Tore Aasheim (til høyre) og de tre andre som sto fram i VG-spesialen om deres kamp mot nettroll.
Tore Aasheim (til høyre) og de tre andre som sto fram i VG-spesialen om deres kamp mot nettroll. (Foto: VG)

KOMMENTAR

Jeg stilte opp i VG om netthetsen - nå må ikke Wara la nett-trollene slippe unna

«Netthetserne bør fratas retten til å være på internett, drive egne nettsider og opptre på sosiale medier», skriver Tore Aasheim.

TORE AASHEIM, redaktør

 

Jeg er en av dem som like før jul sto fram i VG og fortalte min historie om kampen mot et såkalt nett-troll. Reaksjonene har vært mange, hjertevarme og svært positive, men flere har også tatt kontakt for å fortelle meg sin historie, lette på trykket og gråte i avmakt.

Når jeg nå skriver denne kommentaren har jeg valgt å ikke gå nærmere inn på mine egne opplevelser; delvis fordi dette samfunnsproblemet er mye større enn oss fire som stilte opp for VG, og delvis fordi jeg ikke ønsker å gi mitt eget nettroll mer ufortjent oppmerksomhet enn det vedkommende allerede har fått.

Jeg har kommet til å tenke på at det skrives om nettroll. Det er en altfor snill betegnelse. Troll sprekker i det minste når de kommer ut i sola, de verste nettrollene vokser bare på å få søkelyset rettet mot seg – de føler seg sett, og på en pervers måte respektert, kanskje for første gang i sitt liv. Det er viktig for oss pressefolk når vi omtaler disse menneskene – mange ganger er det som å skvette vann på gåsa. 

Da jeg i desember 2017 sa meg villig til å stille opp i en reportasje om netthets var det først og fremst for å bringe fram i lyset et samfunnsproblem som både politikere og politiet synes å ha problemer med å anerkjenne eller å forstå omfanget av.

Norges største og mest ressurssterke avis har hatt mange mennesker på jobb i over ett år for å avdekke virksomheten til bare ett eneste nettroll.

Personlig er jeg kritisk til at sakene er blitt publisert uten signatur. Jeg mener åpenhet og gjennomsiktighet er blant de viktigste våpnene i denne kampen. Samtidig understreker det alvoret og omfanget av problemet.

Journalister signerer uten å blunke artikler om mordere, torpedoer, forbryterbander og mektige næringsfolk og politikere, men en nettdjevel får altså journalistene til å bekymre seg for sitt eget og sine nærmestes ve og vel.

Helt siden videregående har jeg stort sett jobbet i media, med alt fra frilanser for lokalavisa til oppdrag for NRK. Jeg har flere ganger vært ansvarlig redaktør. Med dette som bakgrunn er jeg villig til å strekke meg ganske så langt for å beskytte og forsvare ytringsfriheten. Jeg anser den som en av de viktigste pilarene i et levende og velfungerende demokrati; et samfunn jeg ønsker å leve i.

Derfor blir det helt feil når de som bedriver netthets kamuflerer ondskapsfulle handlinger som en utøvelse av ytringsfriheten. De angriper ikke bare enkeltmennesker, de svekker en av de viktigste bærebjelkene i vårt demokrati. Når ytringsfriheten uthules og misbrukes, svekkes også demokratiet og det samfunnet vi lever i.

Netthetserne angriper selve kjernen i den demokratiske tanken om at alle skal bli hørt og ha en stemme. Dessverre så har de ikke fått med seg at det å bli hørt, ikke betyr at man har rett til å spre all verdens dritt og faenskap fordi man selv har en personlig agenda.

Ytringsfriheten skal være med å bygge opp under og styrke demokratiet, ikke fremme personlig, pervers, ondskapsfull og til tider sadistisk selvtilfredsstillelse.

De som bedriver netthets er ifølge en artikkel på forskning.no noen riktig så utrivelige skapninger med machiavelliske (manipulerende), narsissistiske (selvopptatte egoister), psykopatiske (mangel på anger og medfølelse for andre mennesker) og sadistiske (nyter å se at andre lide) trekk. Vi snakker egentlig om to divisjoner.

Nettcowboyen med kommentardiaré på sosiale medier blir bare som irriterende soleksem å regne, mot den helvetesilden som nettdjevlene representerer.

