Journalistskolene bør møte framtida med mer praksis, litt programmering og alle plattformer

• HEGE IREN FRANTZEN, nestleder Norsk Journalistlag

• KJERSTI LØKEN STAVRUM, generalsekretær i Norsk Presseforbund

• REIDUN KJELLING NYBØ, assisterende generalsekretær i Norsk Redaktørforening

Kronikken er opprinnelig publisert på NRK Ytring.

«Ingen som ikke selv har opplevd denne lidenskapen, kan forestille seg hvordan dette slaveriet finner næring i ønsket om å forstå livets uforutsigbarhet.»

Forfatteren Gabriel Garcia Marquez vant Nobelprisen i litteratur, men hadde sitt hjerte i journalistikken, et yrke han kalte for verdens beste.

Journalistikken er også et av verdens viktigste yrker. Uten fri og uavhengig journalistikk, får ukultur, hemmelighold og kameraderi gode vekstvilkår. Den offentlige opplyste samtalen som er målet for ytringsfriheten vår, forutsetter god journalistikk.

Men journalistyrket i dag og journalistyrket i morgen, er to svært forskjellige ting. Eller mer presist, det er to svært ulike håndverk.

Vi startet alle tre i yrket mens skrivemaskinene regjerte i mange redaksjoner. Det er ikke SÅ lenge siden. Den gang rykket NRK oftest ut med kameramann, journalist – og lydmann. Lydmannen er borte, alle journalister forventes nå å kunne lage og redigere video selv.

Journalistikk er derfor blitt et langt mer praktisk, håndverksmessig yrke enn det var. Samtidig er kravene til teoretisk, faglig kompetanse minst like høye som tidligere.

Journalister møter i dag et samfunn som ikke bare er digitalisert, det er også faglig svært spesialisert og juridisk spissfindig. Og de møter et filter med profesjonelle kommunikasjonsrådgivere som primært skal oppfylle bedriftens eller den offentlige etatens informasjonsstrategi.

Å bidra til fri informasjonsformidling kommer lenger ned på prioriteringslisten – hvilket gjør journalistjobben tidvis tyngre enn den kunne vært.

Mange år med nedbemanninger i redaksjonene påvirker naturlig nok søkermassen til journaliststudiene. Men samfunnet – og redaksjonene – er fremdeles like tjent med at de med størst journalistisk talent faktisk velger å bli journalister. Gode journalister informerer og sørger for at ulike syn kommer til uttrykk.

Gode journalister avdekker kritikkverdige forhold og beskytter enkeltmennesker mot overgrep. Gode journalister er gull verdt.

Marquez hevdet at «ingen som ikke føler at de er født til dette, kan vedvare i dette yrket som så til de grader er vanskelig å forstå og som er så glupsk – hvor arbeidet slutter ved hver avgitte nyhet som om den var evigvarende – men likevel ikke gir ett øyeblikks hvile før man med enda mer glød går i gang med den neste nyheten.»

Så hvordan sørge for at de som starter et utdanningsløp med sikte på å bli journalist, møter arbeidslivet fullt på høyde med den oppdaterte medievirkeligheten?

Og hvordan kan redaksjonene føle seg trygge på at en utdannet journalist faktisk er så kompetent som hun eller han må være?

Det er allerede store forskjeller mellom de ulike institusjonene som tilbyr journalistikkutdanning. Det er variasjoner mellom hvor knyttet de er til de ulike redaksjonene i nærheten av utdanningsstedet, hvor mye praktisk og teoretisk kunnskap de tilbyr og, ikke minst, hvilke lærerkrefter de har og trekker veksler på.

I dag rapporterer en del mediehus om et gap mellom det journalistutdanningene tilbyr og den kompetansen bransjen etterspør.

Slik vi ser det, er det særlig to grunntrekk som må på plass for å øke kvaliteten på journalistutdanningen - og dermed også fremtidige journalister:

Redaksjonene og mediehusene bør knyttes så tett som overhodet mulig til journalistutdanningene – og utdanningene må være like praktiske som teoretiske.

Tidligere var journalistutdanningen mer praksisrettet. Kanskje bør den utvikles mer i retning av dette. En tett tilknytning til mediehusene som varer gjennom studietiden, vil løpende kalibrere studentene til medievirkeligheten – og det kan gjøre dem tryggere på at de faktisk vil kunne få jobb etter endt studietid.

En tett og toveis dialog mellom mediehusene og journalistutdanningene vil være nyttig og lærerik for begge parter.

Dernest må journalistene beherske de verktøyene som redaksjonene til enhver tid benytter seg av. De bør kunne programmere, og de må selvfølgelig kunne redigere video og et stykke på vei være «plattformnøytrale» i utøvelsen av journalistjobben.

Akkurat som redaksjonene må lære seg å løpende tilpasse seg de nye teknologiske mulighetene, må også utdanningene være så fleksible at de følger tidens takt. Tidligere var teknologien et hjelpemiddel for journalistikken.

Nå har teknologi og journalistikk smeltet sammen, og teknologisk innsikt er helt avgjørende for å skape det beste journalistiske innholdet.

For å kunne tilby aktuelle verktøy, nødvendig programvare og de best oppdaterte lærekreftene kreves økonomiske ressurser. Derfor må journalistutdanningen i støttesystemet betraktes som et praktisk og utstyrskrevende mer enn et teoretisk studium.

Uansett vil kulturen og kvaliteten ved utdanningene være avgjørende for om de vil lykkes med det mediebransjen – og samfunnet – er helt avhengig av at de får til:

Å sende fra seg reflekterte, ansvarlige og kunnskapsrike journalister. Slik at den frie journalistikken får de beste budbringerne.