Med engasjerte leserbrev skrev Randi Iren Olsen seg inn i journalistyrket. Nå er hun eneste journalist og lager Finnmarksposten alene hver uke - bortsett fra en lang sommerferie.
Med engasjerte leserbrev skrev Randi Iren Olsen seg inn i journalistyrket. Nå er hun eneste journalist og lager Finnmarksposten alene hver uke - bortsett fra en lang sommerferie. (Bilde: Gard L. Michalsen)

I verdens nordligste by lager Randi lokalavis helt alene. - Jeg har verdens beste jobb!

Aller best er det når hun kommer seg ut for å snakke med folk: - Det er jo det journalistikk handler om. Dette er ikke noen skrivebordsjobb!

- Dette er jo verdens beste jobb! Jeg får være med på alt mulig jeg har lyst til å være med på. Og alt mulig jeg ikke har lyst til å være med på. Prate med folk jeg ellers aldri ville snakket med. Ja, jeg synes det er kjempegreit. Det er jo ikke alle som er så privilegerte at de kan ha det sånn!

Slik snakker Randi Iren Olsen, den engasjerte 40-åringen som er eneste journalist i Finnmarksposten.

Vi er på 70,58 grader nord. Verdens nordligste by Honningsvåg, som ligger i Nordkapp kommune og ikke langt fra turistattraksjonen med samme navn.

Kjent for reiseliv og midnattsol, men for Randi og de 3300 innbyggerne i kommunen er det hverdagsliv, jobb, fritid og kultur det handler om.

Når det skjer noe, så kommer det gjerne i lokalavisa. Og det skjer mye i Nordkapp.

En gang jobbet Randi åtte helger på rad.

- Da måtte jeg ha en pause den neste helga. Så var det på an igjen.

- Hvordan får du dette til å gå i hop?

- Jeg har en samboer som forstår hvordan det er. Unger som er vant til at ho mamma aldri er hjemme. Så har jeg noen «ventiler». Når jeg drar på hytta eller går på jakt og slår av telefonen, da skjønner venninnene mine at det ikke er noen vits å ringe. Da kobler jeg helt av.

 

 

FINNMARKSPOSTEN ER ikke bare landets nordligste lokalavis, det er også Finnmarks eldste avis. I 1886 ble den etablert som en Høyre-avis og kom lenge ut i Hammerfest. Da var Finnmarksposten den regionavisen som A-pressen Finnmark Dagblad senere ble.

På 50-tallet flyttet FP til Honningsvåg. Den gang bodde det nesten 6000 mennesker her. I 1960 nådde opplaget toppen på 4.327 aviser.

Derfra gikk det nedover. 80-tallet ble tøft, og etter flere konkurser overtok A-pressen gjennom nettopp Finnmark Dagblad den tradisjonsrike avisen. Og Finnmarksposten ble ukesavis for Honningsvåg.

I dag er den blant landets minste aviser, med et opplag på 1176 i 2016. Og bare 1,5 årsverk:

Én journalist, en selger i halv stilling og FD-sjef Arne Reginiussen som redaktør i navnet og daglig leder.

 

 

- JEG VAR LEDER i bygdelaget, og var ganske god på å skrive leserinnleg. Så fikk jeg jobb i lokalavisa. Og siden har jeg vært her, forteller Randi Iren Olsen.

Det er ti år siden. Siden har 40-åringen jobbet i Finnmarksposten.

Den gang bestod redaksjonen i Honningsvåg av to journalister og én redaktør.

Men sviktende inntekter og økte kostnader rammer også en liten lokalavis. Flere sluttet også i bedriften. Allerede etter seks måneder stod Randi alene i redaksjonen første gang.

Finnmarksposten utgjør i dag 1,5 årsverk; Journalist Randi Iren Olsen og annonseansvarlig Bjørnar Johansen.
Finnmarksposten utgjør i dag 1,5 årsverk; Journalist Randi Iren Olsen og annonseansvarlig Bjørnar Johansen.

