Sjefredaktør Gard Steiro i VG gir sin gjennomgang av Nettavisen, Arbeidets Rett, Østlendingen og Romerikes Blad sin Tolga-dekning.
Sjefredaktør Gard Steiro i VG gir sin gjennomgang av Nettavisen, Arbeidets Rett, Østlendingen og Romerikes Blad sin Tolga-dekning. (Foto: Erik Waatland)

DEBATT: Ut mot Amedia-avisene:

Megafonstativ på Tolga

«Medier skal være kritisk til hverandre. Men avisene som samarbeidet om å «snu opp ned på Tolga-saken», gjorde etter vårt syn diskutable vurderinger i jakten på VG», skriver ansvarlig redaktør i VG, Gard Steiro.

  • Endret
  • GARD STEIRO, ansvarlig redaktør i VG 

 

Arbeidets Rett, Østlendingen, Romerikes Blad og Nettavisen har den siste tiden forsøkt å ettergå VGs journalistikk i Tolga-saken.

I en av de første kommentarene ble det lovet en helt annen historie enn den som ble formidlet i 2017 og 2018. «Alt» var angivelig «ikke som det skulle» i våre reportasjer. Vi ble anklaget for å ha utelatt så mye at dekningen rett og slett ikke var riktig. Det tolket vi som en anklage om bevisst fordreining.

Ettersom Amedia-avisene mente VG ikke hadde rett til samtidig imøtegåelse, og heller ikke kontaktet oss før publisering, var det vanskelig å gi vår versjon av saken. Men vi har fulgt dekningen med en blanding av interesse og forundring. Når alle artiklene nå er publisert, har vi tvilt oss frem til å kommentere enkelte påstander.

 

Lite nytt

Medier skal være kritisk til hverandre. Men avisene som samarbeidet om å «snu opp ned på Tolga-saken», gjorde etter vårt syn diskutable vurderinger i jakten på VG. Det virker som redaksjonene glemte hvem som er Tolga-sakens svake part. I stedet for å lytte til brødrene Holøyens ønske om å få være i fred, ga Amedia kommuneledelsen en megafon. Tre sårbare menns privatliv ble utlevert. Det fortjente de etter vårt syn ikke.

Amedia-avisene har skrevet - og særlig ment - mye om Tolga-saken. Men de har ikke snudd saken opp ned. De har ikke avdekket feil i VGs journalistikk. Nye opplysninger av substansiell karakter har de heller ikke funnet. Det meste i Amedias artikler var kjent fra før.

Det eneste som er kommet tydelig frem, er at VG vektlegger uskyldpresumpsjonen, Vær Varsom-plakatens punkt 4.7,  og hensynet til privatlivet annerledes enn Amedia-avisene. Vi merker oss også at ledere i Tolga kommune nå føler seg mindre bundet av taushetsplikten enn da brødrene opphevet den i 2018.

 

For spesielt interesserte

Vi har ikke behov for polemikk med dem som mener sterkt om VG, men faktabasert kritikk av vår journalistikk svarer vi gjerne på.

Her følger våre kommentarer til noen av påstandene fremsatt i Amedia-avisene. Svaret er langt. Det er også listen over anklager:

  • Ledelsen i Tolga kommune fikk ikke tilstrekkelig anledning til samtidig imøtegåelse. VG var ikke interessert i deres versjon. Vi hadde låst oss til et narrativ. Dette er feil. Ordfører, rådmann og andre involverte ønsket ikke å svare på VGs spørsmål. Vi tok kontakt med kommunen 45 dager før publisering i 2018. Det ble gjort gjentatte forsøk på å komme i dialog med rådmann, ordfører og andre kilder. Amedia kritiserer VG for at dialogen med de ansvarlige i all hovedsak foregikk via telefon, SMS og e-post. De unnlater å nevne årsaken til dette. Administrasjonen takket nei til å møte oss fysisk. VG var på Tolga. Kommunen ville ikke ha besøk.
  • Et familiemedlem er siktet for straffbare forhold i nære relasjoner. VG har ikke omtalt dette. Dette er korrekt, men ingen nyhet. VG er forøvrig i samme båt som NRK, Aftenposten og TV2. Vår vurdering er at det er presseetisk problematisk å omtale anklagene før påtaleavgjørelsen foreligger. Saken kan bli henlagt. Om det blir tatt ut tiltale, må vi veie offentlighetens informasjonsbehov opp mot hensynet til privatlivet. At en sårbar familie står frem i offentligheten, gir ikke mediene plikt eller rett til å brette ut alle deler av livene deres. Vi kan leve med at redaktører i andre aviser er uenige.

