VårtOslo-journalist Arnsten Linstad mener bruken av kommunikasjonsrådgivere i Oslo kommune utgjør en fare for demokratiet.
VårtOslo-journalist Arnsten Linstad mener bruken av kommunikasjonsrådgivere i Oslo kommune utgjør en fare for demokratiet. (Foto: VårtOslo/Heiko Junge (NTB scanpix))

DEBATT

– Kommunikasjons­rådgiverne i Oslo kommune er portvoktere og utgjør en fare for demokratiet

«Mer åpenhet og bedre innsyn er ord hentet fra byrådslederens festtaler. Virkeligheten i Oslo er en mer lukket kommune der portvoktere setter demokratiet i fare. Og det er blitt verre under Ap/SV/MDG-byrådet», skriver VårtOslo-journalist Arnsten Linstad.

  • Endret

De siste årene har antallet kommunikasjonsrådgivere i Oslo kommune økt med 30 prosent. Bare for de øverste politikerne i byrådet har antallet PR-rådgivere økt med over 60 prosent. Det har skjedd under et rødgrønt styre der byrådsleder Raymond Johansen (Ap) lovet mer åpenhet da Ap/SV/MDG-byrådet kom til makten i 2015.

«Mediepresset er blitt så stort», er svaret som gis når jeg setter spørsmålstegn ved hvorfor antallet kommunikasjons- og informasjonsmedarbeidere har økt til å omfatte over 133 personer i Oslo kommune.

Argumentet brukes oftest av de som forsvarer at Ap/SV/MDG-styrte Oslo bruker enorme pengesummer på en gruppe svært høyt lønnete kommunalt ansatte. Samtidig får journalister, som meg, stadig høre at Oslo mangler kritiske journalistikk og at lokaldekningen er «dårligst i landet».

 

Hindrer kritisk søkelys

Begge påstandene er sterkt overdrevet fra både de rødgrønne byrådspartiene og deler av forvaltningen i Oslo kommune. For det første er det selvsagt ingen redaksjoner i Norge som kan matche antallet på over 130 kommunikasjonsrådgivere og PR-folk. For det andre har for eksempel store aktører, som NRK og Aftenposten, systematisk bygget ned Oslo-satsingen begge redaksjoner hadde gjennom hele 1990-tallet og frem til i dag.

Aftenposten la ned sin lokalavis Aften i 2014, mens NRK har omorganisert Østlandssendingen og kraftig redusert for eksempel tilstedeværelse og overvåking av både bystyret og byrådet.

Sannheten er at journalister som jobber opp mot både forvaltning og politikk i Oslo opplever en hverdag som stadig vanskeliggjøres av at det er ansatt over 130 portvoktere. Deres oppgave er å hindre kritisk søkelys på uheldige forhold i kommunen, samtidig som de skal selge inn redaksjonelle saker som stiller både forvaltningen og byrådet i et positivt lys.

 

«Send spørsmålene på epost»

La meg gi et eksempel som jeg opplever flere ganger ukentlig i min jobb i VårtOslo. Jeg er på jakt etter å få besvart spørsmål i en gitt politisk sak og ønsker intervju med en byråd. Da forsøker jeg så langt det lar seg gjøre å enten ta direkte kontakt med den ansvarlige byråden eller en byrådssekretær. I nesten alle sammenhenger blir jeg henvist til en kommunikasjonsrådgiver.

Når jeg legger frem problemstillingen er svaret fra kommunikasjons- og PR-folkene alltid: «Send meg spørsmålene skriftlig per epost». Jeg svarer oftest at jeg ønsker å gjøre et intervju med byråden. Enten per telefon eller ansikt til ansikt.

Men i de aller fleste tilfellene får jeg beskjed om at dette ikke er mulig, og at spørsmålene må sendes skriftlig via kommunikasjonsrådgiveren. Og at de vil bli besvart skriftlig.

 

Får ikke gjort intervjuet

La meg forklare hvorfor dette er problematisk. Først og fremst avskjæres jeg fra å stille oppfølgingsspørsmål. Dernest har verken jeg eller redaksjonen noen som helst kontroll på om det faktisk er den ansvarlige byråden som besvarer spørsmålene.

Derfor presiserer jeg som oftest i sakene mine at denne typen «intervju» faktisk er besvart per epost. Rett og slett for å gjøre leseren oppmerksom på at det ikke er gjort et intervju med objektet som tilsynelatende svarer.

Men det største problemet med kommunikasjons- og informasjonsrådgiverne i kommunen er at mange aktivt hindrer og blokkerer mitt arbeid med å få innsyn og forståelse i saker som de oppfatter kan sette kommunens virksomhet i et dårlig lys. Jeg opplever stadig å bli nektet å få snakke med ansatte i kommunens ulike etater og foretak.

 

Portvoktere uten kunnskap

Ikke sjelden opplever jeg at toppledere i kommunen nekter å snakke med meg når jeg ringer dem direkte. De henviser til kommunikasjonssjef eller rådgiver. Så starter runddansen.

Portvokterne, som jeg konsekvent kaller kommunikasjonsfolk internt i redaksjonen, har sjelden noen særlig kunnskap om hverken selve saken eller journalistikk.

Ytterst sjelden legger kommunikasjons- eller PR-folk til rette for at jeg kan gjennomføre et intervju med mulighet for oppfølgings- og kontrollspørsmål med intervjuobjektet. Når det en sjelden gang skjer, ber kommunikasjonsrådgivere om en såkalt sitatsjekk. Da er svaret alltid det samme fra meg: «Hvordan skal du kunne sjekke sitater som noen andre har gitt?»

 

Blitt verre under de rødgrønne

Ved et tilfelle opplevde jeg også at en kommunikasjonsrådgiver regelrett nappet notatblokken ut av hånden min. Det er muligens den største synd man kan begå overfor en journalist. Mine notater inneholder navn og henvisninger til lukkede kilder som jeg har lovet beskyttelse og full anonymitet.

Jeg forsøker å unngå og omgå kommunikasjons- og PR-folkene i kommunen så langt det lar seg gjøre. Men det er dessverre ikke mulig i de fleste saker. Jeg får ikke lenger faglig begrunnede svar fra ingeniøren i vann- og avløpsetaten, rektoren ved en skole eller avdelingssykepleieren ved et sykehjem.

I stedet får jeg skriftlig svar fra en portvokter som kaller seg kommunikasjonsrådgiver. Som verken har faglig bakgrunn eller kunnskap. Og som stadig må rettferdiggjøre sin egen eksistens med lønn fra kommunen som er langt høyere enn sykepleieren og ingeniøren.

Mer åpenhet og bedre innsyn er ord hentet fra byrådslederens festtaler. Virkeligheten i Oslo er en mer lukket kommune der portvoktere setter demokratiet i fare. Og det er blitt verre under Ap/SV/MDG-byrådet.

Til toppen