Journalist og fotograf Kristine Lindebø i Journalisten.
Journalist og fotograf Kristine Lindebø i Journalisten. (Wanda Nathalie Nordstrøm)

#MinMetode

Journalistens Kristine Lindebø: – Heller best enn først

Kristine Lindebø i Journalisten forteller om sine journalistiske metoder i Medier24s spalte #MinMetode.

I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.

Denne gang er det journalist og fotograf Kristine Lindebø i Journalisten som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, favorittspørsmål og anonyme kilder.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist?

– Aiaiai. Dette har jeg spurt så mange journalister om i Journalistens «Morgenrutinen», men aldri reflektert over selv. Utrolig vanskelig. Jo, jeg kommer nok lett i prat med folk og blir lett interessert i hva folk har å fortelle – egenskaper jeg har etter pappa. Han har alltid vært den som tar en høylytt spøk i køen på butikken, eller slår av en prat med bussjåføren. Det var veldig flaut da jeg var barn, men i dag setter jeg pris på disse egenskapene. Det er så utrolig mange interessante personer der ute, og jeg mener noe av det viktigste journalister kan gjøre er å snakke med folk vi aldri ellers omgås. Vi er alt for homogene.

– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?

– Her vil jeg slå et slag for fotojournalistikken – og for samspillet jeg mener den bør ha med resten av journalistikken i en redaksjon. Evnen til å fortelle med bilder mener jeg er sterkt undervurdert av de som ansetter i dagens mediebransje. Alt tyder på at bilder og visuell historiefortelling blir viktigere og viktigere for folk der ute, for vårt publikum. Det ser vi av sosiale medier, det ser vi av undersøkelser som måler hvordan folk leser aviser: de ser bildene først.

– Vi trenger bilder som forteller, som berører, som skaper sinne, glede og engasjement. Vi trenger bilder som er ekte, som dokumenterer viktige hendelsesnyheter og viktige samfunnsspørsmål – ikke bare viser ansiktene til dem som jobber med dette. Det er ikke mangel på journalister som evner å ta disse bildene, og som tenker helhetlig om hvordan de kan brukes sammen med tekst, video, grafikk, lyd, og andre ting. Likevel ansettes det stort sett ikke fotojournalister i norske redaksjoner i dag, og jeg mener mange redaksjoner forsømmer muligheten de har til å nå ut til publikum med enda flere visuelle historier som treffer. Som kjennes i magen, i nakkehårene og i øyekroken på en helt annen måte enn det tekst alene kan. Det er utrolig dyktige fast ansatte fotografer i redaksjonene i dag, men det trengs mange flere, ikke færre, for å følge med i tida og nå publikum.

– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?

– Evnen til å publisere en sak ti sekunder før konkurrenten. Visst bør vi alle prøve å være kjapt ute med nyhetene og konkurranse er selvsagt også viktig for motivasjon og produksjon. Men heller litt innhold og substans, og en dose kvalitetssikring, enn å slå noen med sekunder. Heller best enn først.

– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?

– Helt klart lengre reportasjer. Fordi jeg mener vi trenger mer dybde i journalistikken, og fordi jeg for egen del synes noe av det fineste med å være journalist er å være «der ute», møte mennesker og formidle deres historier, enten det er med kamera, med lydopptakeren eller i tekst. Noen av mine beste opplevelser har jeg hatt nettopp «der ute», for eksempel da jeg bodde i bagasjerommet på en bil da jeg fulgte et hundespann over Finnmarksvidda, da jeg møtte samisk helbreder Lorense Gunhilde Øivand i Skånland i Nordland eller da jeg reiste Vesterålen rundt for å finne ut hvorfor nettopp dette området er ett av de med flest medier per innbygger i hele Norge.

– Hva skulle du ønske du fikk mer tid til i hverdagen som journalist?

– Lengre reportasjer! Selv i metamediebransjen er det mange gode historier. Journalister er også mennesker, ikke sant. Heldigvis har vi i Journalisten spennende ting på gang.

– Har du et favorittspørsmål som ofte gir gode svar?

– Ikke noe revolusjonerende, men «og ellers?» i slutten av et intervju er en slager.

– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?

– Den jobber jeg med nå, så det kan jeg ikke svare på, i hvert fall ikke i et intervju med konkurrenten.

– Hva er norske medier dårligst til å dekke?

– Mitt nordnorske hjerte sier selvsagt Nord-Norge. Og dét med fare for å høres ut som en av dem som snakker om Nord-Norge som om det var ett sted. Som jo er en del av problemet med den nasjonale mediedekninga også, at det er noe «der oppe», et sted vi drar til av og til når det en sjelden gang skjer noe interessant. Hvorfor flere store aviser velger å ikke engang vil ha én fast journalist på plass i et område som dekker 35 prosent av fastlands-Norge, og med så høy verdiskapning, er for meg en gåte.

– Er veksten i antall kommunikasjonsrådgivere et gode eller et onde?

– Spørsmålet er heller hvordan vi journalister forholder oss til dem. De kan bli så mange de vil for min del, men vi som sitter på denne siden er etter min mening alt for lite kritiske til «sitatene» de sender oss på e-post fra sine direktører, som i virkeligheten ofte er noe de selv har sittet og kokt i hop på kontoret, og fått en godkjenning på, før det ble sendt avgårde. Ei venninne som har jobba på den siden, fortalte meg at hun har hatt saker på trykk i nesten alle landets lokalaviser, bare med andre sin byline. Pressemeldinger publiseres daglig nesten uten endringer i norske aviser, under journalisters navn. Her må vi virkelig skjerpe oss – og det gjelder også oss i meta-mediebransjen. 

– Hva synes du om bruken av anonyme kilder i journalistikken?

– Hvis det å bruke anonyme kilder er eneste måte å få publisert en viktig sak som avdekker store feil eller problemer, og avsløringa kan få stor betydning for dem det gjelder og for samfunnet, er jeg positiv. Men jeg har ofte en mistanke om at det ikke var eneste utvei, når jeg leser saker med anonyme kilder.

Til toppen