TONE SOFIE AGLEN vil ikke gå i samme takt som alle andre, men skape sin egen stemme. Uten caps lock, kanskje ikke de sterkeste meningene, men gjerne meninger fra andre - ispedd egne analyser. Her fra Hellkonferansen på Stjørdal denne helga.
TONE SOFIE AGLEN vil ikke gå i samme takt som alle andre, men skape sin egen stemme. Uten caps lock, kanskje ikke de sterkeste meningene, men gjerne meninger fra andre - ispedd egne analyser. Her fra Hellkonferansen på Stjørdal denne helga. (Foto: Gard L. Michalsen)

Giske-dekningen var veldig svart/hvitt, mener Tone Sofie Aglen. Møt redaktøren som savner nyanser og ikke vil bruke CAPS LOCK

Hun kom inn i bransjen helt uten journalistbakgrunn - men det synes ikke: På fire år har Adresseavisens politiske redaktør både løftet debatten og blitt en av bransjens synligste stemmer.

- Jeg tror mange her i Trøndelag oppfattet de politiske kommentatorene i rikspressen som utrolig samkjørte og forhåndsdømmende. Og så har de krevd handling nærmest umiddelbart. Der har jeg vært litt uenig, sier Tone Sofie Aglen.

Hun er politisk redaktør i Adresseavisen, og vi møtes mellom frokost og start på et langt program under Hellkonferansen på Stjørdal denne helga.

Da må vi nesten snakke litt om «Giske-saken», som har preget dagsorden i to måneder. Med nettopp Adressa-redaktør Aglen som «stemmen fra Trøndelag». Den har hun brukt klart og tydelig:

- Jeg mener at Støre har tatt seg tiden som er nødvendig for å kjøre en reell prosess. Det går også an å ha to tanker i hodet på en gang, sier hun.

- Men det har vært veldig svart/hvitt, nærmest som at hvis du vil bruke tiden til å lytte til Giskes versjon og behandle han på en god måte - så har du ingen omtanke for varslerne. Det har jeg reagert på, og det har definitivt mange av kildene våre også.

- Du kan behandle varslerne bra og ha tillit til dem, samtidig som den anklagede får anledning til å komme til orde, mener Aglen.

 

Nesten litt surrealistisk

I 2014 ble Tone Sofie Aglen kommentator i Adresseavisen. Året etter ble hun politisk redaktør. Hun har lang bakgrunn fra politikk, administrasjon og næringsliv.

2017 ble hennes første stortingsvalg på denne siden av trykkpressa, og når hun tenker tilbake på hvordan høsten startet, er det nesten litt surrealistisk:

TOR OLAV MØRSETH med sitt nye redaktørkorps. Fra venstre: Utviklingsredaktør Ingeborg Volan, politisk redaktør Tone Sofie Aglen, HR-leder Sondre Mikal Alvær - og nyhetsredaktør Kirsti Husby.
Høsten 2015 ble Tone Sofie ansatt som politisk redaktør, da med Tor Olav Mørseth (t.v.) som sjefredaktør. Da han ga seg i juni 2017, overtok Kirsti Husby (t.h.). Foto: Tor Olav Mørseth

- Jeg husker en «Her og nå»-sending på NRK hvor vi skulle snakke om Trond Giskes rolle. Han hadde styrket seg, blitt finanspolitisk talsmann og fått støttespillere i sentrale posisjoner. Hvor ville Giske nå, skulle han kuppe partiet? Dette var i september - to måneder senere så er han tilsynelatende ferdig. Det har vært et voldsomt fall.

- Men da #MeToo-bevegelsen kom i oktober - var det noe sjokk at det senere ble en «Giske-sak»?

- Jeg skrev en kommentar i høst, lenge før dette kom. Da brukte jeg en formulering om at «hvis alle ryktene om Trond Giske stemte, så hadde han levd et spennende liv. Det var min måte å formulere hvor myteomspunnet han er.

