Fotograf Kyrre Lien holdt utstilling om «nettkrigere»  på Youngstorvet våren 2017.
Fotograf Kyrre Lien holdt utstilling om «nettkrigere» på Youngstorvet våren 2017. (Foto: Erik Waatland)

KOMMENTAR: Medieåret 2018

Jeg er så lei av å få elendig betalt som frilanser. Og håper dette blir året norske medier slutter med sosial dumping

- Redaktører, vi fortjener bedre, skriver Kyrre Lien.

Foto: Signe Fuglesteg Luksengard
  • KYRRE LIEN, fotograf og frilansjournalist

 

Dette skriver jeg i affekt etter en nok en mail hvor en reportasjeleder skulle underbetale for reportasjen vår. Og jeg skjønner at det jeg skriver nå ikke kommer til å gagne mitt forhold til dere mellomledere, sjefer og reportasjeledere jeg så ofte er avhengig av.

Men sorry, dette må sies, og dette må ryddes opp i - hvis ikke kommer dere til å miste mange gode og viktige reportasjer fremover.

Og mange av landets dyktigste journalister.

 

Kyrre Lien (f. 1990)

er en skrivende og fotograferende journalist med base i Oslo. Han jobber med egne prosjekter og på oppdrag for norske og internasjonale mediehus. I 2014 tok han Årets bilde og i 2017 ble han nevnt på Forbes Magazine sin liste over 30 unge mediegrundere i Europa som definerer nåtidens nyhetsbilde. Lien sitter også i styret til NJ Frilans, frilansklubben til Norsk Journalistlag.

Jeg som frilanser er så lei av å få elendig betalt.

Jeg er lei av å bli sendt i en krigssone for under lønna til en vaskehjelp, og få kjeft etterpå fordi regningen ble 3 prosent dyrere enn anslått i forkant.

Jeg er lei av å bli spurt om å holde foredrag på SKUP, uten å få betalt, fordi «de fast ansatte gjør dette gratis».

Og jeg er lei av å bli heiet frem av reportasjeledere for gullsaker, før de i samme håndvending gir meg en brøkdel av lønna til en fast ansatt.

 

Medieåret 2018

  • Hvordan blir neste år? Hva kan vi lære av 2017?
  • Medier24 inviterer gjennom romjul og nyttår et utvalg stemmer innen medier og kommunikasjon til å dele spådommer, håp og frykt - for året vi la bak oss, og det som kommer - gjerne fra eget perspektiv og ståsted. 
  • Vil du også mene noe? Ta kontakt på tips@medier24.no.

De fleste jeg kjenner som har disse budsjettposisjonene er skikkelig bra folk. De jobber hardt, er morsomme og kunnskapsrike, ryddige og dyktige. Men så kommer tallene som i blant er som å få en knyttneve i magen.

I blant lurer jeg på om det er fordi de ikke vet hva det koster å være frilanser, eller om de ikke bryr seg om å underbetale folk. Jeg håper og tror på det førstnevnte.

Så hvordan overlever jeg? Vel, jobber ganske mye, er jeg blitt fortalt. Denne kronikken skrives inn 2. juledag, for eksempel. Journalistikk er det jeg ønsker å gjøre i livet nå, og jeg har ofret ganske mye for å havne der jeg er.

Jeg jobber også for ganske mange ulike redaksjoner i inn- og utland. Men jeg er også nødt til å jobbe med andre ting - som reklame, foredrag og bryllupsfotografering.

Førstnevnte som mine fast ansatte kolleger fnyser av og mener undergraver bransjen og ryktet vårt. Men reklamejobbing er altså konsekvensen av underbetalingen i bransjen. Jeg må også tjene penger for å betale husleia og for å kunne fortsette å fortelle de journalistiske historiene jeg mener fortjener å bli fortalt.

Når det er sagt, jeg lider ingen nød. Det er mange frilanskolleger av meg som tjener langt dårligere.

 

Mange av dem er redde for å snakke høyt om dette og krangle om lønna, nettopp fordi de er så avhengige av redaksjonene de leverer til. Jeg som frilanser kan i morgen slutte å bli oppringt av reportasjelederne og i prinsippet forsvinne ut av et mediehus samme dag, for vi har sjeldent noen kontrakter eller ansettelsesforhold å lene oss på. Det er derfor vi er så sårbare.

OK.

Noen tall.

La meg illustrere poenget mitt med oss fotografer.

Normalt betaler en av de store mediehusene oss en flat sats, typisk et sted mellom 2500 og 4000 kroner for åtte timer. I Sverige og Danmark betaler de forøvrig nært det dobbelte.

Mange frilanskolleger jobber i hovedsak fulltid for én avis. Hadde jeg fått 2800 kroner dagen, slik en kjent næringslivsavis betaler - og jeg setter av penger til pensjon, feriepenger, sykepenger, tar fri i helger (sic) og på helligdager – bruker penger på eget kamerautstyr, bil og andre driftsutgifter - så sitter jeg igjen med en årslønn på rundt 250.000 kroner.