    Det er verdt å merke seg at slektningen ble anmeldt
    som følge av VGs dekning. Det var Statens Helsetilsyn som grep inn i forbindelse med granskningen i 2018. Et relevant spørsmål - om man skulle drive kritisk journalistikk - ville vært: Hvorfor førte ikke bekymringene til en anmeldelse på et tidligere tidspunkt? Det sporet er ikke forfulgt. Vi synes også det er på sin plass å nevne at anklagene mot slektningen ikke har noen sammenheng med feilregistrering av diagnoser.

 

Dominerende mor

Brødrene Holøyens mor får spesielt hard medfart i Amedias dekning. I kommentarer fremstilles hun som VGs hovedkilde i entall. Det er ikke riktig.

Mor var en av VGs mange kilder. Hun var sentral ettersom hun satt på mye skriftlig dokumentasjon. Mor ble gjenstand for samme kildekritikk som andre aktører i saken. I Amedia-avisens dekning legges ansvaret for myndighetens feil på mors skuldre. Om det er en rimelig tilnærming får andre enn VG vurdere. Vi kan bare svare for vår omtale av problematikken:    

  • VG underslo at Tolga kommune mente brødrenes mor var dominerende og hadde økonomiske motiver. Det stemmer ikke. Kommunens bekymring ble behørig omtalt i VGs første artikkel. Vi siterte ordrett fra kommunelegens notat. Ettersom VG er anklaget for å underslå denne delen av historien, gjengir vi noe av det som ble skrevet i den første saken:

    «Legen, Karen Prytz, oppga at ingen av brødrene var i stand til å forstå hva et vergemål ville innebære, og at det derfor ikke var behov for å innhente samtykke. I et kort tilleggsskriv som skulle gjelde for alle tre brødrene, skrev hun:

    «Når det gjelder samtykke, er det en klar oppfatning av at i hvert fall to av de tre brødrene kvier seg for å foreta seg noe uten morens samtykke. (...). Det burde vært logisk å innkalle disse brødrene på time for å spørre de direkte hvordan det ligger an, men det synes vanskelig å få gjennomført praktisk uten mors viten og deltakelse».

    Brødrene har «en dominerende mor som vi har stor grunn til å tro utnytter sine voksne barn økonomisk», skrev kommunelege Karen Prytz i et senere brev til Fylkesmannen.

    Det sto at moren ønsker at Arvid skal bli boende hjemme «og at dette dreier seg mye om tilgang til Arvids penger».

    Videre skrev kommunelegen at familiegården snart skulle selges, og at hverken Lars Peder eller Magnus ville være i stand til å drive den lønnsomt. Hun opplyste at begge hadde betalingsanmerkninger og manglet evnen til å styre sin egen privatøkonomi.

    Prytz skrev at det var kommunen som hadde tatt kontakt med henne om vergemålssakene, og at opplysningene stammet fra NAV, kommunen, den tilrettelagte arbeidsplassen TOS-Asvo og den kommunale tjenesten for funksjonshemmede (TFF). Vurderingene var gjort i samråd med disse». 


Takket nei til bakgrunnssamtaler

VG har vært kritiske til alle kilder og aktører i Tolga-saken. Prosessen var tidkrevende og komplisert fordi flere relevante kilder ikke ville svare på spørsmål. At kildene som i dag snakker åpent var tause da VG kontaktet dem, hopper Amedia bukk over.

  • Amedia-avisene hevder det eneste VG gjorde for å ettergå anklagene mot mor, var å konfrontere henne. Da hun nektet, slo vi oss til ro med det. Det er feil. VG la ned betydelig innsats for å få klarlagt bakgrunnen for legens notat. Deler av arbeidet redegjorde vi for lenge før Amedia kastet seg over saken. Her er et utdrag fra metoderapporten til Skup:

    «Da vi forsøkte å ettergå påstandene, fikk vi i stedet servert nye hentydninger og utsagn som at det var mye vi ikke visste - og at det var en grunn til at brødrene hadde fått verger. Men da vi stilte oppfølgingsspørsmål ville ingen svare, til tross for at brødrene hadde opphevet taushetsplikten. I de offisielle dokumentene fant vi ingenting som underbygget antydningene. Vi opplevde det som om kommunen og Fylkesmannen var enige om et bakteppe vi ikke kjente til.

