Lobbyskolen, del 4
(Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix)

DEBATT

Lobbyskolen, del 4

«Å ta snarveger har alltid sin pris. Og da snakker jeg ikke om penger», skriver Ola Fjeldheim i Fortidsminneforeningen.

  • Endret

Når jeg valgte å svare på Kristoffer Gustavsens sitt første utfall mot de som kjemper for å bevare Y-blokka var det ikke først og fremst for å diskutere Y, selv om Gustavsens innlegg bød på en rekke faktafeil. Min agenda her var – og er - er å rette oppmerksomheten mot en utvikling i demokratiet i Norge som har pågått lenge, og som jeg mener er uheldig. 

Gustavsen bruker så det meste av sitt andre innlegg – «gratis råd fra pr-bransjen» - til å bygge en stråmann av hva han tror jeg mener og så behørig skyte den ned. Dette er en godt kjent øvelse innen kommunikasjon og politikk, så jeg skal spare leserne for et tilsvar på den biten. Men at det ikke er noen demokratisk rettighet å bli enig, det kan vi enes om. Og mitt «selvforherligende forhold til egen fortreffelighet» krever ikke nødvendigvis at motparten føyer seg.

Rivemotstanderne har hele tiden bedt om en utredning av mulighetene for bevaring og bruk av Y. Årsaken er enkel: uten at man har sett på alternativene er det ikke mulig å fatte en beslutning basert på fakta. Beslutningen om å rive Y-blokka ble tatt i 2014, uten at det ble utredet hvordan den kunne bevares og brukes. Det var da kjent at Høyblokka og Y-blokka sammen utgjorde et av landets mest verdifulle kulturmiljøer, av internasjonal betydning. Utredningene i forkant viste at utfordringene med sikkerheten var løsbare, men ikke konkret hvordan. Y-blokka var lite skadd etter terroren, svært få trodde faktisk riving var et aktuelt alternativ.  

Når regjeringen fattet vedtak i 2014 var det altså uten å ha fått belyst reelle alternativer for bevaring. Deretter kom argumentasjonen om at det var umulig å la Y-blokka stå pga. sikkerhet. Dette argumentet – uttalt men ikke demonstrert - ble så avgjørende for behandlingen i Oslo bystyre og senere i Stortinget. Vi vet i dag at argumentet er feil.

Dagens 50.000 underskrifter for bevaring, demonstrasjoner, protestkonserter, sivile ulydighetsaksjoner, protestbrev fra verdens ledende kulturinstitusjoner og avisoppslag fra hele verden tyder på at prosessen ikke har vært optimal. I  flokken med rivemotstandere finner vi verdenskjente arkitekter, en tidligere byplansjef, flere tidligere statssekretærer, en rekke av landets mest anerkjente kunstnere, flere av verdens mest betydningsfulle kulturinstitusjoner, så vel som taxisjåfører, bønder, fiskere, frisører og sykepleiere. Felles for de aller fleste av dem er at de nå finner sitt demokratiske spillerom krympet ned til det betydningsløse fordi avgjørende beslutninger tas i lukkede rom, hvor eneste veg inn er personlige aktive politiske kontakter eller profesjonelle lobbyaktører.

Med begge bena solid plantet i maktnettverk i Oslo makter dessverre ikke Gustavsen å se at dette er et problem. Demokrati er alles ansvar – vi må delta og engasjere oss. Ansvaret for gode prosesser ligger likevel i stor grad hos de som har makt. Når staten bruker politi 17. mai for å hindre at folk i sympati og fortvilelse henger roser på rivegjerdet i regjeringskvartalet er det et tydelig tegn på at vi ikke har lyktes med mer åpenhet og mer demokrati. Jeg mener årsaken til dette dels er å finne i maktstrukturene til våre to største partier.

Å ta snarveger har alltid sin pris. Og da snakker jeg ikke om penger.

Til toppen