Ap-leder Jonas Gahr Støre, politisk redaktør i Dagens Næringsliv, Kjetil Bragli Alstadheim, sjefredaktør i VG, Gard Steiro og nyhetsredaktør i Aftenposten, Tone Tveøy Strøm-Gundersen - under en åpen debatt om medienes dekning av #metoo-sakene i de politiske partiene i Kulturhuset i Oslo 31. januar. Kjersti Thorbjørnsrud var også i panelet.
Ap-leder Jonas Gahr Støre, politisk redaktør i Dagens Næringsliv, Kjetil Bragli Alstadheim, sjefredaktør i VG, Gard Steiro og nyhetsredaktør i Aftenposten, Tone Tveøy Strøm-Gundersen - under en åpen debatt om medienes dekning av #metoo-sakene i de politiske partiene i Kulturhuset i Oslo 31. januar. Kjersti Thorbjørnsrud var også i panelet. (Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix)

KOMMENTAR

Må mediekritikere følge presseetikken? Skal Klassekampen ha bredde i kildene? Tydeligvis ikke

MEDIEKRITIKK: Er du professor, forsker, politiker – eller jobber du i Klassekampen – trenger du verken sjekke fakta eller tilby tilsvar når du kritiserer mediene, skriver Trygve Aas Olsen.

  • Endret
TRYGVE AAS OLSEN, fagmedarbeider på IJ.
TRYGVE AAS OLSEN, fagmedarbeider på IJ.

Dårlig med kontradiksjon der, altså. Også i Klassekampen:

Avisa hadde nylig fem dobbeltsider med kritikk av medienes metoo-dekning. VG fikk svare på dag én, deretter var det fire dager med ensidig kritikk.

Poenget med kontradiksjon er at den som blir kritisert skal få anledning til å svare. For sin egen del, men også fordi saken bør belyses fra flere sider.

Vær Værsom-plakatens punkt 3.2 ber mediene være «kritisk i valg av kilder», og sier at «det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder.»

Trygve Aas Olsen

Fagmedarbeider ved Institutt for Journalistikk.

Han har vært journalist og medieleder i en årrekke, blant annet redaktør for Journalisten og redaksjonssjef for DN Etterbørs. 

Holder også foredrag og skriver bøker, senest «Skriv enkelt og smart» (2017). 

 

Mediekritikk på Medier24

Medier24.no fortsetter i 2018 vår spalte med en håndfull spaltister som bidrar med mediekritiske tekster og analyser. 

Spalten er støttet med tilskudd fra Fritt Ord.

Her er Klassekampens kilder i serien «Mediene og metoo», fra 31. januar til 7. februar:

  • Svein Brurås, professor i journalistikk
  • Fanny Duckert, professor i psykologi
  • Thomas Hylland Eriksen, professor i sosialantropologi
  • Tora Bakke Håndlykken, nyhetsredaktør i VG
  • Per Edgar Kokkvold, tidligere generalsekretær for Norsk Presseforbund
  • Lena Lindgren, politisk redaktør i Morgenbladet
  • Tone Angell Jensen, kommentator i Nordlys
  • Bjørn Olav Nordahl, journalist i NRK Brennpunkt
  • Sven Egil Omdal, mediekommentator i Stavanger Aftenblad
  • Cathrine Sandnes, redaktør i Gyldendal
  • Tore Slaatta, generalsekretær i Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening
  • Kjersti Thorbjørnsrud, medieforsker ved Universitetet i Oslo

Flere mediefolk, men alle – unntatt Håndlykken – var innkalt for å kritisere. Da burde flere av dem kritikken rettet seg mot, fått anledning til å svare.

Utgangspunktet for serien var en kronikk der tre av varslerne i Giske-saken framsatte alvorlige påstander mot journalister som dekket saken.

Jeg tror på varslerne, men som journalist er det min plikt å opplyse om at de kom med påstander, de la ikke fram bevis.

Hvis jeg var journalist i Klassekampen, og hadde ti sider til rådighet, ville jeg først forsøkt å finne noen flere fakta i saken:

Hvor mange journalister gjelder det? Hvilke redaksjoner jobber de i? Hva sier de selv? Så ville jeg brukt en av dobbeltsidene på dette.

I stedet for et par professorer og synsere, ville jeg intervjuet journalister som dekket metoo – men uten å opptre kritikkverdig:

Hva mener de om kolleger som røpet varslernes identitet? Hvor mange sms-er skal journalister sende før de tar manglende svar for et nei?

At journalister kritiserer hverandre er minst like interessant som at professorer gjør det. Dessuten viser det at journalister ikke er helt like. 

Men det tar ikke mediekritikere hensyn til: Når en håndfull pressefolk oppfører seg dårlig, rettes den etterfølgende kritikken seg mot «pressen».

Og når redaksjoner anklages for dårlig faktasjekk og manglende kontradiksjon, skjer det gjerne i faktafattige framstillinger uten kontradiksjon.

En av Klassekampens kilder, psykologiprofessor Fanny Duckert, har nylig gitt ut en bok om medieofre. Den bryter flere av pressens etikkregler.

  • Anonyme og navngitte medieofre får komme med alvorlige beskyldninger mot anonyme og navngitte redaksjoner.
  • Forfatterne faktasjekker ikke påstandene, så vidt jeg kan se. Ingen redaksjoner får svare på beskyldningene.
  • Medieofrene påstår de ikke fikk samtidig imøtegåelse, men klager samtidig over et sterkt press om å uttale seg.

Boka er viktig og interessant, men hvis bøker kunne klages inn til Pressens Faglige Utvalg, hadde den nok blitt felt for brudd på god presseskikk.

En annen av Klassekampens kilder, medieforsker Kjersti Thorbjørnsrud, påsto i nylig en kronikk i at metoo-dekningen flyttet grenser for identifisering.

  • Det er noe nytt å navngi politikere i sedelighetssaker, skrev hun, og «glemte» Søviknes, Birkedal, Ingebrigtsen, Hoksrud og Øygard.
  • Hun kritiserte bruken av anonyme kilder, og sa i et intervju at «DN og VG viser nærmest daglig viser til sentrale kilder i partiene.»
  • Da DNs Kjetil B Alstadheim fortalte at de kun har vist til to slike kilder på seks uker, sa hun at hun ikke hadde rukket å analysere saken.

Jeg aner ikke hvor lang tid medieforskere trenger for å telle hvor ofte «sentrale kilder» forekommer i DN. Men de bør gjøre det før de snakker om det. 

Det ville være urimelig av meg å angripe alle landets medieforskere for slapp faktasjekk på bakgrunn av Thorbjørnsruds feilaktige påstander.

Like urimelig ville det være å spørre stortingsrepresentant Tina Bru om hun synes «det er greit» å opptre slik hennes kollega Kristian Tonning Riise gjorde.    

Men selv kan hun skrive om dårlig oppførsel fra enkelte journalister og spørre: «Synes vi det er greit at pressen opptrer på den måten?» Hele pressen, altså.

Og hun kan servere påstander fra anonyme varslere og deres foreldre som harde fakta, uten å gi noen dokumentasjon. Klart i strid med god presseskikk.

Nei, det er ikke greit med brudd på presseetikken. Ingen seriøse mediefolk synes det, de liker ikke å bli felt i Pressens Faglige Utvalg.

Det er heller ikke greit at de som klager på dårlig presseetikk selv bryter de samme etikkreglene.

 

Til toppen