Kommentator i VG Sporten, Leif Welhaven.
Kommentator i VG Sporten, Leif Welhaven. (Foto: Ole Alexander Saue)

DEBATT

Koronakrisen er en eksamen i å tenke «journalistikk om sport» i stedet for «sports­journalistikk»

«Det innebærer at vi må vinke farvel til lettvint kildestyring», skriver Leif Welhaven.

  • Endret
  • LEIF WELHAVENsportskommentator i VG

«Har dere noe å skrive om da, nå som det ikke skjer noe på sporten?».

Spørsmålet dukker opp innimellom, og bygger på dette fagfeltets mest inngrodde misforståelse. Hvorfor skal formidling av sportshendelser normalt så til de grader overskygge viljen til å se bak resultater og granske makt, konflikter og skjulte sammenhenger?

Virkeligheten noen uker inn i koronakrisen er at morgenmøter landet rundt er tvunget til å tenke journalistisk på en annen måte enn vanene tilsier.

Nå kan vi ikke lene oss på at det er Champions League i kveld, verdenscup til helgen eller at Gjert sikkert sier noe morsomt om noen ringer ham.

 I koronatiden må journalistikk om idretten inn i en samfunnsmessig kontekst. Gjør man det skikkelig, er virkeligheten at det er enormt mye å skrive om denne våren. Alle er enige om at vi mer enn noe annet vil bli kvitt dette hersens viruset, og at det blir stort den dagen idrettsarrangementer kan samle folket igjen.

 Men i mellomtiden står redaksjonene overfor en faglig utfordring som er interessant – og i beste fall utviklende – for evnen til å tilnærme seg problemstillinger på tilstrekkelig kritisk vis.

Konsekvenser av krisen på alle idrettsplan. Forskjellsbehandling av stjerner og hvermannsen. Interne interessemotsetninger i kampen om krisekronene. Globale følger for en inflatert fotballøkonomi. Behandling av koronarammede arbeidere i Qatar. Topp mot bredde i en tid alle blør. Undersøkelser av hvorvidt noen tar snarveier. Idrettens særregler sett opp mot arbeidsrettslige paragrafer. Forhold mellom liv og lære hos ulike aktører. Norske idrettslederes håndtering av vanskelige spørsmål utenlands. Idrettens vekt opp mot andre sektorer. 

Dette er bare noen av temaene som er faglig høyaktuelle i en tid der vi må belage oss på at det er lenge til vi kan referere fotballkamper igjen, med mindre en hviterussisk offside plutselig skulle vekke interesse. 

Er det så lov til å håpe at erfaringene som trekkes disse ukene vil få ringvirkninger for journalistikk om sport etter korona? Vil det at en hel bransje settes i en situasjon der mange må tenke nytt, lede til at lærdommen en dag tas med inn i en renormalisert hverdag? 

Vil vi få en mer kildekritisk og uredd «sportsjournalistikk» etter dette?

La oss håpe det, og allerede før krisen er det flere tegn til økt faglig bevissthet i bransjen, ikke minst etter at flere og flere redaksjoner satser på gravende prosjekter om sport.

Men når vi først lever i en tid som denne, blir det ekstra viktig å styre unna de klassiske fellene hva gjelder sportsjournalistikkens lettvinte sider. Rene mikrofonstativintervjuer, der opplagt relevante spørsmål utelates, blir enda flauere nå.

Man kan for eksempel mene hva man vil om avsløringen av at Therese Johaug og samboeren brøt hytteforbudet, men VGs sak om dette er relevant og tydelig etablert i offentligheten, og ble for eksempel hovedoppslag i Dagbladet. Da nytter det ikke at samme avis slipper samme Johaug til i et intervju om viktigheten av å følge myndighetene, der hun ukritisk får innta en formanende rolle overfor andre, men uten å få et eneste kritisk spørsmål om saken hun selv var en del av. Her vet ikke andre enn de involverte noe om premissene for samtalen, men resultatet er akkurat den type journalistikk sporten må bevege seg bort fra.

Korona setter en hel verden på prøve på alle plan, og norske sportsredaksjoner er ikke noe unntak. Skal vi bestå den prøven, må rettesnoren være å tenke på sporten som et hvilket som helst annet samfunnsområde i krise. Da må grunnleggende journalistiske prinsipper legges til grunn.

I beste fall blir vi ganske mye flinkere i andre enden av noe aldeles fryktelig.

Til toppen