Samfunnsdebattant og kritiker Anki Gerhardsen (50) i sitt hjem i Bodø.
Samfunnsdebattant og kritiker Anki Gerhardsen (50) i sitt hjem i Bodø. (Bilde: Erik Waatland)

FREDAGSPRATEN:

- Jeg skal aldri stryke medhårs, sier Anki Gerhardsen. Men kritikeren frykter å bli oppfatta som ei «gneldrekjerring»

Hun mener PFU tok feil i «professorsaken». At det er for mye vissvass i norske medier. Og synes Dagbladet og VG kan slå seg sammen. Møt den mediekritiske stemmen fra nord.

(BODØ): Anki Gerhardsen har markert seg som en uredd mediekritiker fra nord. Gjennom spalten «Medierevisjonen» i Aftenposten, tar hun opp medienes rolle i dekningen av ulike saker.

Og hun er ikke redd for å skrive om de aller mest kontroversielle temaene i norsk offentlighet, som kjønn, identitet, seksualitet eller innvandring, men:

Anki Gerhardsen (50)

Journalist, mediekritiker, teaterkritiker og samfunnsdebattant.

Skriver fast mediekritikk for Aftenposten.

Bor i Bodø.

– Mediene har ikke vært flinke nok til å åpne opp samtalerommet for ulike ytringer. Det er for trangt.

Men mer om det senere.

 

Kontroversiell

Kritiker Anki Gerhardsen (50) fra sitt hjemmekontor i Bodø.
Kritiker Anki Gerhardsen (50) fra sitt hjemmekontor i Bodø. Foto: Erik Waatland

Medier24 møter Anki Gerhardsen i hennes hjem, en drøy mil fra Bodø sentrum.

På kontoret innerst i gangen, jobber hun «alt for mange timer», for det kommer flere oppdrag enn frilanseren har tid og kapasitet til å gjøre.

Den siste tiden har hun stadig vært aktuell, etter å ha klagd inn flere medier til PFU. Dette fordi de identifiserte en professor fra Universitetet i Stavanger, som hadde sendt slibrige meldinger til flere kvinner.

PFU kom imidlertid fram til at Khrono, VG og NRK ikke brøt god presseskikk og mente det var riktig å identifisere og omtale professorens grove meldinger.

Som part i saken fikk hun følge den lukkede behandlingen per telefon. Og Gerhardsen står hardnakket på at PFU burde konkludert annerledes:

– Jeg er ikke enig i at han skulle vært identifisert. Jeg er også kritisk til antallet artikler - altså omfanget i mediene. Sist gang jeg telte, før PFU-klagen, var det 80-90 saker i 23 ulike medier, sier hun og legger til:

– Det handler altså om en mann som har sendt meldinger til voksne kvinner. Det er ingen trusler, han har ikke begått noen overgrep, er ingen farlig mann. Han har sendt ekle tekstmeldinger. Det er det det er, men vi behandler det som om det er en kjempestor affære om noe veldig viktig, som vi må snakke masse om, sier hun og fortsetter:

– Vi kan gjerne snakke om det, men det er noe galt med proporsjonene. Hvorfor skal vi bruke så store ressurser på dette? Hva er det journalistene ikke bruker tiden sin på de dagene de lager slikt stoff? Jeg synes ofte det lille blir stort og det store blir litt borte.

 

– Pressens moralisme

– Hva synes du om behandlingen i PFU?

– Jeg synes det var utrolig synd at det ble en lukket behandling av saken. Det jeg virkelig ønsket med den debatten var at den konkrete behandlingen skulle bli en del av en større samtale. Men så ville ikke den omtalte at det skulle være åpent, og det tok PFU hensyn til. Det er jo litt ironisk. De slibrige tekstmeldingene fikk alle lese, men diskusjonen om identifisering ble unntatt offentligheten. Og så var det synd at ikke metapressen var der, Medier24 for eksempel, som kunne vurdert kvaliteten på behandlingen.

– Du hørte på behandlingen. Hva sitter du igjen med?

– Det prinsipielle forsvant i moralisme, spør du meg. Flere ganger handlet det om ting jeg vil definere som spørsmål om moral - mer enn det grunnleggende spørsmålet: Hvorfor er det så viktig å sette navn på ham?

 

Vil ha ny debatt om identifisering i en digital tid

– Når skal pressen identifisere når noen gjør noe galt da?

