Journalist i Bergens Tidende, Ingunn Røren.
Journalist i Bergens Tidende, Ingunn Røren. (Ole Alexander Saue)

#MinMetode

– Kildenettverket mitt består av folk fra alle lag i samfunnet, alt fra tunge kriminelle til eksperter på smale felt

Journalist i Bergens Tidende, Ingunn Røren, forteller om sine journalistiske metoder i Medier24s spalte #MinMetode.

I spalten #MinMetode ønsker Medier24 å få journalister til å fortelle om sine metoder og tanker om hvordan journalistikk best utføres.

Denne gang er det Bergens Tidendes Ingunn Røren, som begynner i Aftenposten fra 2020, som svarer på Medier24s ti spørsmål om alt fra undervurderte kvaliteter, kilderelasjoner og sitatsjekking.

– Hva er din viktigste egenskap for å sette dagsorden?

– Nysgjerrighet og engasjement, først og fremst! Jeg er nysgjerrig på mennesker i alle samfunnslag. Hvordan de lever, hvorfor livene deres blir som de blir. Kombinert med teft for de virkelig gode historiene, de som blir hos leseren lenge. En solid porsjon stahet trengs også for å komme til bunns i de mest krevende sakene. 

– Hvilke kvaliteter er de mest undervurderte som journalist?

– Å tørre å stille de enkle spørsmålene. Hvorfor det? Skal det være sånn? Hvem har bestemt dette? Hvem berøres? Å være en god lytter er også undervurdert. Hva sier intervjuobjektet egentlig? Og enda viktigere - hva sier de ikke? 

– Hvilke kvaliteter er de mest oppskrytte som journalist?

– Sleiphet og spisse albuer. Du kommer garantert lengre ved å behandle folk med respekt. Still kritiske spørsmål, forlang svar, men opptre ryddig. 

– Hva foretrekker du å jobbe med: Breaking news eller lengre reportasjer? Hvorfor?

– Lengre reportasjer, uten tvil. Det aller beste er å kombinere tung gravejournalistikk med fortellergrep fra feature. Jeg er veldig glad i å gå i dybden, og har tålmodighet til å grave lenge for å finne dokumentasjonen jeg trenger. 

– Hva er din mest utradisjonelle måte å finne gode saker på?

– Å snakke med alle, særlig når jeg møter mennesker med helt annen bakgrunn enn meg selv. Noen av de beste sakene mine har jeg fått fordi jeg over tid har opparbeidet tillit fra folk som jobber tett på noen av samfunnets mest sårbare, og dermed fått innpass i en del lukkede rom. Jeg har nesten alltid som mål å snakke med de menneskene pressen vanligvis bare skriver om. 

– Hva er dine beste triks for å bygge et bredt og relevant kildenettverk?

– Å tenke bredde. Kildenettverket mitt består av folk fra alle lag i samfunnet, alt fra tunge kriminelle til eksperter på smale felt. Bygg tillit, bruk tid på bakgrunnssamtaler. Alle har en historie! 

– Hvordan håndterer du motstand fra kilder som føler seg urettferdig behandlet?

– Ved å opptre så ryddig som mulig, og gjerne forklare litt om ulike roller. Den siste tiden har jeg skrevet mye om seksuelle overgrep mot barn, og laget noen saker som går dypt inn i enkeltpersoners historie. De som anklages for overgrep har selvsagt ikke vært spesielt fornøyde med at disse historiene blir fortalt. Da er det desto viktigere med samtidig imøtegåelse, helst kombinert med en grundig line by line-sjekk for å være sikker på at vi har belegg for hvert ord som skrives. 

– Hvilken sak er den mest krevende du har laget så langt?

Et intervju med en kvinne som er så skadet av overgrep at personligheten hennes er splittet i åtte deler. Hun innledet intervjuet med å si at hun sannsynligvis kom til å skifte personlighet, men insisterte på at vi skulle fortsette uansett. Hun gikk fra å være en oppegående kvinne på 35 til å bli et vettskremt barn, et barn så lite at det nesten ikke hadde språk. Hun gjenopplevde overgrepene foran øynene mine, og det var vondt å være vitne til. Kvinnen lot meg beskrive hva som skjer når hun dissosierer, fordi hun ønsket å vise hvilke skader hun er påført. Hele saken var presseetisk svært utfordrende, og det var en spesiell situasjon å ha sitatsjekk med en person som ikke visste hva hun hadde sagt under deler av intervjuet.

– Hva er de største misoppfatningene folk har til journalister?

– At vi er flokkdyr med en felles agenda, og er mest opptatt av klikk og salg. De aller fleste journalistene jeg kjenner er oppriktig opptatt av den gode, kritiske journalistikken. 

– I USA innførte New York Times forbud mot sitatsjekk i 2012. Mener du norske medier bør gjøre det samme? Hvorfor eller hvorfor ikke?

– Nei. Sitatsjekk er viktig for å rette opp i faktafeil, og er særlig viktig i møte med sårbare, lite medievante kilder. Samtidig burde norske journalister ha en felles front mot uvanen stadig flere profesjonelle kilder har, med bare å ville svare på spørsmål på epost. De fleste av dem skriver tungt og krøkkete, og svar på epost gir oppstyltede, dårlige intervjuer. 

Til toppen