Norsk Journalistlags medierettsadvokat Ina Lindahl Nyrud
Norsk Journalistlags medierettsadvokat Ina Lindahl Nyrud (Foto: Jan Magnus Weiberg-Aurdal)

DEBATT

I kampen for å hindre spredning av krenkende materiale, må det ikke hoppes bukk over ytringsfriheten

«Dersom flertallet i det regjeringsoppnevnte «Åpenhetsutvalget» får det som de vil, vil journalistikk som «Unik», «113» og «Helene sjekker inn» nærmest bli umulig å lage», skriver Ina Lindahl Nyrud.

  • Endret
  • INA LINDAHL NYRUD, advokat i Norsk Journalistlag

 

TV-serier som «Unik», «113» og «Helene sjekker inn» har gitt oss et unikt innblikk i hvordan brukere og ansatte i ulike deler av norsk helsevesen har det. Dersom flertallet i det regjeringsoppnevnte «Åpenhetsutvalget» får det som de vil, vil slik journalistikk nærmest bli umulig å lage. Det er et paradoks at regjeringen nedsetter et utvalg om åpenhet, hvis konsekvensene blir det stikk motsatte.

Utvalget (NOU 2019:10) har kommet med utkast til en veileder om bilder, film og lydopptak i barnehagen, skolen, barnevernet og helse- og omsorgstjenesten. Utvalgets mandat understreker at veilederen må forholde seg til gjeldende rett, og det skal ikke foreslås nye endringer. Forslagene har nå vært ute på høring.

Norsk Journalistlag (NJ) – i likhet med de andre presseorganisasjonene - støtter mindretallets forslag. Vi håper helseminister Høie vil følge disses anbefalinger i det videre arbeidet.

Det kan knapt tenkes områder som er mer i kjernen av pressens oppdrag. Mediene kan bidra til å avdekke kritikkverdige forhold, stimulere til debatt om metoder og prioriteringer, og dermed også være med på å forbedre de nevnte sektorene.

Men pressen har også som oppgave å vise hvordan institusjonene, helsetilbudene og andre offentlige tjenester fungerer. NRKs programserie «Unik», som gir folkeopplysning om hvordan barn får behandling på sykehus, er et godt eksempel på dette. Det samme gjelder serien «113», som følger apparatet som settes i gang når noen ringer nødnummeret.

NJ mener flertallets forståelse av taushetsplikten går for langt, og at det ikke kan legges til grunn at offentlig ansatte risikerer straffansvar dersom de ikke hindrer utenforstående å ta bilder, film eller lydopptak av pasienter.

I tv-serien «Helene sjekker inn» bor journalist Helene Sandvig på akuttpsykiatrisk avdeling, nyfødt intensiv, hospice, barnebolig, angstavdeling, avrusningsklinikk og rehabiliteringssenter. Dette er journalistikk som gir borgerne et unikt innblikk i et svært viktig samfunnsfelt.

Den vanlige arbeidsmetoden var forhåndssamtykke fra pasient, beboer eller bruker. Men i unntakssituasjoner, for eksempel ved akutte hendelser, var ikke dette mulig og ble ikke krevd av institusjonene. NRK innhentet da i stedet samtykke i ettertid, eller valgte å anonymisere de berørte. Ingen har i etterkant påklaget at personvernet skulle ha blitt overtrådt, for metoden er innenfor dagens regelverk. 

Slik flertallet formulerer seg, er det etter NJs oppfatning en risiko for at offentlige institusjoner blir for engstelige til å slippe journalister inn. Flertallet understreker at slik journalistikk kan gi viktige bidrag til samfunnet, men legger likevel til at «Hvis produksjonens medarbeidere får kjennskap til opplysninger om pasienters personlige forhold uten at pasientene på forhånd har fritatt virksomheten fra taushetsplikt, innebærer dette at virksomheten som inviterte produksjonen har brutt taushetsplikten. Et taushetsløfte fra journalisten eller produksjonsmedarbeideren kan ikke reparere dette pliktbruddet.» Leses dette i sammenheng med at bare informasjon om at en pasient er innlagt på sykehus, kan i seg selv være taushetsbelagt, vil journalistikk som «Unik», «113» og «Helene sjekker inn» stå i fare. Helsepersonells taushetsplikt er en straffesanksjonert bestemmelse. Da kan ikke disse bli straffet for å hindre noen å få tilgang til informasjon som stammer fra andre enn helsepersonellet selv.

Flertallets standpunkt strider etter NJs mening mot praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen og Høyesterett, som fastslår at pressens undersøkelses- og innsamlingsfase har et særlig vern. Det å frata personer samtykkemulighet i ettertid, griper inn i ytringsfriheten og kan etter vår oppfatning ikke oppfattes som noe annet enn ulovlig forhåndssensur.

I kampen for å hindre spredning av krenkende materiale, må det ikke hoppes bukk over ytringsfriheten. Vi har lang tradisjon i norsk rett om at utgangspunktet er at det er tillatt å ta bilder, filme og gjøre lydopptak innenfor de sektorene veilederen omhandler. Journalister kan ikke nektes adgang der det er alminnelig adgang for publikum. Forbud mot krenkelse av personvernet, må først oppstå ved en eventuell publisering. Mediene er ikke bare bundet av presseetikken og retningslinjene i Vær Varsom-plakaten, men også av lovbestemmelser om vern av privatlivets fred og mot ærekrenkelser.

Svært mye av den informasjonen journalistene samler inn i research-fasen, blir aldri publisert. Opplysningene innhentes blant annet for å undersøke om det er grunn til å foreta ytterligere undersøkelser, om det er hold i tips man har mottatt og for å få mer bakgrunnsinformasjon eller verifisere informasjon. Det vil få dramatiske konsekvenser for samfunnet, hvis medienes mulighet til å innhente denne type informasjon svekkes. Vi må derfor i stedet sikre at viktig samfunnsjournalistikk også skal kunne lages i fremtiden. Det vil være i samfunnets beste.

Til toppen