Fra debatt om #MeToo på Brygg i Oslo, november 2017. Fra venstre: NJ-leder Hege Iren Frantzen, kommentator Anki Gerhardsen, kulturredaktør Sarah Sørheim i Aftenposten, sjefredaktør Espen Egil Hansen i Aftenposten, sjefredaktør Gard Steiro i VG og organisasjonsdirektør Sarah Willand i TV 2
Fra debatt om #MeToo på Brygg i Oslo, november 2017. Fra venstre: NJ-leder Hege Iren Frantzen, kommentator Anki Gerhardsen, kulturredaktør Sarah Sørheim i Aftenposten, sjefredaktør Espen Egil Hansen i Aftenposten, sjefredaktør Gard Steiro i VG og organisasjonsdirektør Sarah Willand i TV 2 (Foto: Erik Waatland)

KOMMENTAR

Identifisering eller ikke? Hva ligger bak valgene pressen tar? Det er på tide å diskutere dette - slik at leserne kan forstå

MEDIEKRITIKK: Avsløringene rundt seksuell trakassering som mediene har tatt opp må også inspirere til en diskusjon om identifisering i mediene. Ikke for å trekke definitive grenser, men for at leserne skal forstå hva som ligger bak valgene.

Å identifisere eller ikke identifisere? Det er et spørsmål som mang en redaktør har måttet stille seg opp gjennom tidene. Vurderingene er sjelden enkle, og det finnes ingen generell påbuds- eller forbudslinje som bør eller skal følges.

I oktober i fjor intervjuet Medier24 Anki Gerhardsen, som blant annet er mediekritisk spaltist i Aftenposten. Hun etterlyste blant annet en større samtale rundt identifisering, særlig med utgangspunkt i en PFU-klage mot VG, NRK og Khrono for å ha navngitt Nils Rune Langeland.

Erik Iversen

Jurist og Venstre-politiker. Har tidligere vært journalist ved studentavisen Utropia i Tromsø.

Dette er Iversens første kommentar i denne spalten, men han har tidligere deltatt i «mediedebatten» - og blogger på iveerik.wordpress.com.

 

Mediekritikk på Medier24

Medier24.no fortsetter i 2018 vår spalte med en håndfull spaltister som bidrar med mediekritiske tekster og analyser. 

Spalten er støttet med tilskudd fra Fritt Ord.

Det var før kvinner over hele verden begynte å fortelle om sine historier under emneknaggen #metoo. Og i kjølvannet av at mediene dekket norske eksempler fra politikkens og medienes verden, har vi nå fått tilstrekkelig mange eksempler på at vi må løfte debatten, uansett hvilket utgangspunkt man har.

 

Vær Varsom-plakaten

Vær Varsom-plakaten har et punkt om navngiving i mediene, punkt 4.7:

Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans for de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.

Den sentrale setningen er at identifiseringen må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det er redaktøren som må vurdere om behovet er tilstede, og eksemplene til PFU gir veiledning.

Noe som ikke står i punkt 4.7, men som likevel gjelder som prinsipp, er at redaktøren må gjøre en selvstendig vurdering uten å være bundet av andres vurdering og beslutning.

Det er kanskje særlig viktig i en tid der sosiale medier gjør det lettere enn noensinne å nå ut med egne historier, fortellinger og innlegg.

 

Forskjellig resultat

Utfordringen med å gjøre selvstendige vurderinger basert på skjønn er at ulike instanser selv med samme utgangspunkt kan komme til forskjellig konklusjon. Så også i spørsmålet om det er berettiget å identifisere enkeltpersoner.

Både nasjonale og lokale medier har fulgt Frp- og FpU-toppen som har vært anklaget for seksuell trakassering og krenkende atferd mot medlemmer i partiet. Frps organisasjonsutvalg konkluderte med at det har skjedd flere brudd på partiets etiske retningslinjer, men at han fikk fortsette i sine verv.

Nasjonale medier som NRK, Dagbladet, VG og NTB valgte å ikke identifisere ham, og NRK omtalte ham konsekvent som «FpU-toppen».

Derimot valgte en av tromsøavisene å identifisere ham med både navn og bilde tidlig i forløpet, selv før de nasjonale mediene kom på banen. Først idet et mindretall i valgkomiteen valgte å innstille ham på gjenvalg som nestleder i partiet, valgte NRK å identifisere.

Hvordan kan den redaksjonelle linjen bli så forskjellig?

 

Vurdere og begrunne

Den eneste måten man kan forstå på, er å ta del av hvordan redaksjonen selv resonnerer og begrunner sitt standpunkt. Det er kanskje ikke overraskende å lese en jurist som etterlyser begrunnelser, men det betyr ikke at det bør bli oversett.

Da programleder Linn Wiik i TV 2«outet» navnet på en tidligere medarbeider som ble sagt opp etter seksuell trakassering, ble programmet hennes tatt av luften.

Nyhetsredaktør Karianne Solbrække uttalte til Dagens Næringsliv at kanalens redaksjonelle linje var å ikke identifisere, og til Medier24 at valget om å identifisere eller ikke blir en helhetsvurdering i hvert enkelt tilfelle.

Men det gjorde ikke leserne eller seerne klokere på hvorfor det var riktig, eller ikke riktig, å identifisere vedkommende i denne ene saken.

 

Sosiale medier

Artiklene som Anki Gerhardsen klagde på i Langeland-saken ble ikke vurdert å ha brutt god presseskikk. Likevel kan det virke som mediene har tatt til seg kritikken, og i ettertid har strammet inn sin praksis.

Handlingene som den utpekede FpU-toppen har utført er i alle fall sammenlignbare med det som foranlediget medierapporteringen om universitetsprofessoren fra Stavanger.

Og TV2s fotballekspert ble tross alt sagt opp på grunn av sin oppførsel (i alle fall hvis man skal tro medierapporteringen om saken).

Sosiale medier har endret informasjonsflyten i verden. Både på godt og vondt. Det stiller større krav til redaktører enn før. Man må ikke på autopilot gjenpublisere det som skrives i sosiale medier som identifiserer personer, eller for den delen slavisk følge det som hovedstadsaviser og -medier gjør. For Internett glemmer ikke. Ikke lett, i alle fall.

 

Skikkelig diskusjon

Det er nok av eksempler på situasjoner der medier har, eller ikke har identifisert. De jeg har nevnt er  bare to av dem. Vi har jo også eksempelvis hatt situasjoner der mer alternative medier går først i å «oute» personer med navn og bilde, der tradisjonelle medier må avgjøre hva de skal gjøre.

Jeg vet ikke om det var riktig å identifisere eller ikke identifisere de to personene jeg har nevnt. Men vi som seere og lesere blir i alle fall ikke klokere på hvilke vurderinger man gjør eller bør gjøre. Vi må bare stole blindt på at redaktørene har tenkt riktig.

Derfor bør vi utfordre til en skikkelig diskusjon om dette, der redaktørene forklarer og begrunner. Det er på tide.

Til toppen