk Stat og avhoppere fra det høyreekstreme miljøet i Norden. Om vårt samarbeid med akademia. Kanskje også litt om våre langsiktige prosjekter som vi ennå ikke har kunnet synliggjøre. Om det grundige kildearbeidet for å forsøke å belyse hvordan det egentlig står til med Norges forsvarsevne og hva som egentlig skjer rundt oss som kan få betydning for trusselbildet mot Norge i årene som kommer.

Men har SKUP invitert til det? Nei. Og det er i bunn og grunn SKUPs valg. Jeg har overhodet ikke vært fornærmet over det. Men dersom SKUP-lederen hadde planer, slik han hevdet, om å skape debatt, ville det ikke ha vært litt mer redelig å bidra til at det ble ordentlig dialog og faktainspirert diskusjon på konferansen, i stedet for sleivete bemerkninger i en åpningstale der det ikke var lagt opp til noen skulle komme til motmæle? Er det virkelig nivået SKUP ønsker å legge seg på?

De som har fulgt meg over tid, vet at jeg tåler debatt meget godt. En ting Furuly og jeg har til felles, er at mange mener mye om oss begge. Vi begge mener også ganske mye om så mangt. Men dersom det er en ting som får meg sint, så er det grunnløse angrep på min integritet og integriteten til dem som jobber for meg. Å hevde at en journalist eller redaktør arbeider på en uetisk måte, er de facto en injurierende påstand i mediemiljøet. Det burde Furuly være redelig nok til å rydde opp i.

Furuly sier han ønsker debatt. Det er da fristende å svare at det også er naturlig å ta en debatt om måten Furuly forvalter sin rolle som SKUP-leder. Gjennom sine sanseløse angrep mot to nyskapende prosjekter, som fremsettes i et sammensurium av riktig og galt og emsjonelt og rasjonelt, bidrar SKUP-lederen til at det vil bli vesentlig vanskeligere for andre frilansere i framtiden å hente inn filantropisk finansiering av uavhengige journalistiske prosjekter. Det er virkningsfullt å lage masse støy. Er det det Furuly ønsker? Hadde han ikke i oppgave å bidra til mer undersøkende journalistikk? Eller ser han det som sin oppgave å være en vokter for det bestående mediale økosystemet, som har grunnstøtt? Å være på lag med de store redaksjonene, mot de små underdogene?

Furulys siste tilsvar er preget av at han nærmest konsekvent går etter mannen og ikke ballen. Det kunne saktens vært fristende å svare med samme mynt. Gudene vet at det finnes en del ammunisjon der ute. Men jeg ønsker å forsøke å være saklig tilbake. Vi gjør alle våre verdivalg.

Dernest skal jeg forsøke å svare på SKUP-lederens nye anklager.

«Et av Stormarks prosjekter så langt har vært preget av et ganske så enøyd fokus på rop om penger til forsvaret»

Det kan man saktens si om de fleste nyhetsartiklene i nesten alle andre medier også, også i Furulys egen avis Aftenposten, som i artikkel etter artikkel har satt forbilledlig søkelys på hvor dårlig det står til med forsvarsevnen. Det samme gjør TV 2, i reportasje etter reportasje. Selv Klassekampen har på lederplass tatt til orde for at Forsvaret må få mer penger, en avis som vel fremstår som en utradisjonell alliert for forsvarsledelsen.

Det har nemlig skjedd ett og annet i det sikkerhetspolitiske bildet. Krim og Øst-Ukraina er et par nøkkelord. Massiv opprustning og stadig mer konfliktorientert adferd fra Russlands side er andre elementer. 

Det kan her være fristende å minne om et hjertesukk fra programlederen i Dagsnytt 18 forleden, over at det ikke var mulig å finne en eneste politiker (selv ikke i SV) som mente at Forsvaret ikke burde få vesentlig mer penger.

Dersom vi skulle ha søkt å tilfredsstille Furulys krav om etisk vurderingsevne måtte vi funnet noen som kunne ta til orde for det Furuly åpenbart etterlyser: Journalistikk med fokus på kutt i forsvarsbudsjettene. Men vi driver ikke med markedsføring eller politikk, slik Furuly forsøker å hevde. Vi driver undersøkende journalistikk og lager de vinklinger som fakta og kildeopplysninger gir grunnlag for. Mange av våre saker har til felles at de belyser forhold der forsvarsledelsen og norske myndigheter er negative til at sakene omtales. Det er ubehagelige sannheter. Det er journalistikk som Furuly burde kjempe for, ikke bekjempe.

«Stormark i lang tid kjørt slalåm mellom roller som journalist, redaktør, kommentator, ekspert, debattant og aktivist.»