- Så må jeg innrømme at jeg aldri har sett, eller hørt noe som ble bekreftet, om hans oppførsel. Men ja: Da #MeToo kom for alvor tror jeg mange politiske journalister tenkte at det var rart at ingen så nærmere på Giske. Og det gikk veldig mange rykter mellom politikere og journalister om at «noe» var på vei. 

Ryktene stemte. Noe kom. Tone Sofie Aglen mener fortsatt at de første sakene i DN var «litt tynne». Hun regner med at de visste at det ville komme mer.

Og det gjorde det.

 

«Svak evne til selvkritikk»

På spørsmål fra Medier24 vil imidlertid ikke Aglen felle noen entydig eller sterk dom over dekningen som fulgte og som fortsatt pågår.

Som ellers i sitt virke: Hun er en redaktør som analyserer, snakker ikke nødvendigvis om hva hun mener, legger veldig vekt på hvilke oppfatning som er der ute.

Men ja, noen betraktninger gjør hun seg, fra et ståsted mange mil fra Akersgata, i Ap-bastionen Trondheim:

- Jeg har ikke vært så mange år i pressen, men en ting jeg har merket meg veldig klart er at medienes evne til å ta selvkritikk er veldig svak. Det tenkte jeg på senest da jeg hørte debatten i Oslo onsdag denne uka.

- Det er jo ingen tvil om at dekningen har vært ekstremt massiv. Og i begynnelsen av saken var jeg forundret over hvor lite nysgjerrig mediene var på å få fram alle sider av saken, sier Aglen.

- Her i Trøndelag var det mange som oppfattet at dette var en del av en maktkamp, nå skulle Giske «tas».

- Hva mener du? Har han ikke fått komme nok til orde selv?

- Det er klart - han stilte i Dagsrevyen, og så ble han sykemeldt. Det gjorde noe med dekningen, og det ble en krevende situasjon. Men man kunne selvsagt ikke la være å omtale saken fordi han var sykemeldt, understreker Aglen.

 

Mener «Trøndelag» nærmest ble et skjellsord

Giske-saken har vært kommentatordrevet, har det blitt sagt. Den har vært drevet fram av politiske redaktører som ikke bare sitter i samme gate, men tildels i samme avishus.

Men i dette bildet har også stemmer som Tone Sofie Aglen fått slippe til. Hun har nærmest vært fast gjest i Dagsnytt 18, som stemmen fra Midt-Norge, den som skulle «forklare» Trøndelag.

Det bildet har hun også forsøkt å nyansere.

- Du har blant annet påpekt at det er - selvsagt - ikke slik at alle i Trøndelag mener det samme om Giske-saken?

- Ja - og jeg har prøvd å ikke være så opptatt av hva jeg mener, men analysere begge sider av saken. Det er nok til at jeg har fått kritikk for at jeg er for snill. Men jeg tror det har trengtes en stemme som har prøvd å forstå hvordan man tenker på alle sider av denne saken.

- Særlig i hovedstadsmediene så har «Trøndelag» nærmest blitt et skjellsord. Ja, det har nok vært noen enkeltuttalelser fra folk herfra som har gitt grobunn for hoderisting. Men også her har folk et nyansert bilde for saken - og jeg tror de fleste i Arbeiderpartiet lokalt også mener at saken måtte få konsekvenser. Men det mange reagerer på er omfanget i dekningen, tempoet i saken og forhåndsdømmingen.

 

Har kritisert Giskes støttespillere

Så langt oppfatningen blant kommentariatet, journalister og politikere. Blant folk flest, i den grad man kan bruke det begrepet, er det enda flere meninger. En av dem kom til uttrykk i Adresseavisen denne uka. Nå er det nok, skrev Per Kvistad Uddu.

- Det å sende sms-er og stryke folk på ryggen fremstilles som helt forferdelig. (...) Sjelden har misforholdet mellom handling og straff vært større, mente han.

Det er rett og slett forskjellige virkelighetsforståelser, konstaterer politisk redaktør Aglen. Som - også fra trønderhovedstaden - har vært ganske klar på selve essensen i saken:

- Flere av våre kilder har nok vært mer nyanserte, og mange av dem har opplevd oslomediene som demoniserende. Men samtidig så vi tidlig at det kom til å gå slik, og fra mitt ståsted er det ingen tvil om at Trond Giskes har brutt tilliten, sier hun.