Det er tankekors at i et samfunn der mange velger å la seg krenke – gjerne på vegne av andre som de ikke engang kjenner – av øyensynlig små bagateller, ofte ting som ikke engang er sagt eller skrevet i vond mening, så er det i realiteten fritt fram til å fornærme, håne og beskylde andre mennesker for nesten hva som helst i ytringsfrihetens navn.

Det er nok dessverre mange som ikke fatter kraften og omfanget av det skrevne ord. En ting er jo å komme med en saftig kommentar i fylla, ved lunsjbordet eller over kaffebordet til nabokjerringa, noe helt annet er det å sitte hjemme i kjelleren hos mamma og vrenge fram svartsida av sjela med store bokstaver og utropstegn. Jeg tror at det siste ofte skjer fordi man av en eller annen grunn sitter og kjenner på avmakt og en taperfølelse i kampen mot samfunnet og alle de andre som har det bedre enn en selv.

Her har sosiale media blitt hvermannsens håndvåpen, og mange skyter fra hofta, uten å skjønne at de har med et avansert automatvåpen å gjøre.

Jeg har selv kjent avmakt i møte med for eksempel NAV, og jeg innrømmer gjerne at jeg har tastet i vei av ren frustrasjon ovenfor både NSB og Norwegian den gang da de ikke akkurat møtte mine forventninger under reiser med respektive selskap.

Her er det kanskje på sin plass å presisere at det er stor forskjell på å uttrykke frustrasjon ovenfor system og kommersielle selskaper og det å angripe noen personlig og privat. 

Det er menneskelig å føle avmakt. Det er også viktig og helt riktig å gi uttrykk for det, det er jo nettopp en av del av ytringsfriheten slik jeg ser det. 

På den annen side så kan det ikke være slik at en regjering viser avmakt og ikke klarer å beskytte sine borgere mot netthetserne der ute. Det burde være en no-brainer for en justisminister fra Frp å ta tak i et problem som dette. Dette gjelder jo virkelig folk flest og beviset står – bokstavelig talt – svart på hvitt – til og med signert – der ute på sosiale medier.

Å ilegge disse forbryterne bøter eller å idømme dem å betale erstatning og oppreisning hjelper lite. Blant annet så har de av netthetserne som får til livets opphold via NAV for eksempel ikke penger å betale med.

De som blir dømt for økonomisk kriminalitet får ikke drive forretningsdrift, dømte seksualforbrytere og pedofile får ikke jobbe med barn, utenlandske forbrytere kaster vi ut av landet; netthetserne bør fratas retten til å være på internett, drive egne nettsider og opptre på sosiale medier.

Straffen bør stå i forhold til forbrytelsen, og her er faren for gjentakelse så stor at man må ta sine forholdsregler. Dersom den dømte ikke forholder seg til rettens avgjørelse, bør man vurdere fengselsstraff. Og siden straffen da vil være et resultat av at man har brutt premissene for en tidligere dom, bør straffeutmålingen avspeile dette.

Og når det gjelder dette med straff, et oppslag i media kan sette søkelyset på et alvorlig samfunnsproblem, men det er selvsagt politiet som skal etterforske og domstolene som skal dømme.

Her dukker et annet viktig element opp: Politiets ressurser, kapasitet og kunnskap. Her er det i dag avgjort store mangler.

Det er sjarmerende nok at alle politidistrikt nå får sine egne nettavdelinger og lærer å chatte med fortvilte ungdommer som har fått nakenbildene sine spredt på nettet. Men å skrape seg inn i problemet denne veien, er mye det samme som å jage alle de prostituerte bort fra gata, uten å samtidig gå etter hallikene.

Som redaktør er man aktivt med å redigere hverdagen og virkelighetsopplevelsen til folk, man tar av og til upopulære standpunkt og man skal gjerne både forsvare og kunne stå for sine redaksjonelle valg. I ytringsfrihetens navn har jeg ikke noe imot at noen der ute synes jeg gjør en dårlig jobb og ytrer seg offentlig om dette, om noen synes jeg er en tulling eller idiot så får de gjerne også gjøre det.

Men verken som privatperson eller redaktør med spesielt ansvar for å forvalte og beskytte ytringsfriheten kan jeg akseptere at en av våre aller viktigste rettigheter blir misbrukt, krenket og skjendet. 

Det burde heller ikke regjeringen og justisminister Tor Mikkel Wara gjøre.

 

  • For ordens skyld er Tore Aasheim lokalpolitiker for SV i Oppdal, i tillegg til jobben som sjefredaktør i Cupido. 
Til toppen