– Jeg vet ikke. Jeg synes man skal være utrolig restriktiv med identifisering, fordi jeg mener at  jeg synes folk skal få en sjanse til å gå videre. Slik er rettsstaten vår bygd opp, der du må ta din straff, men så skal du få gå videre. Når mediene identifiserer i vår digitale tid, så er muligheten til å gå videre sterkt redusert. Det er bare å Google navnet hans, så kan du se, sier hun og fortsetter:

– Det var helt annerledes da vi bare hadde papiraviser. Nå lagres alt for bestandig, og derfor må vi diskutere identifisering på en helt annen måte enn før i tiden. Jeg tenker at terskelen for å identifisere må bli enda høyere i dag.

Hun synes videre det er et paradoks at mediene identifiserer i professorsaken, men ikke serieovergrepsdømte:

– Det er lett å argumentere for at samfunnet har et reelt behov for å vite hvem slike farlige mennesker er, men her holder vi gjerne igjen. Men å vite hvem som har sendt en ekkel tekstmelding... hva skal jeg med det? Jeg skjønner det ikke.

Gerhardsen understreker at professoren ikke hadde sendt slibrige meldinger til sine egne studenter eller andre studenter ved samme universitet, og mener derfor ett av argumentene for identifisering falt bort.

– Mener du det er moralistisk journalistikk?

– Ja, jeg mener det. Vi blir så utrolig fortørnet, og så forveksler vi det med «viktig», sier hun irritert.

 

Samfunnsdebattant og kritiker Anki Gerhardsen (50) i sitt hjem i Bodø.
Samfunnsdebattant og kritiker Anki Gerhardsen (50) i sitt hjem i Bodø. Foto: Erik Waatland

 

– Lå våken om nettene

Anki Gerhardsen er et engasjert menneske og snakker både inn- og utpust om det som både inspirerer og provoserer henne.

50-åringen begynte som frilanser i pressen som 27-åring. Hun sier selv at journalistikken ligger i ryggmargen hennes.

Egentlig skulle hun bli forfatter, men bortsett fra et enkelt bidrag i en novellesamling, ble det ikke mer.

Folk rundt henne tipsa Gerhardsen om journalistikk, men det syntes hun virket veldig uinteressant, men så gjorde hun tilfeldigvis en jobb for Lofotposten, der hun skrev om en kirkekonsert på en knøttliten øy i Vågan. Det føltes plutselig rett.

– Jeg likte jo å skrive, ta bilder og snakke med folk, så det var noe som falt på plass. Derfra var det kort vei til frilanstilværelsen der jeg lagde journalistiske serier, reportasjer og andre ting som jeg fikk solgt til Lofotposten.

Og det tok ikke lang tid før hun var fast ansatt. Da kjøpte familien hus i Svolvær, og der bodde de i 10 år. Men etter en stund forsvant arbeidsgleden i takt med antallet ganger hun følte at hun snudde bunken.

Så i 2006 sluttet hun i Lofotposten, for å starte opp Våganavisa sammen med Edd Meby. Hun minnes lange kvelder, netter og dager som medhjelperen til en avisgründer.

– Jeg var så gira på kveldene at da jeg la hodet på puta, så fikk jeg ikke sove.

Men Gerhardsen følte seg etterhvert ferdig med lokalavis og lokaljournalistikk, og uten helt å vite hva hun ville videre, sa hun opp jobben, flyttet til Trondheim og tok en bachelor i teater og drama. Og så oppdaget hun en mastergrad i kunstkritikk.

– Det åpnet seg en ny mulighet. Jeg kunne både fordype meg i teater og fortsette å skrive.

Etter studiene flytta Gerhardsen til Bodø, hvor hun fikk jobb ved journalistutdanningen.

Hun skrev i tillegg teater- og kunstkritikk for Avisa Nordland og en del bransjeblader. Nå er hun også kritiker for Nordlys, så hun reiser opp til Tromsø og anmelder stykker.

 

Gneldrekjerring

Og så skriver hun mediekritikk i Aftenposten. 

Redaktør Tove Lie (t.v.) og Khrono var først ute med omtale av professorens meldinger. Her i samtale med presseforbundets generalsekretær Elin Floberghagen og saksbehandler Mathias Vedeler i PFU.
Redaktør Tove Lie (t.v.) og Khrono var først ute med omtale av professorens meldinger. Her i samtale med presseforbundets generalsekretær Elin Floberghagen og saksbehandler Mathias Vedeler i PFU. Foto: Gard L. Michalsen

– Hvordan er det å være mediekritiker?

