Journalist Stein Risstad Larssen
Journalist Stein Risstad Larssen (Bilde: LENA KNUTLI)

KOMMENTAR

Kilder truer med å trekke sitater, redigere tekst og presse inn egne kilder. Sånn kan vi ikke ha det

– Noe har endret seg i løpet av tiden jeg har vært borte fra journalistikken, skriver Stein Risstad Larsen.

  • STEIN RISSTAD LARSEN, tidligere kommunikasjonsrådgiver og nå frilansjournalist
     

«Hvis jeg ikke får med den setningen, så trekker jeg meg fra hele intervjuet!».

Bare prøv, tenkte jeg. Jeg hadde nettopp sagt farvel til byrålivet og tumlet tilbake til pressen.

Her skulle jernneven sitte løst i silkehanskene. Jeg skulle svinge pennen fritt og uavhengig igjen, etter å ha danset etter kundenes pipe i et bittelite tiår. Lite visste jeg, nymoralisten, at verden er blitt en annen.

For noe har endret seg i løpet av tiden jeg har vært borte.

Skal ha, skal ha. Gjør slik, gjør sånn. Legg til, trekk fra. Det er ja, det er nei, du er med, du er ei. Skulle du sett. Noe har skjedd.

Kildenes forventning til hva de kan kontrollere er virkelig en helt annen enn for ti år siden.

 

Trusler om å trekke seg fra intervju dersom endringer ikke ble gjort. Krav om ikke å ta med uttalelser fra andre kilder. Himmelfallen hoderysten over ikke å få redigere teksten ved gjennomlesing. Intenst press på hva som bør skrives. Hvilke andre kilder som bør være med.

Jeg kan raskt telle opp sju konkrete tilfeller av det vi kan kalle utilbørlig press i løpet av det året jeg har jobbet som journalist igjen. Noen av dem ikke så grove, andre nærmest sjokkerende.

Til sammen gir de meg inntrykk av at kilder har fått en helt annen forventning om hva de kan forlange i dag, enn for et lite tiår siden, da jeg sist jobbet som journalist.

Sånn kan vi ikke ha det.

 

Vær varsom-plakaten er vitterlig klokkeklar. Ingen kan trekke seg fra et intervju i etterkant. Sitatsjekk kan man få hvis man avtaler på forhånd, men bare fakta kan endres.

Ingen andre enn redaksjonen redigerer teksten. Og vær trygg: slik opererer de, de som var kollegene mine i Adresseavisen i dette året hvor jeg jobbet der, ikke tro noe annet.

Men så mye tid og krefter vi kaster bort på dette dilldallet!

Hvor kommer den fra, denne oppfatning som har bredd seg som en giftig tåke blant gamle travere så vel som jomfruelige debutanter? Har jeg selv vært med på å skape dette monsteret?

 

I mine åtte år som kommunikasjonsrådgiver i et større byrå hjalp jeg mang en leder, funksjonær og politiker med å forberede seg til å møte pressen. Men vet du hva det første vi lærte dem var?

Med fare for å høres ut som en pennepåfugl:

Å ha respekt for den fjerde statsmakt. Å forstå at journalister gjør en verdifull jobb, og at de, som kilder, plikter å svare ordentlig. Og at det antakelig vil være det beste for kildens omdømme også.

Naturligvis er det forskjell på folk. Noen kilder er mer sårbare enn andre. Vi kan strekke oss lenger for dem. Vi kan sikre at de helt uerfarne får sagt det de faktisk mener. Og det finnes kilder som er så verdifulle off the record at vi lar dem bli der.

Men vi må aldri være i tvil om at det er vi selv som skal ta disse avgjørelsene. Selv ikke når vi er i tvil. Det er ikke kildene våre som bestemmer hva vi skal skrive.

 

De har sikkert fått råd om at de skal stille krav, og å prøve å forhandle. Og det kan være rett og rimelig. Men balansen mellom å være en profesjonell og likeverdig kilde som forlanger presisjon og redelighet, og en uproff dilettant som forsøker å fremstille seg selv i det bedre lys, er hårfin.

For vår egen del må vi tåle å bli sett i kortene og korrigert på fakta. Og vi bør være ute etter å unngå misforståelser, og få frem hva kilden egentlig mener fremfor en unøyaktig men klikkbar formulering. Men på våre premisser.

Kanskje må vi bruke den ekstra tiden, på å forklare det? For den som har fått råd om noe annet, om å sabotere pressens arbeid - den har fått dårlige råd. Og dårlige råd - de er dyre i lengden. Både for kilden og for samfunnet. Alle har behov for en fri presse.

 

Om den omstridte setningen ble med? Ja, fordi det var plass likevel, og fordi det ga et mer utfyllende bilde av kilden.

Men jeg gjorde det klart at det var fordi jeg ville det sånn. At det var vi som redigerte avisen.

Og at sånn må det være.

Til toppen