    Dette var utfordrende å forholde seg til. Vi forsøkte å finne ut om det fantes perspektiv eller begrunnelser vi ikke kjente. Vi tilbød blant annet offentlige ansatte å gi oss sin versjon av saken uten at det skulle komme på trykk eller brukes mot dem.»


  • Uansett endrer ikke mors eventuelle handlinger sakens faktum: Tolga kommune feilregistrerte brødrene som psykisk utviklingshemmede. Det skjedde flere år før anklagene mot mor ble et poeng.

 

Lek med tall

Vi kjenner oss ikke igjen flere gjengivelser av vår dekning. Enkelte av anklagene bygger åpenbart på sviktende grunnlag.

  • VG forledet leserne til å tro at det var Tolga kommune som opprettet vergemål. Det ble ikke stilt kritiske spørsmål til rett adressat, Fylkesmannen i Hedmark. Også dette er feil. Ordet «fylkesmann» er nevnt 34 ganger i den første artikkelen. VG har gjentatte ganger konfrontert alle ansvarlige i Tolga-saken. Ingen har hevdet at kommunen opprettet vergemålet.
  • Det er ikke riktig - slik VG skrev - at Tolga kommune fikk 7 millioner kroner de ikke hadde krav på. Dette er lek med tall og egnet til å skygge for sakens kjerne. Ettersom kommunen hadde dårlige kontrollrutiner, gikk de også glipp av tilskudd de hadde krav på. Tolga kommune gikk i minus, mener Tolga kommune. Det er riktig, men regnestykket mangler relevans for sakens kjerne. Det blir som å hevde at det er greit å bryte fartsgrensen fordi man vanligvis kjører for sakte.
  • Brødrene var ikke del av økningen av PU-registrerte i 2013-2014. Det er riktig, men ingen nyhet. VG omtalte dette blant annet den 22. og 27. oktober i fjor. I den første saken slo ikke VG fast at brødrene var del av økningen i 2014, men vi viste til dokumentene fra Tolga kommune. Amedia-avisene unnlater å fortelle leserne hva som skjedde. Det var nemlig Tolga kommune, ikke VG, som slo fast at Lars Peder og Magnus Holøyen var registrert siden 2013. Det gjorde rådmannen i et brev til brødrene i juni 2018. Faksimilen av dette brevet ble gjengitt i VGs artikkel. Først etter at Tolga-saken ble omtalt, fant kommunen ut at de hadde feilinformert brødrene. I Amedias saker gjøres det et poeng av at feilregistreringen av to av brødrene ikke skjedde i 2013/2014. Nei, feilene skjedde før.

 

Økonomien

Det siste ankepunktet mot VGs dekning er vektleggingen av Tolgas kommunes økonomiske motiver. Kommuneledelsen avviser at de på noe tidspunkt tenkte på annet enn brødrene Holøyens ve og vel. Det samme gjaldt andre innbyggere som kunne være psykisk utviklingshemmede. Penger var aldri tema. Det siste er feil.

Ingen har noen gang betvilt at brødrene Holøyen trengte og fikk mye hjelp fra kommunen. Det var de åpne om da de lot seg intervjue av VG. Mange kommunalt ansatte stilte opp for familien. Likefullt var det også økonomiske motiver.

Hele poenget med å registrere brødrene Holøyen var å få tilskudd til kommunen. Systemets formål er fordeling av tilskudd mellom kommuner - og ingenting annet. Det finnes ingen andre motiv for å registrere innbyggere enn at kommunen skal få penger fra staten. Personene som blir registrert får ingen personlige fordeler eller rettigheter.

VGs påstand var at kommunen registrerte psykisk utviklingshemmede - også brødrene Holøyen - for å få statlig tilskudd. Den formuleringen er det dekning for. Det samme skjedde i mange andre kommuner også. Problemet i Tolga var at to av brødrene ikke var psykisk utviklingshemmede da de ble registrert. Legeerklæringene viste noe annet enn det kommunen oppga til staten. Dette skyldes ifølge Tolga kommune en misforståelse, noe som også legges til grunn i granskningsrapporten.