- Jeg har også kritisert Giskes støttespillere. Nettopp fordi han har så mye makt og er så dyktig, så tror jeg mange har sett gjennom fingrene med hans dårlige oppførsel. Han har i liten grad blitt korrigert av omgivelsene, men fått ture fram som han vil, fordi han er så viktig. 

Flere ganger har vi trodd at saken var ferdig, men så har den våknet til live igjen. Advokater. Brev fra Trond Giske selv. Senest lørdag formiddag: Brev fra Giskes samboer.

Ja, strategien har overrasket Adresseavisens politiske redaktør:

- Jeg har vært litt forundret. Derso målet var å komme tilbake, hadde det strategiske riktige vært å legge seg helt flat, og sakte bygge seg opp igjen. De siste ukene har han valgt en konfrontasjonslinje.

- Men når Giske en gang kommer tilbake - hvordan blir deres forhold til ham framover?

- Nå er han sykemeldt. Så ingen vet hvordan det blir på kort sikt. Men vi må jo behandle han akkurat som andre politikere, når han kommer tilbake igjen. Det vil normalisere seg.

 

Politikeren som ble rådmann som ble kommunikasjonssjef som ble redaktør

Tone Sofie Aglen er ikke som andre journalister. Jo, det er etterhvert en del som har mastergrad i statsvitenskap. Men de fleste hoppet mer eller mindre rett over i pressen. Det har ikke hun gjort.

Tvert i mot har hun solid erfaring fra politikken, gjennom mange år som SV-er i kommunestyre, fylkesting og fire år som andre vara til Stortinget.

 

Vinteren 2014 debuterte Tone Sofie Aglen på Hellkonferansen. Fire år senere er hun Trøndelags synligste stemme i nasjonale medier. Foto: Gard L. Michalsen

I 2006 brøt hun med SV, gikk til Senterpartiet og ble ordførerkandidat i Trondheim årer etter. Det endte med fire år som kommunalråd. I 2011 tok hun et år som rådmann i Moskenes - før hun dro tilbake til Trondheim og tre år som kommunikasjonssjef i SIVA. Hele veien med en rekke styreverv og andre oppdrag.

Så i 2014 ble hun ansatt som kommentator i Adresseavisen. Og politisk redaktør året etter.

- Min første dag på jobb for fire år siden var faktisk her på Hellkonferansen, minnes Tone Sofie muntert.

- Du har en litt uvanlig pressebakgrunn, og solid politisk erfaring. Hva gir det deg i jobben du har nå?

- Da jeg kom inn var nok mange litt mistroisk til meg. I dag er gjerne den eneste og riktige veien å ta journalistutdanning og så jobbe seg oppover i mange år. Men jeg tror min erfaring også er nyttig, og jeg tror det er bra at man har folk i pressen med litt forskjellig bakgrunn. Det var nok dessverre vanligere før enn det er nå.

- For eksempel har jeg brukt mange år av livet mitt på å være irritert på Adresseavisen. Derfor skjønner jeg kanskje den «andre siden av saken», bedre enn dem som bare har jobbet i media. Jeg har selv opplevd av å bli misforstått, sitater som tas ut av sammenheng, og deretter ligge søvnløs om natta mens jeg gråter mine bitre tårer over kritikk. Det tror jeg er en sunn erfaring å ha som redaktør.

- Du har selv god erfaring fra politikken. Forstår journalister det politiske spillet?

- Ja, stort sett. Men kanskje er veldig mange vel opptatt av dette spillet, at man legger for mye i det. Noen ganger det er bare en sak. Det er ganske mye politikk også. Og tilfeldigheter!

 

Gjesten er en svært god grunn til å høre på vår ferske utgave av OmAdressert. Ingen ringere enn årets nyvalgte...

