Intervjuobjektene fra Arendals­uka var ledere, toppolitikere og kommunikasjons­rådgivere

VGs Tone Sofie Aglen, Kathleen Buer i ABC Nyheter og Mathias Fischer i TV 2 kritiserer min kommentar om journalistenes mingling med makteliten under Arendalsuka.

Aglen misliker at jeg brukte henne som eksempel, og det forstår jeg godt. Hun havnet uforskyldt ved siden av Jonas Gahr Støre på NRK Kveldsnytt, etter partilederdebatten.

Men da hun sa at Ap-lederen «hadde mest sjarm» av partilederne, og han kremtet litt brydd, ble hun dessverre et godt eksempel på det jeg ville formidle: Det så for koselig ut.

Fischer mener jeg gjør det for enkelt for meg selv: «Hvem som helst kan skrive hvordan noe ser ut. Skal man skrive hvordan noe faktisk er, må man være der og man må ha kilder.»

Hvis jeg var på Arendalsuka, kunne jeg ikke skrevet om hvordan tre hundre journalisters deltakelse der så ut for oss som ikke var der. Utenfrablikket var hovedpoenget.

Jeg lurer ellers på om Fischer selv lever opp til kravet om at man «må være der» for å skrive om noe: Skriver han bare kommentarer om hendelser han har deltatt på?

Fischer skrev dette om Trond Giske i februar: «Han har reist rundt i Trøndelag for å bygge allianser, spredt sin versjon av varslingssakene og undergravet varslerne.»

Fulgte han Giske rundt i Trøndelag? Hørte Fischer ham spre sin versjon av varslingssakene og undergrave varslerne? Hvordan visste han ellers hvordan dette faktisk var?

Jo, selvsagt kan vi skrive om hendelser vi ikke deltar på. Vi trenger bare gode kilder. Jeg vet ikke om Fischer hadde gode kilder, for han siterte bare én – og hun var anonym:

TV 2-kommentatoren viste til en «en kvinnelig Ap-politiker som sendte meg en melding» om Giske. I den sto det: «Nå er det bare nok. Fyren eier jo ikke skam eller disiplin.»

Her er min melding til Fischer: Når du lar en anonym Ap-politiker ærekrenke Trond Giske, uten at han får forsvare seg – da bryter du god presseskikk. Skamløst er det også.

«Skal man bygge tillit, må man vise at man tenker over hvilket inntrykk man etterlater», skrev Fischer om Giske. Jeg er helt enig. Dette gjelder for journalister også.

For å bli en god politisk kommentator trenger Fischer tillit hos både publikum og politikere. Men denne kommentaren bidro neppe til å gi ham tillit hos Giskes støttespillere.

Min kritikk av journalistene på Arendalsuka handlet nettopp om hvilket inntrykk de etterlot seg, og om det var tillitvekkende. Så det ut som om de koste seg med makteliten?

Og så spurte jeg: «Er manglende kjennskap til og vennskap med spinndoktorer, politikere, ledere i organisasjoner og næringsliv et problem for journalister i dag?»

Svaret er selvsagt nei: Den synkende tilliten til tradisjonelle medier skyldes blant annet at de framstår som elitistiske, uten interesse for vanlige folks problemer.

De seks akkrediterte medarbeiderne i ABC Nyheter koste seg ikke med makteliten, ifølge redaksjonssjef Kathleen Buer. Nei, de snakket knapt med eliten:

«Til våre saker har vi intervjuet frivillige i organisasjoner, fageksperter, forskere, representanter fra næringslivet og en god del politikere», skriver Buer.

Jeg har funnet 25 artikler med dateline ARENDAL (ABC Nyheter) fra august i ABC Nyheters arkiv. I disse er det 29 personer som framstår som hovedkilder:

• Ti har lederstillinger, fra Telenor-sjefen til presidenten i tannlegeforeningen.
• Ti er politikere, blant dem to statsråder og fire stortingsrepresentanter.
• Fem er kommunikasjonsrådgivere, tre er forskere og én er saksbehandler.
• 66 prosent er menn, blant lederne og politikerne er mannsdominansen størst.

Både Fischer og Buer belærer meg om hva Arendalsuka egentlig er, som om jeg ikke vet at det er en mengde frivillige organisasjoner og vanlige publikummere der.

Arendalsuka «utvider horisonten» og gir «nyttige perspektiv», skriver de. Ja, det er ikke måte på hvor viktig og nyttig arrangementet er – ikke minst for journalister.

Det er som om Arendalsukas reklamebyrå skulle skrevet det. Men det er ikke nødvendig, med ubetalte pr-agenter som Mathias Fischer og Kathleen Buer.