Tone Sofie Aglen blir ny politisk kommentator i VG.
Tone Sofie Aglen blir ny politisk kommentator i VG. (Foto: Gard L. Michalsen)

Tillit under press?

– Jeg tror det er et sunnhetstegn at vi har fått en lavere terskel for å ettergå hverandre

Stortingets presselosje inviterte til debatt om hvorvidt tilliten til den politiske journalistikken i Norge er under press.

Onsdag inviterte Stortingets presselosje til debatt om at tilliten til den politiske journalistikken er under press. 

I panelet satt kommentator i Adressa og påtroppende kommentator i VG, Tone Sofie Aglen, forsker Kjersti Thorbjørnrud, Hege Ulstein i Dagsavisen, journalist og kritiker Anki Gerhardsen og Senterpartiets Marit Arnstad. 

– Så du problemer med å delta på den private pølsefesten til Kristian Skard og Hadia Tajik, spurte Yvonne Fondenes i TV 2, som modererte debatten. 

– I utgangspunktet er svaret på det nei, sa Ulstein innledningsvis og fortsatte: 

– Jeg personlig tenker at det i seg selv å gå på en fest hvor det også er politikere til stede, er helt greit. Det er noe annet om man har nære private relasjoner, kjæresteforhold eller lignende, sa hun videre. 

 

– Det handler om hvordan det tar seg ut

Debatten om tette bånd mellom journalister og politikere har rullet etter flere saker hvor journalister har sluttet i jobbene sine for å innlede forhold til sentrale politikere – blant annet tidligere DN-journalist Kristian Skard som stod bak den mye omtalte pølsefesten i vinter.

– Er det for tette relasjoner mellom politikere og journalister? 

– Det er vanskelig for meg å vite, for jeg jobber ikke i dette miljøet. Men det handler om hvordan det tar seg ut, svarte Gerhardsen og fortsatte med å stille en rekke spørsmål hun mener trenger å svares på. 

– Hvem er det som skal avgjøre om det er for tett? Er det opp til den enkelte journalisten å definere? Redaksjonen? Er det noen som passer på? Og er det interessant å opplyse leserne bedre om hvordan dette henger sammen, spurte Gerhardsen. 

 

– Anonyme kilder er vanskelig å forsvare seg mot

Senterpartiets Marit Arnstad var opptatt av at det viktigste her ikke er relasjonene, men hvordan man klarer å håndtere relasjonene – og informasjonen man får i ettertid – som journalist. 

FORLOT FØR VOTERINGEN: Marit Arnstad (Ap).
 Marit Arnstad (Sp). Bilde: Frederick Kihle

– Jeg er egentlig ikke så opptatt av pølsefesten. Og jeg er glad for at vi har en presselosje. Det som opptar meg er hvordan pressen forvalter ting i ettertid, men pressen må klare å være hardtslående i flere forskjellige retninger, sa Arnstad. 

Hun trakk også fram utfordringer knyttet til anonyme kilder – og at hun mener det har blitt stadig vanligere i mediene. 

– Så synes jeg det er ett problem knytta til at politikere og journalister kjenner hverandre godt: Det er at jeg mener at bruken av anonyme kilder har vokst i norsk presse de siste årene, sa Arnstad og var spesielt opptatt av én ting: 

– Når anonyme kilder også brukes til å rette kritikk mot enkeltpersoner, gjør det vanskelig for den personen å forsvare seg, sa hun. 

Her trakk hun spesielt fram dekningen av #metoo. 

– I mange av #metoo-sakene mener jeg pressen burde hatt en diskusjon om bruken av anonyme kilder, sa hun. 

Ulstein trakk fram at det ikke er sikkert at bruken av anonyme kilder har eksplodert – og at dette er et område hvor det er viktig å ha fakta på bordet før man konkluderer. 

– I Dagsavisen, og sikkert i mange andre seriøse medier, har vi strenge regler for bruk av anonyme kilder, sa hun og trakk fram at de blant annet krever flere kilder fra ulike miljøer innad i partiet. 

Ulstein fortsatte med å si at hun ikke tror de hadde klart å dekke for eksempel #metoo uten omfattende bruk av anonyme kilder.

