Andreas Ryen Eidem
Andreas Ryen Eidem (Privat)

DEBATT

Journalistisk er bruken av falsk publikumslyd selvmål

«Fotballrettighetshavere som bruker falsk publikumslyd, snyter oss seere for unike innblikk», skriver Andreas Ryen Eidem.

Koronapandemien har tømt stadioner for fans verden over. Men på tribunene er det fortsatt liv og røre takket være den falske publikumslyden som flere rettighetshavere legger på over sendingene

Vi får falske heiarop når hjemmelaget er i angrep, falsk jubel når det skåres mål og falsk frustrert piping når bortelagets spillere er usportslige.

I Norge har vi blant annet kunne se Premier League, Champions League, Europa League, Championship og landskamper med «tilrettelagt arenalyd», som det kalles på tv-språket. TV2s sportsredaktør Vegard Jansen Hagen kunne før landskampen mot Østerrike fortelle at de mikser autentisk lyd fra arenamikrofonene med lyd fra tidligere kamper. Han mener det «sørger for at publikum lever med hendelsene på banen».

«Football without fans is nothing» (fotballen er ingenting uten fansen), kontrer supporterne som vanligvis synger og lager liv på tribunen. Her hjemme er Norsk Supporterallianse kritisk til å bli erstattet av et falskt publikum. På Twitter blusser diskusjonen stadig opp mellom folk som synes at publikumslyden gjør kampopplevelsen bedre – og de som misliker den sterkt.

Men ser vi på bruken av falsk publikumslyd fra et journalistisk ståsted, er det klart at vi her har å gjøre med en sportsjournalistisk unnlatelsessynd.

For hvorfor lar ikke rettighetshaverne lyden av fotballkamper – under en helt spesiell tid i historien vår – få være slik den faktisk er? Er ikke det verdt å dokumentere? Er ikke det deres oppgave å dokumentere, også for ettertiden?

Stillheten på tribunen er dessuten en journalistisk gavepakke.

Takket være Discovery, som sender Eliteserien med autentisk lyd, fikk vi i sommer vite hva Rosenborg-treneren roper på sidelinja under kamp – og jeg må si at jeg er ørlite skuffet over at det stort sett var: «Kom ut! Kom etter!» Vi har også fått høre hva spillerne kan lire av seg til dommerne: «Du må si ifra du også at det er en klink albue! Er du på utstilling her eller?!», skrek RBKs Pål André Helland på vei ut av banen, og VG var raskt på ballen.

Slike innblikk får vi sjelden, om noen gang, på tellende kamper under vanlige omstendigheter. Og for oss som ser på, er de langt mer underholdende og interessante innblikk enn digitale publikumsbrus.

Jeg lurer på om sportsredaksjonene har gjort seg noen presseetiske refleksjoner rundt det å åpne opp for forfalskningen, som falsk publikumslyd må sies å være. Noen seere er nok heller ikke klar over at publikumslyden de hører er falsk – så her er også merking et tema verdt å stille spørsmål ved.

Å gjøre fotballkamper under koronapandemien mer normale, eller mindre annerledes, er nok fristende rent kommersielt. Fotballen er et produkt som det koster stadig mer å eie rettighetene til og uten fansen er den faktisk et dårligere produkt.

Men journalistisk er bruken av falsk publikumslyd selvmål. Og ikke engang av det sjarmerende slaget.

Til toppen