– Det er fint å bli lest, men samtidig lurer jeg på hvor lenge det holder. Tenk om jeg plutselig ikke finner på noe mer spennende å skrive, eller at jeg ikke klarer å holde på med dette mer. Jeg skal jo slutte på et tidspunkt, for dette er ikke et evighetsprosjekt.

– Hvorfor ikke?

Gerhardsen tenker seg godt om og svarer:

– Jeg er redd for å bli en som alltid sitter og sier «det er ikke bra nok. Det er ikke sånn ting bør være». Skjønner du?

– En gneldrekjerring?

– Ja, akkurat. Jeg er redd for å bli oppfatta som ei gneldrekjerring som alltid er så negativ. Kanskje må jeg finne noe å skrive positivt om, ler hun.

– Føler du deg som ei gneldrekjerring?

– Nei, men det blir mye kritisk. Jeg skriver mye om det jeg synes ikke fungerer, og det ligger jo på en måte litt i mandatet mitt som mediekritiker også. Men hvis man har lyst til å være den snille, blide, hyggelige, så kan det jo av og til føles litt stritt. Men jeg har tatt et valg, sier hun og fortsetter:

– Når jeg skrive, enten det er mediekritikk eller kunstkritikk, så skal jeg alltid være helt ærlig. Jeg skal aldri stryke medhårs. Det handler ikke om å være frekk - eller provosere, bare for å provosere, men å skrive det jeg mener må skrives, fundert på en viss kunnskap og forståelse for faget.

– Hvordan tror du folk oppfatter kritikken du kommer med?

– Mediekritikken tror jeg folk svelger helt fint.Hvis jeg skriver at NRKs distriktssendinger ikke er verdt å høre på, så tenker jeg at NRK som institusjon tåler det. Det bør de i alle fall gjøre. Det er mye mer sårbart å være et lite kunstensemble på scenen og få terningkast tre. Det kjenner jeg ofte på når jeg skriver, for noen kan nok bli lei seg eller sint, men da prøver jeg å tenke at jeg er der for publikum og leserne - og kan ikke ta for mye hensyn til såre følelser.

 

Leser sine egne tekster 100 ganger

– Synes du pressen er hårsåre?

– Nei, ikke hårsåre, men det er en underutviklet evne til å ta selvkritikk og gå ut og si det høyt.

– Hvordan merker du det?

– Det er sjelden at de som blir utsatt for kritikk, kommer deg i møte og sier «det har du jammen meg rett i». Det sitter nok langt inne for mange. Alle gjør feil, så det burde ikke være så vanskelig å innrømme dem.

– Er det skummelt å ufiltrert si hva man mener, synes du?

– Jeg jobber veldig nøye med tekstene mine og leser sikkert gjennom 100 ganger. Jeg tenker grundig på ordvalget for eksempel. Det gjør jeg fordi jeg ikke vil at debatten skal spore av, eller at jeg trykker på feil knapp. Er du sleivete med ordvalget, så kan noen finne en sprekk i resonnementet og da handler det om akkurat det - i stedet for det kritikken var ment å handle om.

– Opplever du at det blir debatt av det du skriver?

– Ja, og det har overrasket meg hvor ofte det har skjedd. Det blir Dagsnytt 18 eller svar i Aftenposten eller andre steder. Det er gøy.

– Er det krevende å leve av å kritisere andre?

–  Både ja og nei. Det er kvelder og netter jeg kan ligge våken og tenke «fader, nå er det to uker igjen til jeg skal levere stoff til Medierevisjonen og jeg kommer aldri til å finne et tema som passer. Å nei, jeg må ringe og si at jeg må slutte», ler hun.

– Er det en hodepine å komme fram til tema?

– Noen ganger kan jeg høre noe på radioen og bli så engasjert at jeg er ferdig på et par timer, men andre ganger kan jeg gå med en bekymring over at jeg ikke skal klare det.

 

– Slå sammen VG og Dagbladet

– Hva synes du om kvaliteten på norsk journalistikk?

– Den er nokså varierende. Jeg synes vi bruker alt for mye ressurser, tid og spalteplass på vissvass. Samtidig gjøres det veldig mye bra også, Men nå er det en stor bekymring over hvordan man skal overleve på grunn av annonsesvikten, sier hun og fortsetter:

– Så da går vi ut med en alvorlig mine og sier til samfunnet at «pressen er kjempeviktig, vi graver og undersøker, er i kommunestyrer og følger med». Vi nevner ikke med et ord at vi også bruker mye tid på å passe på hvem som forteller dårlige vitser på Facebook, eller hvilken kjendis som skal hit eller dit. Det sier vi aldri når vi skal understreke vår egen betydning, men gå bare inn på VG og Dagbladet på nett. En god del av sakene er stoff som vi ikke løfter fram når vi skal fortelle hvor viktig vi er. Da tenker jeg at den delen vi ikke skryter av, den kan vi overlate til noen andre.