Posted by Tone Sofie M. Aglen on 1. februar 2018

 

Lærte å tro på sin egen stemme

For alle store lokalaviser og regionaviser er det gjerne et mål å bli synlig, også utenfor eget nedslagsfelt. Det handler om å vise fram regionen, og om å gjøre både mediehuset og byen synligere og viktigere.

Tone Sofie Aglen er blant dem som har klart det, på forholdsvis kort tid. Særlig det siste året har hun vært særdeles hyppig gjest på for eksempel Dagsnytt 18. Også før Giske-saken.

- Hva er det du gjør riktig, som har fått det til?

- Jeg vet ikke om jeg har gjort noe spesielt, men det er ingen tvil om at en viktig del av stillingsbeskrivelsen som politisk redaktør var å få et større nasjonalt gjennomslag. Det har jeg etter beste evne forsøkt å levere på, sier Aglen ydmykt.

Det var ikke bare lett å komme inn i jobben, helt fersk og med kort erfaring fra pressen. Særlig husker hun en episode på et av de første politiske landsmøtene:

- Jeg hadde skrevet en kommentar som var veldig annerledes enn det Trine Eilertsen skrev, og så tenkte jeg: Herregud, jeg er mislykket, skjønner ingenting. Hun var jo en som jeg så veldig opp til.

- Men etterhvert ble jeg mer bevisst på at målet ikke er å bli en kopi av andre, men dyrke min egen stemme og ha selvsikkerhet på hva jeg selv mener. Jeg prøver heller ikke å skrive for mye med «caps lock», det er ikke derfor jeg vil få oppmerksomhet.

- Må du noen ganger si ja til forhåndsdefinerte standpunkter, blir du spurt om du vil «mene» det ene eller det andre for å komme på lufta?

- Det har vært et par debatter jeg har sagt nei til, for eksempel fordi jeg ikke mener noe sterkt nok i denne saken, sier Aglen.

- Da vil jeg heller stole på det jeg faktisk mener. Og at det er en styrke å se ting fra Trøndelag. Rendyrke det, i stedet for å være en kopi av VG eller Aftenposten.

 

- De skulle visst hvor tilfeldig det er...

Tone Sofie kom utenfra, og hadde andre tanker med seg. Men det betød også at hun ikke hadde så mye journalistikk i blodet.

- Nei, jeg hadde mitt bilde av media, som nok var veldig preget av filmer, serier som «Mammon»... Jeg husker fortsatt mitt første møte i redaksjonen hvor alle satt og planla påskeavisen. Jeg trodde det var mye mer «hva skjer nå», men så er journalistikken som oftest mye mer planlagt, sier hun.

- Samtidig er det jo mye tilfeldigheter. Som politiker hadde vi et bilde av at Adresseavisen ikke likte oss, eller at de ikke ville ikke slippe til den og den saken. Vi hadde mange tanker om hvordan det var og hvorfor noe kommer på trykk. Hadde vi visst hvor tilfeldig det egentlig er, hadde vi kanskje jobbet annerledes mot media den gang!

- I hvilken grad savner du i dag en sterkere bakgrunn som journalist?

- Det er klart - jeg har ikke alle de journalistiske metodene i blodet. Jeg hadde aldri intervjuet noen før jeg plutselig skulle intervjue Jens Stoltenberg i hans Nato-fly på vei til Ørlandet. Men det måtte jeg jo bare si ja til, sier hun muntert.

Den journalistiske pennen - og farten - sitter heller ikke alltid i fingrene og tastaturet, erkjenner redaktøren:

- Jeg var ikke så erfaren som skribent, og skriver ikke like kjapt som mange andre. Særlig i starten satt jeg lenge på kveldene og flikket på hver setning. Nå har det kommet seg, men jeg klarer fortsatt ikke å levere fra meg noe jeg ikke er helt fornøyd med.

Hverdagen som politisk redaktør handler i det daglige om å lede kommentar- og debattavdelingen, kombinert med å skrive mye selv. Samtidig blir det mange «utenriksoppdrag» for å representere avisen, og det noen debatter og intervjuer i andre medier.

