Ansvarlig redaktør Erik Waatland (til venstre) skriver om kritikken fra artistene Tone Damli Aaberge (øverst fra venstre), Malin Kulseth og Christer Falck mot VG-journalist Thomas Talseth (nederst til høyre).
Ansvarlig redaktør Erik Waatland (til venstre) skriver om kritikken fra artistene Tone Damli Aaberge (øverst fra venstre), Malin Kulseth og Christer Falck mot VG-journalist Thomas Talseth (nederst til høyre). (Foto. Medier24/NTB scanpix/montasje)

KOMMENTAR

Kjendisene flokker seg mot VG-journalist Thomas Talseth. Men har han egentlig gjort noe galt?

«Journalister skal tåle å få kritikk, men enn så lenge virker den litt tynn», skriver Erik Waatland.

En rekke kjente kulturprofiler har de siste dagene fortalt om det de opplever som en uredelig praksis fra VG-journalist Thomas Talseth.

Det startet med tidligere programleder, nå produsent, Christer Falck som gikk hardt ut mot VG-journalisten søndag. Der skrev han blant annet «Thomas Talseth har vært etter meg i en årrekke» og begrunnet det med det han opplever som en langvarig feide, som nå resulterer at han vil boikotte journalisten.

Så meldte musikktopp og tidligere Spotify-redaktør Malin Kulseth seg på mandag kveld. Hun reagerer på Talseths gjentatte henvendelser etter hennes brudd med artisten Lars Vaular og viser til det hun mener er dårlig oppførsel fra VG-journalisten.

«I utgangspunktet tenkte jeg at det var deilig at Christer Falck kjørte ut sitt innlegg om Thomas Talseth så vi andre som har minst like dårlige erfaringer med ham som journalist slipper», skrev Kulseth på Facebook. Hun reagerer også på at Talseth publiserte en søkerliste med hennes navn på – til en jobb i NRK P3 – uten å spørre om et sitat.

Tirsdag kveld lanserte artisten Tone Damli Aaberge emneknaggen #TalkTalseth og beskrev han som «nådelaus, iskald og uproff» i et lengre innlegg. Der skriver hun også: 

«Av og til har eg lurt på om Thomas Talseth ser på meg som eit menneske i det heile tatt».

Man skal ta kilders bekymringer og reaksjoner på alvor – og særlig VG med sin historikk fra 2019. Er det noe i dette? Behandler VGs musikkreporter kildene på en elendig måte?

Enn så lenge er det i alle fall ikke dokumentert. Ingen av de skjermdumpene, e-postene eller Sms-ene som så langt har kommet ut i offentligheten, har vært særlig oppsiktsvekkende.

Til Christer Falck stiller Talseth helt legitime journalistiske spørsmål om selskapets økonomi, ambisjoner og offentlige stønader. Det er ingenting i den dokumentasjonen som avviker fra en normal journalistisk praksis. Når Falck ber skattebetalerne om en pose fra deres penger, må han tåle å svare på hva han skal bruke dem på. Det er det en journalists oppgave å finne ut.

Til Malin Kulseth spør Talseth enkelt og greit om hun og Lars Vaular har gjort det slutt – og ønsker å bekrefte eller avkrefte et rykte om et eventuelt nytt forhold. Det må en kunne forvente at en Rampelys-journalist spør om når man som kilde har søkt offentlighetens lys gjentatte ganger gjennom sitt privatliv.

Dette har derimot VG-redaktør Rolf Sønstelie gått ut og beklaget tirsdag:

– Det er ikke feil å rette en høflig henvendelse om et mulig samlivsbrudd mellom kjente mennesker. Men i dette tilfellet tok vi ikke nok hensyn, særlig med tanke på situasjonen Kulseth stod i, og det er vi lei oss for, skriver han i en e-post til Medier24.

Det er veldig forståelig at det er et tøft spørsmål å få når man står midt i en personlig krise, men slik er offentligheten. Søker man offentlighetens lys når det skinner, så må man også regne med å få journalisters spørsmål når det er skyer på himmelen. En kjendisjournalist i et tabloid medium hadde rett og slett ikke gjort jobben sin om hen ikke stilte de spørsmålene.

The name of the game, osv.

Kulseth kritiserer også VG-Talseth for å skrive en artikkel om at hun søker en jobb – uten å kontakte henne. Kritikken fremstår litt hul, for det er ingenting galt i å publisere en søkerliste til en offentlig jobb uten å ringe hver enkelt på lista. Ved søknad til en offentlig stilling, samtykker man samtidig til offentliggjøring av søkerliste i henhold til offentlighetsloven. Sånn er det. Det ville selvsagt gjort saken bedre om man fikk en kommentar fra dem som stikker seg ut, men det er ikke noe krav.

Artisten Tone Damli Aaberge søker offentlighetens lys i betydelig grad og har tjent flere millioner på å være synlig i mediene med musikken og privatlivet sitt. Hun må tåle mye i mediene. Jeg kjenner ikke til hennes opplevelser av Talseth utover hennes egne beskrivelser – og de er ganske harde:

«Eg har felt mine tårer på grunn av denne mannen, han har gjort det slik at eg i eit kvart intervju står med guarden oppe, uavhengig av journalist. Det er ubehagelig og ganske trist. Trist at han har klart å gjere meg svak».

En slik opplevelse av en journalist må tas på alvor i en redaksjon. Enten det er hold i kritikken eller ei. Er det kritiske spørsmål og negative vinklinger som gjør at Damli reagerer – eller er det andre ting? Det fremstår derimot lite tydelig i hennes Facebook.-innlegg.

Det hadde hjulpet det som nå begynner å materialisere seg som en kampanje, om man var litt mer tydelig på hva hva man faktisk mener journalisten har gjort galt - utover å bedrive kritisk kulturjournalistikk.

For det kan være ensomt å drive journalistikk på en sektor som er avhengig av positiv oppmerksomhet for å selge billetter, musikk og synlighet. Der artisten ønsker jubel- og gladsaker, så ønsker kanskje journalisten å skrive harde nyheter.

Nå som artist etter artist begynner å komme med kritiske bemerkninger til en enkeltjournalist, så bør redaksjonsledelsen ta grep ved å undersøke om det er hold i påstandene.

Skulle det stemme, så må man endre praksis. Er det bare hul kritikk, så må man verne om journalisten og journalistikken – og forklare hvordan man gjør som man gjør.

Vi redaktører må ta ansvar ved å forklare kilder, lesere og seere hvorfor vi vinkler slik og slik, hvorfor vi velger de og de sakene – og hvorfor vi unnlater å skrive om enkelte ting. Det kan være helt legitime grunner, men det som fremstår som enkelt for oss, er ikke nødvendigvis innlysende for andre.

Det bør vi ta på alvor. Og det har forhåpentligvis VG lært nå.

Til toppen