I kritikken mot VG tillegges vi en påstand vi ikke har fremmet. Kommunen og Amedia-avisene viser til at granskningsleder Rune Fjeld ikke fant holdepunkter for at kommunen «bevisst» hadde rapportert feil for å få økte statlige midler. Det har VG aldri hevdet.

 

Problematisk incentiv

Om noen i Tolga kommune bevisst «hadde rapportert feil», måtte de ha kategorisert brødrene Holøyen som psykisk utviklingshemmede mot bedre viten. Det ville vært bedrageri i ordets rette forstand. VG har aldri anklaget Tolga for juks. Vi har dokumentert utslag av et system der PU-diagnoser og statlige tilskudd kobles sammen.

Tolga kommune etterspurte diagnoser på brødrene Holøyen fordi noen trodde de var psykisk utviklingshemmede. Tre leger ble på ulike tidspunkt kontaktet med spørsmål om brødrene enten hadde PU-diagnose eller kunne utredes. To av legene koblet spørsmål om diagnoser til statlige tilskudd. Formålet med å utrede brødrene var ikke å gi annen helsehjelp enn den de allerede fikk, men å undersøke om de kunne registreres som psykisk utviklingshemmede - og dermed øke Tolgas andel av rammetilskuddet.

Det er mulig at også andre kommuner enn Tolga har etterspurt diagnoser på navngitte innbyggere. Saken blir ikke bedre av den grunn. Granskningsrapporten peker nettopp på at det problematiske i at økonomiske incentiver knyttes til spesifikke diagnoser:

«Kommunen hadde ikke grunnlag for å rapportere to av de tre brødrene inn som personer med psykisk utviklingshemming i 2010. Vi kan ikke ut fra dette si at kommunen bevisst har misbrukt inntektssystemet. Vi ser at det er stor grad av sannsynlighet for at kommunen kan ha underrapportert antallet tidligere. Uavhengig av dette, mener vi saken har fått frem at økonomiske incentiv knyttet til en spesifikk diagnose har noen problemer ved seg. Formålet med å stille en diagnose er først og fremst å kunne gi forsvarlig helsehjelp og tilpassede tjenester til den enkelte.»

 

Netto fortjeneste

I en kommentarartikkel i Nettavisen slås følgende fast: «Det er ut over enhver rimelig tvil dokumentert at kommunen aldri hadde intensjoner om å tjene penger på PU-diagnoser hverken hos Holøyen-brødrene eller de fem andre som fikk PU-diagnoser i forbindelse med PU-registreringene i 2013/2014.»

Det er en underlig formulering all den tid formålet med registreringen i 2013/2014 nettopp var å sikre Tolga økt andel av rammetilskuddet. Revisjonsrapporten som lå til grunn for opprydningen anførte at kommunen hadde gått glipp av penger på grunn av manglende kontroll.

Daværende rådmann estimerte det økonomiske potensialet om kommunen doblet antall PU-registrerte. Kommunens øverste administrative leder regnet ut kommunen ville sitte igjen med 1,5 millioner til fri benyttelse fordi tilskuddet fra staten var større enn de beregnede utgiftene per utviklingshemmende. Med andre ord ga hver registrerte innbyggere i gjennomsnitt en netto fortjeneste på 300.000 kroner.  

Det var i denne perioden fastlegen henviste én av brødrene Holøyen til nevropsykologisk utredning. Han skrev:

«Årsaken til denne henvendelse/henvisning er at det fra Tolga kommune er etterspurt diagnoser hos Arvid. Man etterlyser da om han kan ha en psykisk utviklingshemmingsdiagnose som vel gir mer inntekter til kommune.»

Et økonomisk motiv er klart. Er det kritikkverdig? Diskutabelt? Tolga kommune og Amedia-avisene mener nei. Vi er uenige. Denne delen av Tolga-saken er viktig og har offentlig interesse. VGs dekning av temaet er uansett forsvarlig.

Det kan nevnes at fastlegen ga uttrykk for sin usikkerhet. Han tenkte på pasientens beste.

