Skribent Vegard Møller og stortingsrepresentant Jon Helgheim (Frp).
Skribent Vegard Møller og stortingsrepresentant Jon Helgheim (Frp). (Montasje: Youtube / NTB scanpix)

DEBATT

La meg forklare hvorfor det er feil av Helgheim å anklage det Græsvik driver med for falske nyheter

«Når Jon Helgheim sier rett ut at «pressen» er «upålitelig» - er det ikke bare er et grovt overtramp fra en stortingspolitiker - det er skadelig for samfunnet», skriver Vegard Møller.

  • VEGARD MØLLER, skribent og tidligere redaktør i studentavisen Unikum.
I forrige uke kritiserte jeg Jon Helgheim (FrP) for hans såkalt Trumpistiske misbruk av begrepet falske nyheter for å stilne journalister som rapporterer nyheter som presenterer et virkelighetsbilde han ikke selv deler. Jeg pekte videre ut hvordan Trump har klart å skape en slags alternativ virkelighet hvor basen hans ukritisk svelger alt Trump, Fox News og mer ekstreme publikasjoner som Breitbart sier, mens «Mainstream Media» kategorisk lyver for å sverte ham, og hvorfor vi aldri kan la dette skje i Norge.
 
Flere medier hengte seg på i kritikken og Drammens Tidende meldte om sjokkmåling i Buskerud. Frp mister begge sine stortingsmandater. Det kan altså se ut som folket har fått nok av Helgheim. Det blir spennende å se hvor lenge FrP har tillit til ham hvis dette fortsetter. 
 
Men mye skade er allerede gjort. 
 
Med tanke på hvor unison den norske avskyen for Trump til nå har fremstått for meg, må jeg innrømme at jeg i min kommentar tok for gitt at vi alle lever i den samme «virkelige» virkeligheten hvor det ikke er falske nyheter at Trump har sterke autoritære trekk og truer demokratiske normer på ukentlig basis. 
 
Men så feil kan man ta. Om det var én ting jeg ikke skulle tatt for gitt - skal vi tro kommentarfeltene - var det nettopp det at Helgheims anklager om falske nyheter var urettmessige. Han har rett, sier de. Fredrik Græsvik er bare den siste av utallige journalister som lager falske nyheter om Donald Trump. Jeg vet ikke hvordan jeg skal kommunisere hvor sjokkerende dette var for meg. Kommentarfeltet i en sak om den kanskje mest autoritære stortingsrepresentanten vi har sett i min levetid, er så klart verken et tilfeldig eller representativt utvalg, men en så unison uenighet hadde jeg aldri forventet.
 
«Alle» medier i den vestlige verden rapporterte mer eller mindre det samme: Trump oppfordrer velgere til å bryte loven ved å prøve å stemme to ganger. Jeg sjekket ut begge klippene og hørte klart og tydelig at det var nøyaktig det han sa. Og plutselig sitter jeg og leser at folk har sett nøyaktig de samme klippene, men likevel insisterer på at han ikke sa det jeg og resten av det vestlige mediekorps klart og tydelig hørte ham si.
 
Ett av de store poengene mine var jo nettopp at Trump har skapt et alternativt univers for sin velgerbase. Det at stadig flere nordmenn har reist til denne virkeligheten burde i utgangspunktet ikke sjokkert meg. Til og med minoritetspersoner i mitt eget liv har sjokkert meg ved å avsløre at de tror mediene bevisst lyver om Trump for å hindre ham å bekjempe de virkelige makthaverne i den dype staten (sa noen lügenpresse?). Men at folk kan benekte det som er rett foran øynene deres resulterte i et sjokk av uante proporsjoner. 
 
Jeg synes egentlig ikke det er spesielt gøy å diskutere hva noen har sagt på offentlig tilgjengelige opptak. Det blir som å diskutere hvilken farge himmelen har. Det er vanskelig å gjøre noe annet enn å henvise til de to videoklippene og be deg dømme selv. Jeg skal ærlig innrømme at det går an å tolke det på mer enn en måte, men dette har alle ytringer til felles. Og det får da finnes grenser. Det er helt fair å peke ut at Trump flere ganger repeterer at grunnen til at han oppfordrer folk til å prøve å stemme to ganger er for å være sikker på at stemmen din blir registrert, men det motbeviser ikke at han likevel oppfordret folk til å prøve å stemme to ganger.
 
Ingen kan gå inn i hodet å verifisere hva Trump faktisk tenkte. Men det betyr jo på ingen måte at det er fair å anklage Fredrik Græsvik og resten av det vestlige medielandskap for å lyve når de sier Trump oppfordrer folk til å bryte loven ved å forsøke å stemme to ganger.  Trump sier rett ut tre ganger at du skal stemme via post først og deretter møte opp og stemme på valgdagen. 
 
  1. So let them send it in, and let them go vote.
  2. And you send them in, but you've got to vote
  3. And then they calculate it very late, which they shouldn't be doing, they'll see you voted, and so it won't count. So send it early and then go and vote
 
Det er ikke lov, skal vi tro North Carolinas øverste folkevalgte og valgansvarlige . Det er irrelevant om det går an å gjøre valgfusk. Oppfordringen hans er klar. Prøv å stemme to ganger. Bryt loven. 
 
Jeg vet ikke hva mer jeg kan si enn dette. Jeg har sitert ham direkte og henvist til loven. Likevel er det folk som vil bestride noe jeg selv ikke kan begripe at de ikke hører. Det slår meg at Trump har blitt den siste versjonen av den kjolen alle kranglet om hvorvidt var blå eller hvit. For meg var den blå fra første sekund. Men jeg var aldri høy i hatten og hevdet at jeg hadde rett og de tok feil. Jeg var hele tiden klar på at det er noen små forskjeller i våre sanseapparater som gjør at den er blå for meg og hvit for deg. Vi lever i marginalt forskjellige virkeligheter. Dette er en flott analogi.
 
