ROAR OSMUNDSEN, redaktør, forfatter og styreleder i Landslaget for lokalaviser.
ROAR OSMUNDSEN, redaktør, forfatter og styreleder i Landslaget for lokalaviser. (Arkivfoto fra januar 2015: Gard L. Michalsen)

I stedet for debatter om selfier og plattformer, trenger vi en debatt om hvorfor journalister finnes

KRONIKK: Hva er journalister til for? Skriver vi om det som er viktig for folk?, spør LLA-leder Roar Osmundsen.

  • Endret
  • ROAR VIGELAND OSMUNDSEN, redaktør/daglig leder i Søgne og Songdalen Budstikke, og styreleder i Landslaget for lokalaviser (LLA)

SPØRSMÅLET I OVERSKRIFTEN er det på høy tid å stille oss, etter en sommer med debatt om print vs. digitalt, om plagiater og journalist-selfie med statsministeren.

PRESSEN PREGES AV mange liksomdebatter, som den om selfien med norske journalister og statsminister Erna Solberg nå i begynnelsen av august.

For folk flest er nok bildet mer en bekreftelse på noe de allerede har en fornemmelse av: Mange journalistene er tettere på politikerne enn de er på vanlige folk, noe som også gjenspeiles i journalistikken.

Pressefolk på tur med statsledere i valgkamp, er ikke noe nytt fenomen. I boken «The Boys on the bus» (1972) beskrev Timothy Crouse amerikansk valgkamp, der elitejournalistene hadde tilgang til de samme kildene – og skrev de samme historiene.

Senere har tittelen gitt inspirasjon til andre bøker og prosjekter, som for eksempel Bloggers on the bus (2009) og ikke minst det amerikanske valgprosjektet Off the bus (2008 og 2012-valgene), som blant annet den amerikanske journalistprofessoren Jay Rosen var involvert i.

Spørsmålet i innledningen til denne teksten er for øvrig direkte oversatt fra en bok om Public Journalism som Rosen skrev i 1999.

I «OFF THE BUS» utviklet en kjerne av profesjonelle pressefolk et stort nettverk av vanlige mennesker som alle hadde det til felles at de fungerte som medborger-reportere (citizen journalists).

Målet var å fortelle helt andre historier enn det tradisjonell presse var interessert i. Fortellingene til «Off the bus» skulle ikke være ovenfra og ned slik «guttene på bussen» opererte tiår tidligere.

Resultatet var flere kritiske artikler og en rekke journalistiske scoop, som da presidentkandidat Barack Obama uttalte seg svært nedsettende om befolkningen i Pennsylvania. Dette fikk en medborger-reporter med seg og saken gikk rett til fronten til Huffington post.

Sett i lys av den berømte selfien med norske journalister og Erna Solberg, er spørsmålet altså ikke om det er riktig å være med på bildet, men hvordan journalistene utførte jobben sin reisende sammen med statsministeren. Ble knappe ressurser brukt for å fremme de samme kildene?

publicjournalism

I ARBEIDET MED boken «Public Journalism – deltakende journalistikk i norsk lokalpresse» kom jeg over mange spennende prosjekter.

Felles for alle var at redaksjonene hadde stilt seg selv spørsmålet hvorfor de er til. Gratisavisen Södra sidan sør for Stockholm ble etablert fordi en journalist der så seg møkka lei av elendighetsbeskrivelsen av stedet som andre, større medier satte på trykk.

Resultatet av blant annet den gjentatte negative vinklingen (som i sum blir feil) var at folk ønsket seg bort. Södra Sidan var og er inspirert av public journalism og ønsker få i gang en felles samtale om felles utfordringer, med all den ambivalens folk flest har i sine uferdige resonnementer.

Petter Beckmann med flere skrev bok om dette prosjektet.

HVA ER DET SOM gjør et tettsted til et godt sted? Hvordan kan lokalavisa påvirke utviklingen i riktig retning?

I Landslaget for lokalaviser ønsket vi å styrke avisenes evne til å få i gang en samtale om felles problemer. Avisene skulle ikke bare rapportere om utfordringer, men få i gang en samtale om hvordan dette kan løses.

Resultatet ble et pilotprosjekt som involverte fire aviser: Søgne og Songdalen Budstikke, OPP, Gjesdalbuen og Dølen. Samtlige aviser har med hell gjennomført flere journalistiske prosjekter som har hjulpet folk til å forstå hva utfordringen består i, og senere kunne diskutere hva slags løsninger som tjener fellesskapet best.