Det er en legitim debatt. Dette er det helt greit å bli utfordret på, selv om det var mange ord for å slå fast at jeg også mener ting og ikke bare skriver nyheter. Den tradisjonelle løsningen i store mediehus er å ha egne kommentatorer og at skrivende journalister ikke kommenterer. Jeg har valgt en litt annen løsning. Forbildet, den helt objektive, nøytrale journalisten, tror jeg kan tilstrebes, men oppnås aldri. Folk flest vet jo at vi journalister også har egne meninger. Jeg har valgt å heller være åpen på hvor jeg står, og så får folk bedømme meg utifra det. Det er også en løsning som er mer tilpasset at jeg faktisk driver en liten medievirksomhet, uansett hva Furuly synes å mene. Fleksibilitet er viktig når du driver for deg selv.

«I det siste har han også markert seg med store, oppsiktsvekkende annonser i flere dagsaviser for aldrimer.no, der budskapet er temmelig klart: Norge er truet av en aggressiv nabo i øst.»

Nei, Furuly. I skrivende stund har vi hatt EN annonse i EN dagsavis. Vi skriver forøvrig i annonsen om usikkerheten i en ny sikkerhetspolitisk tid, og at Statens viktigste oppgave er å ivareta innbyggernes sikkerhet. Budskapet er at vi stiller de vanskelige spørsmålene og gir de ubehagelige svarene om hvorvidt Staten leverer på sin primæroppgave. Det er egenmarkedsføring for våre redaksjonelle produkter. Og ja, den er litt nyskapende. Og det diskuterer vi gjerne.

«Hvilken dokumentasjon har Stormark for eksempel på hans gjentatte påstander på aldrimer.no og ellers i media, som ekspert, om at flommen av flyktninger over Storskog oppsto fordi Putin drev med «hybridkrig» mot Norge?»

Furuly bør se vår halvtimes dokumentar HYBRIDKRIGEN, som er tilgjengelig på aldrimer.no. Her fremkommer ytterligere opplysninger om at russisk utenrikstjeneste, i samarbeid med reisebyråer i utlandet, medvirket til flyktningestrømmen til Norge. Åpne kilder forteller også om de tette relasjonene mellom det russiske sikkerhetspolitiet FSB, som kontrollerer grensen på russisk side, med organiserte kriminelle grupper, som organiserte store deler av trafikken. Mange andre medier, både TV 2 og andre, har brakt saker om det samme. Hans Wilhelm Steinfeldt har også likelydende vurdering, selv om han mener at det var et lokalt initiativ for å forsøke å imponere Putin og ikke styrt fra Moskva.

Og med respekt å melde: Første gang jeg omtalte dette var jeg tydelig på at sentrale myndighetspersoner mente at det som skjedde var russisk hybridkrigføring mot Norge. Det var vinkelen. Det er noe snevrere enn Furulys gjengivelse, som nok en gang er upresis.

«Og hvilken dokumentasjon har han på sin påstand overfor NRK Finnmark i vinter om at norske myndigheter, deriblant Politiets sikkerhetstjeneste, er bekymret over at innbyggerne i Finnmark er mer lojale overfor Russland enn Norge?»

Igjen må jeg be Furuly om å se filmen HYBRIDKRIGEN. Her står PST åpent fram og uttrykker sin bekymring. Sør-Varangers ordfører forteller dessuten, også han åpent, at han ikke vil ha noe med PST å gjøre. Han er ikke alene i Finnmark om det. Men de som nekter å snakke med PST er ikke i flertall. Men de utgjør et vesentlig mindretall. At jeg har rettet slike beskyldninger mot alle «innbyggerne i Finnmark», som er generaliseringen Furuly forsøker å tillegge meg, er ikke riktig. Det er nok et eksempel, dessverre, på Furulys hang til omtrentligheter.

«Da Stormark barket sammen med forsker Lars Rowe fra Fridtjof Nansen Institutt om blant annet bruken av anonyme kilder på et debattmøte i Kirkenes i februar, reagerte han på samme måte som nå: «Å si at jeg dikter dette opp er ærekrenkende, og nesten injurierende», tordnet Stormark ifølge avisen iFinnmark.»

Dersom Furuly hadde vært tilstede eller gjort bedre research ville han ha visst at Lars Rowe tok meg i hånda etter debatten og beklaget. Vi skværet opp der og da. Det burde Furuly også greie å gjøre.

«Det er ikke slik at Stormark opererer i et vakuum eller har frikort til å unndra seg en åpen og fri debatt om hva han driver med akkurat nå, selv om han tidligere er priset gravejournalist og tidligere leder av SKUP-styret.»