– Gi de sakene til ukebladene, og så må vi fokusere på det som virkelig er mandatet og samfunnsoppdraget vårt, sier Gerhardsen og legger til:

– Hva er det journalistene ikke bruker tiden sin på de dagene de lager slikt stoff?

– Blir du provosert av det?

– Ja. Jeg blir provosert av det og synes det er sløsing. Det er å kaste bort ressursene, mulighetene, talentet og oppdraget.

– Hvorfor tror du de jakter «vissvasset», som du kaller det?

– Det er selvfølgelig fordi det skaper oppmerksomhet og fordi mediehusene skal forsøke å overleve. Men én ting er at bedriftene skal overleve, en annen er hva samfunnet trenger.

– Hva er løsningen?

– Når man snakker om mediemangfold, betyr det da at vi har mange aviser, eller at vi har mange ulike stemmer? Det er litt uklart for meg. Har du 10 aviser som forteller akkurat det samme - er det et mangfold eller er det bare mange som slåss om det samme markedet? spør hun seg.

– Så?

– Det bør man diskutere. Skulle Dagbladet og VG vært én avis? Verdens Dagblad, ler hun og fortsetter:

– Skulle lokalavisene fungert på en annen måte? Det er alt for mye dårlig journalistikk i mange norske lokalaviser. Hvordan kan man løse det? Slå seg sammen? Være større? Definere oppdraget sitt på en annen måte?  Mediene må diskutere i mye større grad hva man skal være og hva man kan skape, som ingen andre kan bidra med. I bunn og grunn handler det om å «cut the crap».

– Jeg savner for eksempel et medie som gir meg innsikt og kunnskap om hele landsdelen jeg bor i. Bortsett fra High North News, som skriver om nordområdene generelt, er det ingen som gjør det i dag. NRK kunne jo påtatt seg et slikt oppdrag, men jeg synes ikke de løser det spesielt godt.

 

 

Journalistikk for eliten

Gerhardsen er usikker på om mediene er flinke nok til å speile hele befolkningen, og hun er også redd for at viktig stoff oppleves som utilgjengelig fordi det krever forkunnskaper og kunnskapsfundament.

– Det tror jeg ekskluderer deler av befolkningen. Derfor er det kanskje behov for en lettlest, men kunnskapsmettet og vesentlig avis. Litt som Aftenposten Junior for voksne.

– Lager vi journalistene journalistikk for eliten?

– Det tror jeg ikke, men vi er en altfor homogen gruppe, noe jeg også har skrevet om. Da skrev jeg noe sånt som at «alle kjenner en lesbisk akademiker - og ingen kjenner en arbeidsledig kassadame». Da blir det vanskelig å speile befolkningen.

– Hvilke tanker gjør du deg rundt alle disse nye mediene som er kommet?

– Jeg tenker at de kommer som et resultat av at samtalerommet i den eksisterende pressen har vært for trangt. Jeg kjenner på det selv, for jeg beveger med noen ganger i kontroversielle områder, og føler at det er farlig. At jeg kan risikere å bli plassert i en bås jeg hverken ønsker å være i, eller føler meg hjemme i. Slike ting har nok mange andre også merket.

– Fritt Ords siste monitorundersøkelse om ytringsfrihetens kår, viser at folk vegrer seg for å ytre seg kritisk og saklig om innvandringsspørsmål fordi de blir satt i bås med nettroll og rasister. Er man kritisk, så er man ond. Når det er slike premisser som rammer inn samtalerommet, så er det ofte bedre å holde kjeft, sier hun.

Gerhardsen nevner også debatten om kjønnsidentitet og retten til å velge seg selv.

– Det er flere slike temaer som helt klart ligger i kategorien farlig farvann, og der synes jeg at norsk presse har vært for lite flinke til å åpne opp og si «Jo, men vi kan snakke om det. Det er ikke farlig, du er ikke ond selv om du stiller saklige, kritiske  spørsmål

– Er det ikke pressens rolle å få opp de debattene?

– Jo, det er det.

– Har vi sviktet?

– Mediene har i alle fall vært for forsiktige.

– Du er ikke forsiktig?

– Åjoda. Jeg vet også godt at det er områder der jeg må bevege meg med stor varsomhet. Men jeg prøver å finne en måte å navigere der inne.

Til toppen