En periode kom Svein Jørstad fra storesøster Finnmark Dagblad i Hammerfest for å hjelpe til. I 2011 begynte Sverre Joakimsen som redaktør for lokalavisa, før han i 2013 også ble redaktør for FD og forlot igjen høsten 2014.

 

- JEG ANER IKKE hva jeg skal gjøre i morgen. Men noe må jeg finne på, for jeg bør ha seks sider ferdig før helga. Ellers blir det kaos på mandag, sier Randi Iren Olsen.

Det er onsdag når Medier24 er på besøk i Honningsvåg. Dette er noen måneder siden, det er mørkt ute og fortsatt snø. Det siste var det forresten også 1. juni her oppe. Vinteren har vært lang.

Lange dager er det også for byens journalist. Livet som ukesavis bærer med seg en egen rytme: Jakte gode saker før helga. Prøve å få noen av dem ferdig. Så skjer det gjerne også noe i helga. Før innspurten mandag. Gjerne en lang tirsdag. Og trykking onsdag formiddag klokka 10.

- Hva gjør du da?

- Da er jeg ganske tom. Så går jeg hjem en tur, spiser lunsj og går tur med hunden. Så er jeg tilbake på jobb igjen. Det er vanskelig å beskrive det. Men det er bare å gå i gang med neste avis igjen!

 

RANDI JOBBER MYE, men bestemmer også det meste selv:

- Jeg styrer dagene slik jeg vil. Eller rettere sagt, jeg gjør det folk vil, i mange tilfeller.

Aller minst vil hun sitte på kontoret. Det gjør hun bare når hun skal skrive ferdig sakene og deske sidene i Saxo.

Skjer det ikke noe, kan hun ta med seg hunden, kjøre en tur til Nordkapp og plutselig møter hun på en god historie.

Det er også der ute de beste sakene ligger.

Ikke på kontoret:

- Nei, her sitter jeg ikke mer enn jeg må! Journalistikk handler jo om å treffe folk og snakke med dem. Da må du ut av kontoret. Dette er ikke noen skrivebordsjobb, sier Randi engasjert.

Hva er ellers en god sak for Finnmarksposten?

Det er som for lokalaviser flest: Smånytt om det som skjer her. Stort om alt det gale som foregår. Unge, voksne og barn som spiller, synger eller snakker om alt som er galt.

Litt om kommunen blir det også.

- Samtidig vil jeg ikke ha en avis full av kommunestoff, skyter Randi inn.

- Men hvis det er en konflikt oppi der - da har vi en god sak! Sånt kan engasjere mange.

- Er det vanskelig med konfliktsaker?

- Nei, det synes jeg ikke. Man må selvsagt være god til å være ydmyk, be om unnskyldning hvis noe er galt. Og så tilbyr jeg alltid folk å lese gjennom hele saken på forhånd. Ikke for å rette alt mulig, men så vet de i hvert fall hva som kommer, sier hun.

Men noen saker sender Randi videre. De aller største konfliktene er det kanskje best at noen andre journalister fra søsteravisa Finnmark Dagblad får lage.

Også fordi hun ikke alltid har tid til dem. Det blir ikke mye graving når én journalist skal fylle en hel liten lokalavis. Helst må det komme noen saker om dagen.

Men, erkjenner Randi: De aller «verste» sakene er det greit å ikke skrive selv:

- Jeg skal bo her også. Det er klart du tenker på det noen ganger.

 

MEN MEST AV alt oppleves det som positivt å være journalist i et lite lokalsamfunn:

- Hvis du skal beskrive dette livet for mediefolk i Oslo - hva handler det om?

- Folk. Opplevelser. Inntrykk. At du er så nært på alt som skjer. Det er heller ingen terskel for folk å ta kontakt, de kommer på døra med den minste lille ting.

- På godt og vondt?

- Ja, det er klart. Men det de forteller, blir selvsagt her. Dette er selvsagt ikke noen jobb for deg som er glad å fortelle ting videre, sier hun. 

Den eneste gangen det ikke er like gøy, er når Randi møter engasjerte naboer på byen i helgene.