Bakgrunnen for endringen i journalistikken til disse fire avisene er en refleksjon rundt hva journalister er til for.

RENT FILOSOFISK støtter Public Journalism seg til sosiologen Jürgen Habermas’ tanke om offentligheten.

Det er her kontakten mellom stat og det sivile samfunn foregår. Pressen er avgjørende fordi den både er med på å skape og samtidig vedlikeholde offentligheten. Jobben journalistene gjør for å fremme demokratiet og forståelsen for denne, er dermed det viktigste de gjør.

I praksis får dette konsekvenser for redaksjonene: Folk må oppfatte og forstå hva en utfordring består i, både praktisk og verdimessig. Det betyr at pressen må holde på en sak lengre enn det den normalt gjør.

Hvis den ikke gjør det i viktige saker, mister folk sammenhengen og dermed evne til å delta i demokratiet. Dette blir bare mer og mer viktig ettersom informasjonsmengden øker.

ALTFOR OFTE ER det likevel slik Jay Rosen gjengir det: Politikken er et spill på en scene, der journalistene er én av aktørene. Befolkningen sitter rolig i salen og ser på.

Med sosiale medier er folk uansett ikke lenger bare et passivt publikum, så vi må ut til dem, om vi vil eller ikke. Sentralt i Public Journalism står troen på utegående reportere.

Journalistene må ut og få den hele historien til folk, lytte til hvilke utfordringer de har og hvilke løsninger de ser. Mannen i gata skal ikke bare være krydder i en meningsløs enquete.

«Sett vanlige folk i topp,» sier redaktør Petter Beckmann enkelt i boken Riv Stängslen. Målet bør være dette (i min oversettelse fra Tanni Haas’ bok The Pursuit of Public Journalism):

  • Rapportere om problemer som er av særlig viktighet for innbyggerne, ikke det politiske spillet i seg selv.
  • Rapportere om effekten av politikken i stedet for den isolerte politiske hendelsen.
  • Dekke problemene fra innbyggernes perspektiv, og inkludere grupper vi ser lite av i media.
  • Inkludere informasjon om hvordan folk kan engasjere seg i lokalsamfunnet. Et mål med engasjementet kan være å løse problemer.

PUBLIC JOURNALISM hører ikke til på historiens skraphaug. Tvert i mot. Metodikken er svært velegnet til å skape engasjement blant folk – noe de fleste ønsker seg i vår digitale tid.

Samtidig gir metoden en idé om hvorfor vi ønsker engasjementet. I dag skal mediene ha engasjement for engasjementets skyld, fordi sosiale medier gir oss denne muligheten.

Det er lite samtale om hvorfor vi ønsker dette, noe altså public journalism og nyere prosjekter inspirert av dette, gir oss, et perspektiv også Jan Schaffer fremmet i NiemanLab nylig.

Blir folk mer eller mindre engasjerte i offentligheten og i frivilligheten, stemmer de mer, eller mindre, ved valg? Dette er alle indikatorer vi kan bruke på å måle om vi lykkes med journalistikken og samfunnsoppdraget.

OG I STEDET for å diskutere om print fortsatt har en verdi og hva vi kan gjøre med de nye plattformene, bør vi diskuterte hva vi vil med journalistikken.

I følge sosiologen Zygmunt Bauman har denne misforståelsen hersket i det vestlige samfunn i mer enn de siste 50 årene (i NRKs oversettelse fra programmet Læringens idehistorie):

«Målet blir bestemt av hvilke redskaper man har, og ikke omvendt. Det er helt opp-ned».

Kilder til videre lesning:

  • Beckman, Petter, Torbjörn von Krogh, Rouzbeh Djalaie, Anna-Karin Lith, Laura Ahva (2011): Utanför nyhetsmallen: public journalism efter fem år med Södra Sidan. Stockholm: Stiftelsen Institutet för mediestudier
  • Haas, Tanni (2007): The Pursuit of Public Journalism. Theory, practice, and criticism. New York, NY: Routledge.
  • Osmundsen, Roar Vigeland (2015): Public Journalism, deltakende journalistikk i norsk lokalpresse. Oslo: CappelenDamm Akademisk.
  • Rosenberry, Jack og Burton St. John III (2010) Public journalism 2.0. The promise and reality of a citizen-engaged press. New York/London: Routledge.
Til toppen