Lørdagsrevyen: Nyhets­programmet for dem som ikke vil ha dramatikk. Særlig egnet for blinde og svaksynte

I går benket jeg meg til for å se Lørdagsrevyen. Jeg må innrømme at det ikke skjer så ofte, selv om jeg ubønnhørlig nærmer meg medlemskap i programmets hovedmålgruppe, det vil si «Vi over 60».

Men i går kveld var jeg både nysgjerrig og urolig. Det er jo ikke hver dag vi har gatekamper i Oslo. Det er heller ikke hver dag at så mange mannfolk møtes på Body Shop på Karl Johan.

Og opptøyene kom altså på toppen av en rekke nylige voldshendelser i Oslo som heller ikke tilhører normalen. Vi snart over 60 kunne begynne å lure: Hva i all verden er det som skjer med hovedstaden vår? Da ønsker vi å se hvordan kaoset faktisk utspilte seg. Og bli litt klokere ved å benke oss rundt hele Norges «leirbål» på nyhetsfeltet.

Men å slå på Lørdagsrevyen var som å komme til et underlig sted. Den hadde riktignok masseslagsmålet som hovedsak. Men etter 10 sekunder med bilder fra tumultene, kom en lengre egenreklame for de andre innslagene i programmet: «I magasinet vårt om en liten stund har vi tre sterke reportasjer vi ser fram til å vise dere, blant annet denne.» Klipp til en aldrende norsk forfatter i Hamburg som er sjuk og lurer på om han får tid til å skrive alt han vil. Og som også må siteres på hvordan oppfatningen av hans mest kjente romankarakter har endret seg med tiden.

Så var det tilbake til hovedsaken. Som fikk følgende pangstart:

Nyhetsanker Ingvild Bryn: «Nå i kveld er det roligere i sentrum. Maria Knoph Vigsnæs, hvordan er situasjonen nå?»

Reporter på direkten fra Karl Johan: «Ja, det er som du sier. Det har roet seg betraktelig.» 

Dagsrevyens utsendte og Dagsrevyens hjemlige medarbeider var altså fullstendig enige om at det ikke var noen grunn til å filme fra Karl Johan lenger.

Deretter begynte Vigsnæs å legge ut om hva som hadde hendt tidligere på dagen. For så vidt en utmerket oppsummering. Det var bare én ting ingen hadde tenkt på, i hvert fall ikke på Marienlyst: At Dagsrevyen er fjernsyn. Kringkasting via et visuelt medium. 

Den aktuelle hendelsen burde være svært egnet nettopp for bildedekning. Ikke minst for vise det unormale: For dette var ikke bare en voldelig demonstrasjon, men et masseslagsmål midt på lyse dagen, midt på landets viktigste handlegate. Kampen mellom tyrkere og kurdere hadde plutselig hjemsøkt et fredelig og kjedelig land over 3000 km unna konfliktsonen. Over hundre personer deltok. Ting var ute av kontroll. Politiet brukte helikoptre, hester og tåregass, og ropte: «Ta med barna hjem!».

Intet av dette fikk vi se. Vi fikk høre om det. Skjermen viste en ung kvinne med stort rødt skjerf som pratet om hvor eskalert og farlig det hadde vært. Praten varte i tre minutter og ti sekunder. En liten evighet i Dagrevy-sammenheng. 

«Show, don’t tell» er grunnregelen for nesten all god formidling. Hadde Dagsrevyen snudd opp ned på regelen? Nei, et stykke ut i monologen gjorde faktisk reporter et forsøk på å vise fram noe: «Jeg står jo her ved denne Body Shop-butikken. Det er en rasert butikk vi er vitne til.» 

Kamera rettet seg mot butikken. Men: Intet unormalt å se. Rutene var intakte, ingen rester utenfor, ganske mørkt inni. Enhver person kunne ha passert stedet uten å ense noe som helst. Dette er trolig det minst raserte butikken som noensinne er vist fram på en nyhetssending. 

Kamera gikk litt nærmere ruten. Fortsatt umulig å se noe unormalt på innsiden. «Vi ser jo inn i butikkvinduene her at det er både hyller som er rasert, og det er flere produkter som ligger strødd utover, det er store mengder med pulver i hele lokalet», sa Vigsnæs. Og det var bra. Ellers hadde vi ikke skjønt hva de dunkle og dels ufokuserte bildene viste.

På slutten av innslaget fikk vi ti nye sekunder med det vi egentlig slo på Dagsrevyen for å se – the action fra masseslagsmålet, men – også dette var bare smakebiter. Revyen skulle komme tilbake til saken senere i sendingen. «For nå», meddelte Bryn, «er det klart for norsk politikk!»

Det var litt av en journalistisk godbit Dagsrevyen hadde fått kloa i: Partiet Venstre hadde vært samlet til landskonferanse – «ikke landsmøte, som er til høsten». Og hva skjedde på konferansen? «En presset partileder møttes med varm applaus». «Ledelsesstriden i partiet ble ikke omtalt med ett ord.». Og selveste Erna var på overraskelsesbesøk. 

Trine Skei Grande uttalte at den eldre garde bestemmer for mye i partiet. Bare ikke helt på toppen. For der passer det fortsatt med en partileder som har et manus på iPaden der det står at «det er lov å være skuffet etter et sånt valg, men samtidig har vi ikke tid til å deppe lenger. Nå starter jobben med å løfte Venstre fram mot valget i 2021!» 

Dette budskapet var det presserende for Dagsrevyen å formidle, i et langt og servilt innslag, før man vente tilbake til dramatikken i Oslos gater. Og endelig skulle vi få se «hvordan det så ut midt på Karl Johans gate på sitt verste litt før kl. 18». Og der var fullt raseri og kaos. Innslaget varte i to minutter. Halvparten av lengden på reportasjen der vi fikk se Grande bruke kaffemaskinen på et hotell på Fornebu.

Ingen nyhetsanalyse, ingen kommentarer, ingen ting om hvordan tumultene oppsto, ingenting om forholdet mellom kurderne og tyrkerne i Norge. Og: Ingen bilder av hjelmkledt politi under press foran den tyrkiske ambassade. Ingen bilder med personen som ble påkjørt av en Tesla som straks selv ble angrepet av demonstranter. Selv om NRK hadde alle disse opptakene, og har publisert dem på nett.

NRK Nyheter greide altså på en dag full av dramatikk i eget nærområde å lage en bortimot uforståelig Lørdagsrevy. Absurd nyhetsprioritering. Absurd rekkefølge og lengde på innslag. Absurd unngåelse av levende bilder. Referat i stedet for reportasje.

Jeg har bare én mulig forklaring på det jeg så på TV i kveld: Dagsrevyen sendes også på radiokanalen Alltid Nyheter. NRK vil ikke at lytterne skal gå glipp av noe.

• Les svaret på kritikken fra NRKs Kyrre Nakkim her