– Når det gjelder #metoo, var det så stor makt-asymmetri, at jeg ikke ser hvordan vi skulle løst det samfunnsoppdraget uten bruk av anonyme kilder, sa Ulstein. 

 

– Du gjør deg sårbar som journalist

Uavhengig av om det er mer eller mindre bruk av anonyme kilder, mente flere av paneldeltakerne at det her var viktig å få fakta på bordet. 

– Dette mener jeg ville vært interessant å se på, også for journalistenes del. Det er godt å høre at man i all hovedsak mener at man ikke skal bruke anonyme kilder til å rette kritikk mot enkeltpersoner, sa Arnstad videre. 

Arnstad trakk fram en sak fra påsken, hvor stortingsrepresentant Hege H. Liadal anklages for økonomisk mislighold – også på sin gamle arbeidsplass, hvor saken hovedsakelig har anonyme kilder.

– Du gjør det sårbar som journalist når det eneste den historien henger på er anonyme kilder – og jeg aner ikke om det er en eller flere anonyme kilder, sa Arnstad. 

Forskeren Thorbjørnrud understreket uansett at det viktigste ikke er hvorvidt det er mer eller mindre bruk av anonyme kilder, men at det uansett ligger til grunn

– Bruken av anonyme kilder har vært viktig for den politiske journalistikken i alle de år, så hvorvidt det er mer eller mindre er ikke det viktigste, sa Thorbjørnrud. 

 

– Pressen har vært lite selvkritisk

Debatten dreide seg videre over på sitatpraksis, i kjølvann av  den mye omtalte VG-saken. Tone Sofie Aglen understreket at hun mener mye av kritikken rettet mot VG etter dansevideo-saken var berettiget.

Hun pekte også på det hun mener er en positiv utvikling. 

– Jeg synes pressen har vært lite selvkritisk, og at pressen har vært lite flinke til å ettergå hverandre, sa hun og fortsatte: 

– Jeg tror det er et sunnhetstegn at vi har fått en levere terskel for å ettergå hverandre, sa hun. 

– Kjenner du deg igjen i sitatene dine, Arnstad? 

– Ja, i all hovedsak gjør jeg det. Og jeg mener pressen har blitt flinkere til å tilby sitatsjekk, sa hun og fortsatte: 

– Jeg tror det er stor forskjell på å være erfaren kilde i etablert politisk sammenheng, og å kanskje aldri ha drøfta en sak med en journalist før, sa Arnstad og trakk fram at det også er ulikt internt på Stortinget hvor erfarne de ulike representantene er. 

Det handler blant annet om å forstå hvordan sitater du gir kan brukes. 

– Du må også forstå konteksten sitatene dine skal brukes i. Det er ikke bestandig enkelt når man bare er inne i en kort periode, sa Arnstad. 

 

– Sterke reaksjoner 

Ulstein trakk fram at det som har overrasket henne mest i VG-saken er reaksjonene mot journalistene som var involvert, blant dem Lars Joakim Skarvøy, som fikk seks måneders permisjon. 

– Det mest sjokkerende for min del er det journalistene ble utsatt for fra ledelsen i VG. De har gjort feil – men det er ikke første gang i verdenshistorien at en norsk redaksjon eller en norsk journalist har gjort feil, sa Ulstein. 

Hun trakk fram at påstandene om plagiat i stor grad tilbakevises i VGs egen granskningsrapport. 

– At det var et oppdiktet sitat, det har jo blitt bevist at er feil. Jeg kan ikke huske at noen journalister har blitt møtt med like harde reaksjoner, etter å ha blitt felt i PFU for tilsvarende feil, sa Ulstein videre.

– Jeg har spurt meg selv mange ganger om hvorfor det kommer så sterke reaksjoner i akkurat denne saken, sa Ulstein. 

– Bør vi revurdere sitatpraksisen vi har i pressen i dag? 

– Personlig tror jeg ikke det er der det ligger, jeg tror det stikker dypere. Det handler om fundamentet for nyhetsjournalistikken, hvordan vi definerer nyhetskriteriene eller jakter de harde vinklingene, sa Gerhardsen. 

Hun fikk støtte fra Arnstad: 

– På vegne av alle oss med rare dialekter: Ikke forandre sitatpraksisen, nærmest befalte Marit Arnstad og høstet humring fra salen. 

Til toppen