- Da er det hundrevis av tips, de har alltid noe kjempeviktig de skal fortelle. Jeg pleier bare å svare ganske enkelt; kom innom kontoret på mandag. Så ser jeg dem nesten aldri igjen!

 

MENS VI SITTER på kontoret, banker det på døra. Det er ukas avis som kommer fra trykkeriet i Alta, et par timers kjøretur unna. Finnmarksposten har ingen egen nettavis, men kan leses som pdf og eAvis. Et par hundre av abonnentene bor utenfor kommunen.

Og her, noen hundre mil fra Akersgata, fjernt fra programmatisk reklame og betalingsmurer på nett, milliarder av kroner som blir borte, her er kanskje digitaliseringen litt lengre unna. Og «mediebransjen», det føles som en annen verden.

- Det er akkurat som det ikke angår oss, sier Randi.

- Jeg vet jo at papiravisa er en dinosaur, altså. Nett er fremtida. Men her ute er det fortsatt papiret som funker. Ungdommen i Honningsvåg leser også avisa, og kommer med tips til oss.

- Samtidig skjønner jeg at papiravisa sikkert blir borte en dag. De neste generasjonene kommer nok ikke til å lese den. Men jeg tror ikke jeg selv kommer til å oppleve at papiret blir helt borte, mener hun.

Finnmarksposten blir heller ikke borte med det første. Men det er ikke noen dans på roser i en liten kommune med litt over 3000 innbyggere. Omsetningen har falt de seneste åra, til under 3 millioner kroner. I 2015 falt også opplaget med rundt 10 prosent. 

Samme høst gikk avisa ut med et lite varsko til lokalbefolkningen: Hvis folk slutter å abonnere, så kan avisa også forsvinne en dag.

- Det var litt svartmaling, men av og til funker det å syte litegrann!

- Og det hjalp jo. Akkurat det engasjementet var faktisk rørende å se. Mange hadde ikke tenkt på det slik, og leste avisen på jobb eller hos naboen. Vi fikk faktisk en del nye abonnenter av det, sier Randi.

Nok til at avisa for 2016 kunne vise til en liten pluss i opplaget igjen. 

 

OG FOR DEM som lurer: Hva får man igjen for å jobbe åtte helger på rad og lag en hel lokalavis så å si alene?

De siste årene har Randi Iren Olsen fått ekstra lang sommerferie. I fjor hele ni uker ferie. Da kom Stine Serigstad (28) kjørende fra Stavanger og fikk «medienorges tøffeste sommerjobb», helt alene i sommerbyen Honningsvåg. Rogalendingen ble ikke mer skremt enn at hun deretter fikk jobb på Alta-kontoret til storesøster Finnmark Dagblad.

Slik ferie blir det på Randi i år også. Men før den tid har hun mange saker igjen.

Det er også vanskelig å forlate denne saken før vi snakker om det folk lever av i Honningsvåg. Fisk og reiseliv. Apropos hva som er en god sak i Finnmarksposten: Det kan gjerne være en tur på kaia for å lage en prat med noen fiskere.

- Slike reportasjer lager jeg gjerne. Og det vil leserne ha!

- Det er også mye optimisme her nå. Det kommer turister hele året. Mange gjør det bra på fisk, det kommer stadig nye båter og det er mottak i alle bygdene, sier Randi.

- Her har vi vært i oljetåka ganske lenge. Jeg tror folk har innsett at om det kommer, så blir det ikke morra. Og det blir bare et supplement.

Fortsatt engasjert. Kvikk i replikken. Hun mener mye om hjembyen.

Men redaktør, det vil Randi Iren Olsen ikke være.

- Nei, det har jeg ikke lyst til. Jeg har vært det en liten periode før, men synes det er greit at han Arne er det. Kanskje det hadde vært noe annet hvis vi var flere her, men når jeg er den eneste journalisten her kan jeg ikke være redaktør også. Det ser heller ikke ut til at vi blir flere.

- Men du består?

- Ja, det er klart. Hva i all verden skal jeg gjøre ellers? Det er dette jeg kan. Og har lyst til å holde på med!

 

 

 

Til toppen