«Jeg er usikker på indikasjonen for denne henvisning. Det var kommunen som tok initiativet. Jeg har sagt at det ikke blir aktuelt å presse Arvid gjennom en slik utredning om han ikke ønsker selv.»

Legen skriver at han ber om en utredning på oppfordring fra kommunen. Ingen har svart på hvem som tok kontakt med ham. De det ble bedt om en diagnose i desember 2013, hadde Arild Holøyen allerede vært registrert som psykisk utviklingshemmet i fire år. Tolga kommune mottok urettmessig tilskudd for ham i 2010, 2011, 2012 og 2013. Han hadde da ingen PU-diagnose. Hvorfor de ønsket en utredning av en mann de allerede var trygge på hadde diagnosen, er fortsatt et åpent spørsmål, i alle fall for VG.

 

«Vet at det er feil»

Den interessante diskusjonen er om kommunen opptrådte kritikkverdig da de etterspurte diagnoser. Der er meningene delte. Men at økonomi går som en rød tråd gjennom Tolga-saken, er udiskutabelt. Det mener ikke bare VG, men også tidligere kommunelege Ola Skjeldal.

Amedia-avisenes dekning, og uttalelser fra Tolga kommune, gjorde ham så opprørt at han stod frem i VG - av hensyn til brødrene Holøyen.

Skjeldal er professor emeritus i nevrologi. Han har vært overlege ved barnenevrologisk seksjon ved Rikshospitalet, og har også vært forskningssjef ved Drammen sykehus. I to perioder, mellom 2007 og 2010, var han kommunelege i Tolga.

Slik kommenterer Skjeldal påstandene om at kommunen ikke hadde motiv om å øke inntektene da brødrene ble registrert som psykisk utviklingshemmede:

«Jeg vet at det er feil.»

Skjeldal forteller at han ble kontaktet av den daværende rådmannen i Tolga.

«Rådmannen kom til meg og ville at jeg skulle sette, eller i alle fall undersøke, diagnosen psykisk utviklingshemming særlig for én av brødrene, med den begrunnelse at man da kom inn under tilskuddsordningen. Jeg sa det ikke var mulig. Det måtte utredes nærmere, og det sa jeg at jeg kunne følge opp. (…) Rådmannens formål var, slik jeg forsto det, at dette kunne kommunen tjene penger på»

Koummunelegen tror rådmannen var «blendet av tilskuddsordningen». Han bidro ikke til registreringen av brødrene.

«Jeg svarte rådmannen at selv om jeg har jobbet med psykisk utviklingshemmede i mange år, så kan jeg ikke bare sette diagnosen uten videre. Dette måtte utredes.»

Skjeldal sluttet som kommunelege den 30. april 2010. Den 5. mai ble to av brødrene registrert med feil diagnose. Legeerklæringen (som ble misforstått på kommunehuset) ble skrevet av en annen lege. 

 

Søksmål

Tidslinjen i Tolga-saken er viktig. Flere personer og myndighetsorganer er involvert i ulike faser. Det er sentralt å forstå hvordan én feil bidrar til den neste. Feilregistrering og misforståelser var medvirkende faktor til at brødrene senere ble satt under vergemål.

Amedia forsøkte å snu Tolga-saken. Den som leser artiklene deres nøye, vil se at prosjektet i bunn og grunn er en lite kritisk gjengivelse av Tolga kommunes versjon. De samme kildene ga den samme versjonen til de offentlig oppnevnte granskerne i fjor. Konklusjonen var som kjent at det var begått alvorlige feil på alle nivå i saksbehandlingen. Granskningen bekreftet VGs funn.

Tolga-saken er ikke over. Neste kapittel skrives når advokatene leverer søksmål på vegne av brødrene. Da vil vi kanskje få belyst nye sider av saken. Enkelte uttalelser tyder på at advokatene ikke fullt ut deler Nettavisens syn på på kommunens motiver:

«Det blir et av hovedmomentene i forbindelse med erstatningssaken, om Arvid ble utnyttet av et system», sier Arvid Holøyens advokat, Helge Hartz.

Det kan virke som Amedia-avisenes bombastiske konklusjoner vil bli utfordret om saken havner i retten. Vi er mer sikre på at VGs journalistikk vil bestå en eventuell prøve.

 

Til toppen