Jeg og de fleste andre journalister lever i en virkelighet hvor Donald Trumps team lot Russland hjelpe dem å vinne valget, hvor han kom med løgnaktige påstander om valgfusk blant meksikanere i California og brukte militæret til å få bort fredelige demonstranter for å ta bilde med en bibel foran en kirke. Andre lever i en verden hvor alt dette er løgn eller overdrevet, og enkelte i en virkelighet hvor Donald Trump er en slags messias som skal knuse de usynlige kreftene som prøver å ødelegge den vestlige verden. Sa noen kulturbolsjevisme? Det er greit, det var nok å implisere det. 
 
Så hva skal man gjøre i et scenario som dette? Hvordan kommuniserer man med folk som lever i en annen virkelighet og er like overbevist som deg om at de lever i den rette? Hvem er den rådende autoritet - hvis det finnes en - på hvorvidt en så splittende situasjon som denne er falske nyheter? Er det redaktørforeningen? Er det PFU? Kan det hende at en nyhetssak er ekte og falske nyheter på en og samme gang? Er det øyet som ser? Er det slik at både Græsvik og Helgheim har rett? Går det an at Græsvik rapporterer som han gjør, og at dette er legitimt, samtidig som Helgheim legitimt kaller det falske nyheter? 
 
Jeg tror det er lett å havne i en slik tankegang på bakgrunn av noen grunnleggende misforståelser. Så la meg forklare hvorfor det er feil å anklage det Græsvik driver med for falske nyheter og til slutt presisere hvorfor det er skadelig. 
 
Helgheim og hans venner er offer for minst tre myter. 
 
Myte 1: kart = terreng. Det er ingen kontradiksjon å mene at det finnes en objektiv virkelighet, men at man ikke kan være sikre på at man kjenner den. Når journalister lager reportasjer, lager de et kart som skal representere et bestemt terreng. Trump sa det han sa og tenkte det han tenkte. Ingen kan sjekke hva han tenkte, men vi kan registrere ordene han brukte. Dette er terrenget. Ingen har noen gang rapportert verden fra et objektivt standpunkt -- alle ser den gjennom sine subjektive linser. Både evolusjons- og relativitetsteorien er subjektive kart som vi tror representerer den objektive virkeligheten fordi så mange subjekter har forsøkt å bekrefte den og fått samme resultat. Journalister gjør mye av det samme. De prøver så godt de kan å lage det kartet som best beskriver terrenget. Græsvik beskriver det han ser og denne tilliten er det viktig at vi har til journalister. Han kan ha bommet, men det er ikke falske nyheter; det er en journalists forsøk på å lage et kart og det er helt greit at du ville tegnet kartet annerledes. Om en annen journalist rapporterer at Trump oppfordrer folk til å teste valgsystemet, er det heller ikke falske nyheter. Absolutt ikke. For det er ikke bevisst villedende. 
 
Myte 2: nøytralitet er synonymt med objektivitet. Du kan fint være «objektiv» (slik det vanligvis defineres) uten å være nøytral. Det er ingen krav til at du skal si at jorden kan være både rundt og flat. Journalister er i sin fulle rett til å si at jorden er rund, klimaendringer er i alle fall delvis menneskeskapt og Putin er en diktator. Ingen av disse er nøytrale påstander, men de hører hjemme i objektiv journalistikk. Like fullt som det er lov å rette kritisk blikk mot Putin, er det lov å rette et kritisk blikk mot Trump. Jobben din som journalist er å beskrive virkeligheten så godt du kan. 
 
Myte 3: journalister kan ikke mene noe i det hele tatt. Nyhetsreportasjen gir faktisk en korrespondent som Græsvik muligheten til å ha en viss personlig tilstedeværelse. Det ligger i reportasjens natur at reporter skal undersøke og gjenfortelle hvordan hen oppfatter terrenget med sitt kart. Det er ikke i seg selv falske nyheter fordi du er uenig i observasjonene. Græsvik har klare presseetiske friheter til å si alt jeg har hørt ham si. 
 
Vi må så klart unngå at journalister bevisst ønsker å villede. Hvis du mener Græsvik villeder med vilje, er det vanskelig for meg å endre ditt standpunkt. Men vit at jeg aldri har aldri bedt noen om å ukritisk svelge noen informasjon, uavhengig av kilde. 
 
Men når stortingspolitiker Jon Helgheim sier rett ut at «pressen» er «upålitelig» - er det ikke bare er et grovt overtramp fra en stortingspolitiker - det er skadelig for samfunnet. Grov mistillit til mediene ser vi stort sett bare i land vi aldri ville sammenlignet oss med. Norge og de øvrige nordiske samfunn er preget av gjensidig tillit til andre mennesker. Jeg stoler på at du gjør så godt du kan og du stoler på meg, til det motsatte er bevist. Russland, Iran og Hitlers Tyskland er alle eksempler på hvor mangel på en sånn tillit førte til at media mistet sin evne til å være maktkritiske på en innflytelsesrik måte. Ingen trodde på dem da de sa ifra. De var tross alt løgnere. 
 
Tenk alltid på at både forskere og journalister kan bomme, men ikke la det gå så langt at vi ser på mediene som løgnere. Ingen av oss har lyst å se hva som skjer da. 
Til toppen