Likner dette svaret på noe som ville ha kommet fra en person som forsøker å unndra seg debatt? Alt jeg ber om, er at debatten er faktapreget, gir rom for reell dialog og skjer med vanlig dannelse, redelighet og respekt.

«Dagens Næringsliv fulgte opp mitt veloverveide og provokative utspill med en artikkel i Etter Børs-seksjonen av avisen onsdag der aldrimer.no’s støttespiller Christen Sveaas, som har gitt en million kroner til prosjektet, blir sitert på følgende.

«Hele poenget er å øke folkets og politikernes fokus på vår åpenbart svake forsvarsevne, så jeg håper da virkelig at Stormarks prosjekt og hans artikler er styrt av dette fokus».»

Her er det to ting som nesten må sies: 1. Hva angår SKUP-lederens «veloverveide og provokative utspill», som han selv kaller det, sitter jeg igjen med et spørsmål: Jeg ble invitert til å stille spørsmål fra salen under åpningsseminaret, dvs ETTER åpningstalen på SKUP-konferansen. Var dette et veloverveid bakholdsangrep? I forkant ble det overhodet ikke gitt noe informasjon om at SKUP-lederen hadde planlagt å kritisere undertegnede. Det var heller ikke lagt opp til at jeg skulle få kommentere hans utspill. Jeg måtte selv sørge for å benytte anledningen når jeg først fikk mikrofonen. SKUPs opprinnelige bestilling var at de ville at jeg skulle angripe noen av redaktørene i panelet. For å skape debatt. For å så splid. Jeg åpnet med å snakke om de gode erfaringene vi også har gjort oss med samarbeid, og pekte på at jeg ønsket mer av det. Ikke bare med oss, men redaksjonene innbyrdes også. 2. Sitatet fra Christen Sveaas var opprinnelig ledsaget av en presisering, som SKUP-lederen selvsagt velger å utelate, om at han aldri har forsøkt å stille betingelser for støtten til prosjektet. Dernest: Prosjektet ble utviklet av meg.  Konsept, innretning, formulering av redaksjonelt og journalistisk fokus. Alt. Det var ingen dialog med donorene om dette. Det eneste som var skalerbart, var ambisjonsnivået. Men heller ikke der var det dialog, utover at jeg laget fire forskjellige modeller der jeg tydeliggjorde hva vi kunne få til med forskjellige størrelser på budsjettet. Aktuelle støttespillere ble dermed presentert for et ferdigtenkt prosjekt der jeg ønsket å granske svakheter i den sivile og militære beredskapen i Norge. Selvsagt bør de kunne forvente at jeg holder meg til MITT oppdrag, som er formulert og utviklet av meg selv. Noe annet skulle virkelig ha tatt seg ut. Jeg er ikke leid inn av særinteresser, som Furuly stadig forsøker å gi inntrykk av.

«Samme dag som Dagens Næringsliv skrev en sak om hans prosjekt, oppdaterte han betimelig nok på nettsiden at det nå var kommet til nye støttespillere, slik at totalstøtten for denne nettsiden nå er kommet opp i 10,5 millioner kroner. Er det slik at han frem til SKUP-konferansen bare hadde fortalt halvparten av sannheten om sine støttespillere?»

Her når Furuly sitt konspiratoriske høydepunkt. Dersom han eller andre hadde spurt meg kunne jeg ha fortalt at jeg for øyeblikket arbeider med å hente inn finansiering til en runde 2 av prosjektet og at viktige deler av dette var på plass under starten på SKUP-konferansen. Arbeidet er ikke ferdigstilt. Furuly skriver som om jeg har løyet eller gitt feilaktige opplysninger i noen sammenheng. Dersom han hadde lagt opp til debatt eller dialog, slik han hevder, ville jeg ha verket etter å fortelle denne gladnyheten.

«I åpningstalen på SKUP langet jeg ut til venstre og høyre, og kritiserte blant andre TV 2, NRK og andre av landets mediehus for å satse alt for lite og feil på gravejournalistikk.»

Det er vesensforskjell på å kritisere store mediehus for å ikke satse nok på undersøkende journalistikk og å gå til frontalangrep på en navngitt frilansjournalist og beskylde ham og hans samarbeidspartnere for å arbeide på en uetisk måte.

«Det var bare Stormark som reagerte med fornærmelse.»