 

Visste du hva snittlønna i 2016 i samme avis var? 763.000 kroner.

Dette er grunnen til at så mange dyktige frilansere forsvinner ut i andre jobber eller begynner å jobbe med content marketing og reklame. Det er ikke fordi de nødvendigvis brenner for det, men fordi det rett og slett foregår sosial dumping i norske mediehus. Shit, sa jeg faktisk det? Nå er helvete løs.

En fast ansatt journalist i for eksempel VG eller DN koster et sted rundt 7000 kroner dagen i direkte utgifter, basert på tall fra Norsk Journalistlag sin lønnsstatistikk.

Problemet oppstår når dette er en kostnad som reportasjeledere ikke ser. Dette er løpende kostnader, langt utenfor deres budsjettpost. En post som blir vedtatt i de øvre etasjene.

 

La meg ta ett eksempel til.

For noen år siden gjorde jeg sammen med en frilanskollega en reportasje på Gaza noen dager etter siste bombe hadde falt under krigen i 2014. Vi var på bakken der i fem dager, og lagde en stor hovedreportasje og det ble cover i avisens magasin. Jeg fikk til og med Årets bilde-pris for et bilde fra serien, og avisen var strålende fornøyd. 

Her er et overslag over hva denne reportasjen hadde kostet om de skulle sendt to fast ansatte ned:

 

 

Hva ble vi først tilbudt da vi kontaktet avisen med reportasjen?

15.000 kroner.

Ferdig snakka. Dette skulle vi altså dele på to, oversetter og fikser der nede skulle få betalt, det skulle holde til både transport, visum, og krigssoneforsikringer. Alt skulle disse 15.000 kronene dekke.

Etter endel forhandlinger fikk vi det opp til 20.000, men dette var da altså rundt 80 prosent lavere enn hva to fast ansatte ville fått for samme stykke arbeid.

 

Jeg kan fortsette i to dager med å nevne opp slike eksempler. Både tabloidaviser, rikskringkastere, nyhetsbyråer og abonnementsaviser betaler dårlig. Ikke alltid, men ofte.  

Så hvorfor i helvete gidder en å fortsette å få disse knyttneveslagene i trynet? Jo, fordi jeg og mine frilanskolleger mener det er viktig.

Vi kan fortelle historier som ellers ikke kommer frem, men det har altså en kostnad. Jeg har allerede nærmest sluttet å gjøre slike reportasjer fordi det er så dårlig betalt.

Jeg klarer ikke å rettferdiggjøre det for meg selv eller min familie det å reise til en krig for så å sitte igjen med lommepenger.

 

Jeg syns det er et paradoks, fordi noen av de flinkeste journalistene jeg kjenner er nettopp frilansere. De er kritikere som kan mye mer om sitt felt enn de faste allrounderne, de er dedikerte utenriksjournalister som har brukt hele liv på å lære språk, det er fotografer som håver inn priser under Årets bilde, det er skribenter som har landets beste penner, men som har forlatt sine faste jobber for å starte for seg selv.

Og det er fotojournalister som mestrer digital historiefortelling, og derfor må leies inn av mediehusene for at de selv skal henge med i tiden.

Dette er også veien jeg tror det kommer til å gå videre i 2018, flere frilansere med unik spisskompetanse som jobber på tvers av redaksjoner.

Gjennomgående for mange av oss er at vi faktisk ønsker å være frilansere fremfor fast ansatte. Det gir oss - ja nettopp - frihet, og mulighet til å fordype oss i et område og bygge spisskompetanse som verdsettes.

 

Så hvordan skal vi gjøre noe med dette?

Jo, sjefene må rett og slett betale folk anstendig lønn. Hvis ikke risikerer redaksjonene å miste enda flere av de dyktige fagfolkene til andre bransjer.

Vi frilansere må også gjøre vår del. Vi må bli flinkere på å bevisstgjøre reportasjeledere og sjefer hva reportasjene våre faktisk koster.

I løpet av noen få måneder kommer også NJ ut med nye veiledende satser som vil være til hjelp for lære opp oss frilansere og sjefer til hva journalistikken koster. Så får vi håpe at de faktisk blir fulgt, slik at avisene ikke bare slutter å skrive om sosial dumping, men også stopper med det i egne redaksjoner også.

For det sier seg selv at en toppleder gjerne outsourcer en spisskompetanse om du både kan få bra kvalitet og det til en brøkdel av prisen av en fast ansatt. Da sier det seg også selv at det frister å gi slipp på flere fast ansatte.

Så hvis jeg hadde vært redd for min egne faste jobb i en avis, ville jeg kjempet hardt med klubben for at frilanserne skulle fått bedre betalt. Da ville nettopp min egen jobb blitt tryggere.

Blir 2018 det året da redaksjonene endelig innser alvoret? Det er mitt ønske til året som kommer.

 

Til toppen