Jeg har sett hvilken styrke PFU er for mediene. Den styrken mangler i bok­bransjen

• EVA SANNUM, seniorrådgiver og kreativ leder i Geelmuyden Kiese

I høst gikk jeg ut av Pressens Faglige Utvalg (PFU) etter 14 år som representant for allmenheten. Arbeidet har tydeliggjort for meg hvilken styrke denne ordningen gir mediebransjen. Det er en styrke bokbransjen mangler.

Trenger vi et «Forlagenes Etiske Utvalg»? 

Det er ingen enkel oppgave for en bok å konkurrere mot klikksakene de digitale mediene frister med døgnet rundt. Men det hjelper saktens hvis den byr på litt dramatisk virkelighet. Er virkelighetssjangeren blitt forlagsbransjens svar på redaksjonenes jag etter klikk? Den trigger kikkeren i oss lesere. Sanne historier om ekte mennesker er åpenbart god salgsvare. 

For mange år siden figurerte jeg mot mitt ønske i en rekke medieoppslag. Ofte var jeg frustrert over hvordan de vred på sannheter og la fiktive detaljer til historiene. Som min far sa: «Uansett hvor vanvittig det de skriver er, Eva – så er det alltid et snev av sannhet i bunnen. Det gjør at det blir troverdig».

Slik oppfatter vi også den såkalte «virkelighetslitteraturen».

Folk kan gå til PFU hvis de opplever å bli utsatt for et overtramp fra pressen. Bokbransjen derimot, mangler konkrete etiske retningslinjer å vise til når personer blir maktesløse overfor bøkers kunstneriske frihet. Etikken rundt retten til privatliv virker fraværende i forlagsbransjen.

I Anniken Jørgensens bok «Bare en natt til» fra i høst reagerte flere bekjentskaper på at de intetanende var «utlevert» i boken, og på å bli omtalt med fullt navn i en negativ gjengivelse. 

Forlegger Alexander Elgurén i Panta Forlag forklarte at en av de omtalte «er den ene halvdelen av musikkgruppen Broiler. Den andre halvdelen av gruppen, Mikkel, har lest og godkjent fullstendig manus. Begge to er offentlige personer som har søkt oppmerksomhet. Vi har jobbet tett med den ene av dem.»

Men de samarbeidet altså ikke med den som ble omtalt. Likevel la det ingen begrensninger på omtalen. Valget var å fokusere på at personen hadde «søkt oppmerksomhet» som musiker. 

Forklaringen ville ikke holdt i Pressens Faglige Utvalg. Vedkommende redaksjon kunne blitt felt etter punkt 4.14 i Vær Varsom-plakaten, som gir personer som blir utsatt for konkrete angrep retten til å få svare for seg, samtidig.

I høst gikk Helga Hjorth til det skritt å levere en høringsuttalelse til mandatet for personvernkommisjonen på bakgrunn av Vigdis Hjorts roman «Arv og miljø». I uttalelsen forklarer hun:

«Noe av bakgrunnen for at jeg er blitt opptatt av spørsmålet om personvern i litteraturen, er at mine foreldre (en avdød og en fortsatt i live), slik jeg ser det, er blitt utsatt for anklager om grove kriminelle forhold i en roman.» Hun skriver videre at «enkeltmennesker i forfatternes nære omgivelser utsettes for en form for maktovergrep».

Utfordringen Helga Hjort peker på er den samme som min far poengterte: Det som beskrives er så tett opp til virkeligheten at eventuelle påfunn fremstår som sannhet, de også.

Som svar til Hjorths høringsuttalelse sa leder av Forleggerforeningen, Kristenn Einarsson, til Aftenposten: «Slik jeg oppfatter det, tar forlagene sitt ansvar på dette området svært alvorlig, og det gjøres grundige vurderinger når det kommer til utgivelser man bør se spesielt på.»

Hvilke «grundige vurderinger» er dette? Det finnes, så vidt meg bekjent, ingen allmenne retningslinjer for hvilke vurderinger forlagene skal gjøre i relasjon til folk som blir omtalt i bøker.

Vi trenger en debatt om forlagsetikk, så forfattere som skriver om lett gjenkjennelige mennesker og episoder får et sett med rutiner å forholde seg til. Den som utsettes for omtale eller er lett gjenkjennelig i en bok bør kunne være trygg på at forlagene jobber etter et strukturert etisk system. Folk bør kontaktes på forhånd så de er forberedt på å bli skrevet om. I situasjoner der forlaget mener de ikke trenger å kontakte den omtalte bør forlagsdirektøren gi sitt samtykke til dette. På den måten kan man i det minste be om en orientering i ettertid, om hvilke vurderinger som ble gjort.

Selv opplevde jeg å lese om en person beskrevet med mitt fulle navn i Henrik Langelands roman «Fyrsten» – et oppdiktet fremtids-scenario der jeg fremsto i en liten birolle. Karakteren hadde min jobb, i reklamebyrået hvor jeg faktisk jobbet. Men i romanen lånte «jeg» ut kontornøkkelen min så en konkurrent kunne spionere på en politisk reklamekampanje før valget. Det var for så vidt artig – hendelsen var fiktiv. Det var ikke før en bekjent hadde lest boken en god stund senere, og trodd at alt var basert på en reell hendelse, at det fremsto litt ubehagelig og fikk meg til å tenke.

Hva hvis forfatteren gir en fullstendig feil fremstilling av en sak, som i Knausgårds «Min kamp», der bruddet med kjæresten angivelig var hans valg, mens det i virkeligheten var hun som gikk fra ham? Kan man få anledning til å bidra til at slike «feil» ikke blir publisert, når de så tydelig peker på ekte hendelser?

I pressen vil regelen for «samtidig imøtegåelse» ofte ivareta et slikt behov. Men mediebransjen er ikke alltid noe forbilde i denne sammenheng. Vi er alle lei av sensasjonspreget klikk-jag rundt kjendiser, ofte gjøres også dette uten samtykke fra de berørte fordi de selv har «oppsøkt offentligheten».

Men mediene har et klart fortrinn: De kan vise til et tydelig sett med etiske regler i Vær Varsom-plakaten som lesere og omtalte kan forholde seg til. Man kan klage inn publiseringer og få klagen vurdert av Pressens Faglige Utvalg. En klagebehandling er for øvrig gratis.

Hvis du vil klage på en bok, må du skaffe deg advokat.

For forlagene snakker bare om mulige lovbrudd. Og med det avskjærer de seg fra det viktige refleksjonsnivået en åpen og strukturell etisk virksomhet innebærer.

Den digitale hurtigheten i vår tid, med fri publisering for alle med tilgang til internett – og rask mulighet til å rette opp feil, gjør det kanskje mulig å tenke at de etiske retningslinjene og det omstendelige etiske arbeidet i redaksjonene er et gammeldags system. Jeg vil påstå det motsatte.

I dagens kaos av publiseringer bør vi i det minste kunne forvente at det som gjøres i samarbeid med en ansvarlig redaktør eller utgiver – publiseringer som skrives inn i historien – har gjennomgått en etisk refleksjon.

Forlagsbransjen bør etablere tydelige etiske retningslinjer. Noen vil kanskje hevde at det grenser opp mot sensur. Men etikk er ikke sensur.

Det er folkeskikk.