Det er saktens et definisjonsspørsmål. Det er ikke bare jeg som har mindre høye tanker om SKUP for tiden. Mange i medie-Norge lurer på hva SKUP-lederen holder på med om dagen. Er SKUP blitt både anklager, jury, dommer og bøddel? Eller bør man vurdere å fokusere mer på å være tilrettelegger for erfaringutveksling og samarbeid, i stedet for å så splid og fremsette ærekrenkende beskyldninger? Og la PFU ta seg av rollen som dommer i presseetikken? Der er det i alle fall grundig saksbehandling.

«Overfor flere han snakket med på SKUP denne helgen har han, slik jeg forstår det, antydet at han ønsker å ta mine uttalelser opp med advokaten sin. Han gjorde det samtidig klart at «han har råd til det».»

Fredag kveld, etter SKUP-lederens bredside, var jeg både sint og lei meg. På egne og andres vegne. I aldrimer-prosjektet rammer påstandene om uetisk opptreden nesten 30 personer. Det er riktig at jeg i et hjertesukk og i fortrolig samtale med noen få personer ga uttrykk for det Furuly skriver. Den aller siste setningen ble imidlertid levert med galgenhumor, fordi jeg ifølge Furuly jo har så uhorvelig mange millioner. Sannheten er at jeg har forsøkt å legge bånd på meg, fordi jeg ikke ønsker å ramme SKUP. Det var grunnen til at jeg forsøkte, og først på tredje forsøk fikk, en uformell samtale med styret søndag. Da jeg slapp til satte Furuly på stoppeklokka på telefonen og sa «Du får tre minutter». Det ble ikke mye dialog ut av det, for å si det sånn. Da jeg ble ringt opp av DN etter konferansen, svarte jeg at jeg ikke ønsket å kommentere saken. Jeg sa også nei til at de kunne bruke mitt innlegg fra Journalisten og Medier24 som ble publisert søndag. Jeg ønsket å gi Furuly - nok en gang - manøvreringsrom til å løse situasjonen slik at vi kunne skvære opp. Men Furuly nølte ikke med å klinke til på ny. 

Hva angår ansvarlighet, er det ganske utrolig at det bare tok Jan Gunnar Furuly noen få timer å publisere en personlig epost-henvendelse jeg gjorde til styret i SKUP onsdag kveld, der jeg formelt ba han om å korrigere sine uriktige påstander eller å føre sannhetsbevis for disse. Kan du forestille deg omdømmet til en redaktør som hadde gjort det samme mot en leser? Å publisere en privat epost, før du svarer på henvendelsen? Eller en bedrifts- eller organisasjonsleder? Hva slags håndtering er det?

Da jeg var SKUP-leder var jeg samtidig journalist i VG. Jeg følte meg velkommen i SKUP. Nå representerer jeg de små, uansett hvordan Furuly vrenger og vrir på ting. Jeg representerer en gruppe frilansere som jeg har greidd å gi et inntektsgrunnlag til ved å hente inn finansiering, på en nyskapende måte, til uavhengige undersøkende prosjekter. SKUP har lenge hatt et imageproblem. Organisasjonen og konferansen blir oppfattet som en lekegrind for de aller største redaksjonene.

Gjennom sin opptreden velger Furuly å forsterke dette, ved å være på lag med de store og hard og uforsonlig med de små. Når har Furuly noen gang turd å snakke slik han nå gjør om undertegnede om redaktører fra eksempelvis større medier? Aldri. Det tror jeg det blir lenge til. Å velge latterliggjøring som virkemiddel i kritikk av TV 2 for at redaksjonen ikke satser nok på gravejournalistikk er ikke metoden jeg selv ville ha brukt. Men det er, strengt tatt, ganske puslete greier i forhold til tonen Furuly har anlagt mot undertegnede. Hele talen til Furuly var strengt tatt ganske kontraproduktiv i forhold til hva SKUP egentlig er etablert for å forsøke å oppnå: Å bidra til mer undersøkende journalistikk i redaksjonene.

I en upublisert uttalelse til DN sa Furuly tirsdag følgende: «Han sier jeg er lite ærerik, jeg hører drønnet fra et såret ego». Vel, på seg selv kjenner man kanskje andre, Furuly? 

Dersom du ønsker ytterligere debatt, vil det kanskje være klokt å faktisk bruke den arenaen du disponerer og forsøke å skape et klima der jeg og andre kan forvente å kunne møtes som siviliserte mennesker. Jeg har nå svart på alle dine spørsmål, som bare synes å ha til felles at du er ute etter å angripe min troverdighet. Men du har fortsatt ikke svart på mitt ene spørsmål og later som om du ikke forstår. Hvor er dokumentasjonen på din påstand om at jeg som redaktør lar donorene styre det redaksjonelle innholdet på aldrimer.no?

Det er nok nå, Furuly. Det er nok nå.

Til toppen