Det gir gjerne tilbakemeldinger - særlig når det skjer på nasjonal radio og TV:

- Det gjør noe med statusen til Adresseavisen. Folk synes det er veldig artig at det endelig er noen fra Trøndelag på radioen. Man kan selvsagt være en veldig god kommentator lokalt uten å være i riksmediene, men det har vært et bevisst mål for oss.

- Hvor viktig er det da at dine kommentarer stort sett ligger foran mur?

- Det har vi eksperimentert mye med. I starten lå det meste kun for abonnenter, og de helt lokale kommentarene er fortsatt bak muren. Men debattinnlegg, kronikker og kommentarer hvor vi kan sette dagsorden, det legger vi stort sett åpent.

- Samtidig roper du ikke med veldig store bokstaver eller tabloide utspill for å få klikk?

- Nei, og det er klart: Det er mange tema jeg kunne skrevet om som hadde gitt mer trafikk. Men som politisk redaktør blir det mye politikk, og jeg er opptatt av at leseen skal vite hva de får. Hvis jeg skriver en kommentar fra KrF sitt landsmøte vil jeg ikke lage en vinkling som gjør at noen som overhodet ikke er interessert, klikker seg inn på den. 

- Men ja - de sterke følelsene og den sterkeste meningen generer mer trafikk. Derfor er jeg litt bekymret for «analysen», for jeg mener begge deler har en verdi. Og jeg har ikke tenkt å slutte å skrive slik.

 

Saken som ikke burde vært en sak

Vi må snakke litt om «den andre saken» også. Om Trine Skei Grande, et bryllup i 2008 og en da 17 år gammel gutt.

Nettstedet Resett brakte den til torgs, og godt hjulpet av ryktespredning i sosiale medier valgte Venstre-lederen til slutt å kommentere den. Adresseavisen trykte Aftenpostens første intervju med Skei Grande. De siterte VG-saken.

Men Tone Sofie Aglen tilhører dem som mente at dette i utgangspunktet skulle blitt en sak.

- Nei, jeg synes ikke det. Og jeg er litt bekymret for det etterlatte inntrykket: Dersom et eller annet nettsted roper hardt nok, så blir det til slutt noe politikere må kommentere og mediene ta tak i. Dit bør vi ikke komme.

- Men spørsmålet som gjenstår: Hvis Trine Skei Grande har snakket usant til Erna Solberg, er ikke det en sak?

- Det øyeblikket hun går ut og gjør det til en sak, då blir det jo det. Men jeg mener fortsatt den har fått mye mer oppmerksomhet enn den burde hatt, sier Aglen.

Men det er ikke lett å forklare, eller forstå, for leserne, alle andre, de som ikke våkner med Vær varsom-plakaten på veggen.

Adressa-redaktøren ble raskt vant til at et utall mennesker delte Resett-sakene på hennes Facebook-side og anklaget avisen for å «skjule noe».

- Og det sjokkerte meg litt hvordan veldig oppegående folk - politikere og andre - plutelig deler slike saker. Det som er litt krevende i kjølvannet av #MeToo er at det ikke er så lett å skjønne hva som er en sak, hvorfor skriver vi om dette, men ikke om han, og så videre...

- Hva er svaret? Forklare valgene vi gjør?

- Ja - før trengte vi kanskje ikke det, for folk hadde ikke så mange andre kilder til informasjonen. Nå får mange innsikt i mye mer. Også ting som ikke er sant - sosiale medier blir et arnested for både rykter og juicy news. Da må kanskje vi bli flinkere til å forklare de valgene som tas.

Derfor er vi kanskje ikke ferdig med tematikken. Men den politiske redaktøren i Adresseavisen håper vi er ferdig med bryllupet i 2008.

- Ja. Men i vår tid kan du bare uttale deg utfra det du vet i «nuet». De siste ukene har jo vist hvordan en sak endrer seg fra time til time, sier Tone Sofie Aglen.

Debatten endrer seg også. Den vil hun nok også delta i:

- Og ja, jeg er blant dem som er bekymret for at #MeToo flytter grensene for både rettssikkerhet og presseetikk. Uten at vi tenker nøye gjennom det.

 

Til toppen