Advokat og statsautorisert revisor Leif Drillestad.
Advokat og statsautorisert revisor Leif Drillestad. (Bendiksby, Terje / NTB Scanpix / montasje)

DEBATT

Kulturministeren bør ta fram eliminasjons­metoden for å ende opp med avisene som er mest utsatt i korona­tider

«Dette gjelder aviser som helt eller delvis er annonsefinansierte og aviser uten kapitalsterke mediekonsern i ryggen», skriver Leif Drillestad.

  • LEIF DRILLESTADadvokat og statsautorisert revisor

I et delvis forsvar for medieminister Raja kommer Magne Lerø med gode poenger, men en fast sum i støtte til medier der journalistene er i arbeid under koronakrisen, underbygger ikke argumentet om at tiltakspakken må rettes mot de avisene som primært rammes av krisen.

Dagens pressestøtte utgjør nærmere 2,7 milliarder kroner. Det meste av statsstøtten ender hos de største avisene.

Ifølge Kulturdepartementets egen Mediemelding fra 2019 ligger statsstøtten til Aftenposten og Verdens Gang samlet på 470 millioner årlig. Fordelt på samlet antall årsverk i de to avisene (2018 tall) tilsvarer dette nærmere en million kroner pr årsverk. 

Statsstøtten til Amediakonsernet er på vei mot en halv milliard pr år. For Polaris Media konsernet nærmer beløpet seg 200 millioner i året. 

Andre eksempler: Bergensavisen har passert 1,3 millioner pr årsverk, Vårt Land 1,1 millioner. Klassekampen og Dagsavisen har begge passert 800.000 kroner pr årsverk.

Bruken av statens ressurser og ikke minst manglende forståelse i bransjer som ikke holdes i live av fellesskapets midler i og utenfor krisetider, tilsier at dette er medier som ikke skal tilgodeses utover de generelle tiltakspakkene.

Kulturministeren bør ta fram eliminasjonsmetoden for å ende opp med avisene som er mest utsatt i koronatider. 

Dette gjelder aviser som helt eller delvis er annonsefinansierte og aviser uten kapitalsterke mediekonsern i ryggen.

Siden problemet er bortfall av annonseinntekter, vil en nærliggende løsning være statlig kjøp av annonseplass. Og det er nok av uløste informasjonsoppgaver fra statens side, der departementene og andre offentlige etater kan bidra med pedagogisk anrettet folkeopplysning på sentrale livsområder.

Herunder informasjon om grunnleggende rettigheter og plikter i møte med forvaltningsorganer, reglene om formuesfellesskap mellom ektefeller, ny arvelovgivning, vergemålslovgivning mv. Dette alternativet har dessuten den fordelen at det ikke er tale om noen vederlagsfri overføring fra staten.

Med andre ord, ordningen forutsetter en motytelse fra avisenes side.

Til toppen